Israel–Palestina-konfliktenEn del av den arabisk-israelske konflikten381x381pk Det sentrale Israel og De palestinske territoriene på Vestbredden og Gazastripen rundt 2007, med de palestinske selvstyreområdene merket i grønt. Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, sammen med Golanhøyden i Syria, har vært okkupert av Israel siden seksdagerskrigen mot Egypt, Jordan og Syria i 1967. Trekanter på kartet markerer israelske bosetninger på okkupert territorium. Mens partiet Fatah, som utgjør flertallet i den Palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, har makten på Vestbredden, dominerer det islamistiske Hamas i Gaza. DatoTidlig på 1900-tallet – Dags dato Sted Israel, De palestinske territoriene SlagSlaget om Karameh Ungdommens Vår Litani-operasjonen Israels invasjon av Libanon Første intifada Andre intifada Forsvarsskjold Krigen i Gaza Status Pågående konflikt Parter FredsprosessCamp David-avtalen MadridkonferansenOslo-avtalenInterimsavtalen Hebron-protokollenWye-avtalenSharm el-Sheikh MemorandaCamp David-forhandlingene 2000 Taba-forhandlingeneVeikartet for fred Annapolis-konferansen
Israel–Palestina-konflikten er en pågående territoriell konflikt mellom israelere og palestinere som begynte før Israel ble opprettet som stat i 1948. Den er en del av den større arabisk-israelske konflikten mellom Israel og særlig arabiske naboland.
Konflikten er omfattende, og begrepet brukes også om motsetningsforholdet mellom jødiske og arabiske innbyggere i Palestina under osmansk og senere britisk styre. Konflikten er dominert av problemstillinger knyttet til gjensidig anerkjennelse, okkupasjon i de palestinske territoriene, grensedragning, sikkerhet, vanntilgang, kontroll over Jerusalem, israelske bosetninger på okkupert jord på Vestbredden og i Øst-Jerusalem Gazastripen, palestinsk bevegelsesfrihet og flyktninger.Kathinka Bratberg og Hannah Raake, Folk og forsvar, 2021: Israel-Palestina-konflikten; Israel-Palestina-konflikten regnes som en av de mest komplekse konfliktene i vår tid. Selv etter utallige planer for fred og enormt internasjonalt engasjement, er det lite håp om fred i nær fremtid.
Innenfor det israelske og det palestinske samfunnet skaper konflikten et bredt spekter av oppfatninger. Konflikten har også vært preget av et stort antall ulike strategier fra begge parters side. Det har blitt brukt både regulær militærmakt og angrep fra paramilitære grupper, terrorgrupper og enkeltpersoner. Tapene av menneskeliv som følge av krigshandlinger, bruk av militærmakt, paramilitær virksomhet og terror har rammet sivilbefolkningen på begge sider.
Aktører De to partene som er involvert i direkte forhandlinger, er den israelske regjeringen, nå ledet av Benjamin Netanyahu, og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), som siden 2004 har blitt ledet av Mahmoud Abbas.
Siden 2003 har den palestinske siden blitt splittet av konflikt mellom de to store fraksjonene Fatah, det tradisjonelt dominerende partiet, og utfordreren Hamas. Etter Hamas' maktovertakelse på Gazastripen i juni 2007, har de palestinske områdene blitt delt. Denne delingen innebærer at Hamas styrer på Gazastripen, og den palestinske selvstyremyndigheten (PA) styrer i de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden. Delingen har ført til kollaps av den tverrpolitiske styringen av PA.
Tostatsløsning
Mange forsøk har blitt gjort for å megle frem en tostatsløsning, noe som ville innebære opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat sidestilt med en jødisk stat, eller ved siden av staten Israel. Så sent som i 2016 viste spørreundersøkelser knapt flertall blant både israelere og palestinere for en tostatsløsning. Det er store territorielle uenigheter om spørsmålet, og partene mistror i stor grad hverandres vilje til å overholde sine grunnleggende forpliktelser. Historikk Den arabisk-israelske konflikten er bredt behandlet. Av nyere litteratur på norsk er Jørgen Jensehaugens En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten fra 2024.
Før 1920 Fra slutten av 1800-tallet til 1914 var det tiltakende jødisk migrasjon til Palestina, inspirert av Theodor Herzl og sionismen og flukt fra antisemittisk forfølgelse i Europa, kjent som første og andre aliyah. Innbyggertallet var i 1882 omkring , hvorav muslimer, kristne og jøder. I 1914 hadde det økt til muslimer, kristne og jøder, samt antakelig et like stort antall jødiske innvandrere som ikke var osmanske borgere.
Et gjennombrudd for sionismen kom under første verdenskrig med Balfourerklæringen i 1917, hvor Storbritannia tilbød «i Palestina å opprette et nasjonalt hjem for jødene», forutsatt at «intet vil bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Kort før hadde britene og franskmennene fordelt de osmanske landområdene mellom seg i den hemmelige Sykes-Picot-avtalen og tilskyndet et arabisk opprør med løfte om støtte til en panarabisk stat.
Frankrike og Storbritannias fordeling stilte USA overfor et fait accompli da King-Crane-kommisjonen i 1919 la sin rapport fram for Pariskonferansen. Kommisjonen frarådet etableringen av en jødisk stat med henvisning til stor motstand blant den arabiske befolkningen i området, slik at en slik stat eventuelt måtte etableres ved makt.
1920–1948 Ved etableringen av Palestinamandatet organiserte jødene seg gjennom Jewish Agency mens araberne fikk en britisk-utnevnt stor-mufti av Jerusalem, organiserte seg lokalt og gjennom palestinsk-arabiske kongresser.
Konfliktene mellom den jødiske og arabiske befolkningen tiltok etter første verdenskrig. I Israels nasjonalfortelling tillegges en trefning i Tel Hai i 1920 betydning som det første militære sammenstøtet mellom jøder og arabere. Utposten var regnet til det franske mandatområdet, og ble ransaket av en milits på jakt etter franske soldater under opptakten til den fransk-syriske krig. Området ble senere overført til Palestinamandatet.
Senere fulgte opptøyer i Jerusalem i 1920 og Jaffa i 1921 og Hebronmassakren i 1929. Britene forsøkte å begrense den jødiske migrasjonen, men pogromer og politisk uro presset på. Under Det arabiske opprøret 1936–1939, som endte med drepte på arabisk side og 700 på jødisk og britisk, la Peel-kommisjonen i 1937 fram det første forslaget til en tostatsløsning på konflikten. Andre verdenskrig og Holocaust resulterte i nye store flyktningebølger. I 1947 brøt det ut borgerkrig mellom jødiske og arabiske militsstyrker etter at det ble klart at mandatet var i ferd med å gå ut.
1948–1967 Israel erklærte sin selvstendighet 14. mai 1948, samme dag som Palestinamandatet gikk ut, og nabolandene invaderte. Krigen endte med våpenhvile i 1949, men endelig fredsavtale ble aldri inngått. Under og etter krigen ble palestinere fordrevet fra de områdene som skulle bli staten Israel, og 500 byer og landsbyer helt eller delvis avfolket. I årene som fulgte ble et tilsvarende antall jøder tvunget til å flykte fra land i Midt-Østen. I 1949 ble Israel anerkjent av FN, knyttet til vilkår om å imøtekomme FNs generalforsamlings resolusjoner 181 og 194 om grenser og de palestinske flyktningenes tilbakevendelse. De arabiske landene avviste å anerkjenne Israel.
De palestinske flyktningene ble bosatt i leire i det Jordansk-kontrollerte Vestbredden, Egypt-kontrollerte Gaza og omkringliggende land. I årene som fulgte var det stadige infiltrasjoner av palestinske fedayeen og bønder som stelte sine forlatte gårder. Israel svarte med represalier, blant dem Qibya-massakren.
Under Suezkrisen besatte Israel Gazastripen en kort tid. Etter krigen ble det dannet flere fedayeen-militser, blant dem Fatah (1959). Under Kairo-konferansen i 1964 tok de arabiske landene initiativ til opprettelsen av en felles palestinsk frigjøringsorganisasjon og trening av en frigjøringshær rekruttert blant de palestinske flyktningene. Infiltrasjonene tiltok i perioden kjent som Krigen om vannet 1964-67.
1967–1982 I 1967 gikk Israel til forkjøpsangrep på sine naboland etter at Egypt hadde stengt Suez-kanalen og Tiranstredet og mobilisert langs grensen. De erobret Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem, Golanhøydene og Sinai, og på ny ble mange palestinere fordrevet og bosteder utslettet. Okkupasjonen ble fordømt av FNs sikkerhesråd, fulgt av Utmattelseskrigen mellom Israel og Egypt til 1970, og i 1973 angrep Syria og Egypt Israel. I 1979 endre det med fredsavtale mellom Israel og Egypt som det første av de arabiske nabolandene, og i 1982 fullførte Israel sin uttrekking fra Sinai og avvikling av bosetninger der.
På 1960- og 70-tallet var det tiltakende infiltrasjoner og terrorangrep utført via Sør-Libanon, fulgt av eskalerende israelske represalier. Særlig brutale var PFLP-GCs massakre i Avivim (1970) og Kiryat Shmona (1974), og DFLPs massakre i Ma’alot (1974). Det kulminerte med Fatahs Kystveimassakre (1978), som ble utløsende for Israels Operasjon Litani med mål om å skyve PLO nord for Litanielva. Operasjonen resulterte i utplassering av en FN.-styrke og etableringen av en Falangist-ledet bufferstat i Sør-Libanon
Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt inneholdt et rammeverk for en fredelig løsning av Israel–Palestina-konflikten gjennom etablering av en autonom myndighet på Vestbredden og Gazastripen og implementering av FN sikkerhetsråds resolusjon 242, og tilbaketrekking av de israelske styrkene når valg var gjennomført. Golan, Syria og Libanon ble ikke nevnt, full uavhengighet var uaktuelt for Begin, og rammeverket strandet. I 1980 annekterte Israel Øst-Jerusalem.
1982–2000 6. juni 1982 startet Israels andre invasjon av Libanon, med mål om å utvide buffersonen, fordrive PLO fra landet og få innsatt en maronittisk regjering. Etter to måneders beleiring av Beirut og drepte ble det inngått våpenhvile, og PLOs hovedkvarter evakuerte til Tunisia. 15. september gikk israelske styrker inn i Vest-Beirut, og ble medansvarlige for Falangistenes massakre i de palestinske flyktningeleirene Shabra og Shatila. Forsvarsminister Sharon måtte trekke seg, i september 1983 trakk Israel seg sør for Awalielva, og i 1985 trakk de seg tilbake til en sikkerhetssone nærmere grensa.
I 1987 startet Første intifada som et folkelig opprør på Gazastripen. Det fortsatte for full styrke til 1991, og ebbet først ut i 1993 med Oslo-prosessen etter drepte palestinere og 160 drepte israelere. PLO forsøkte å ta mer kontroll over opprøret og erklærte staten Palestinas selvstendighet 15. november 1988, mens de nye stedlige gruppene Hamas og Islamsk Jihad gjorde seg bemerket. Fredsavtalen lot PLO returnere og etablere Den palestinske selvstyremyndigheten med begrenset selvstyre over en liten del av det okkuperte området, De overtok siviladministrasjon og sikkerhet i de såkalte A-områdene og siviladministrasjon i B-områdene, mens Israel beholdt full kontroll over C-områdene og sikkerhet i B-områdene. Statsminister Rabin ble anklaget av den israelske høyresiden for å ofre de okkuperte områdene. Etter at han ble myrdet i november 1995, vant Likud valget med Netanyahu som ny statsminister og fredsprosessen ble fryst.
2000–2007 I år 2000 ble forhandlingene mellom PLO-leder Arafat og statsminister Barak gjenopptatt, men strandet. Stagnasjon i fredsprosessen og opposisjonsleder Sharons besøk på Tempelhøyden ledet til utbruddet av Andre intifada 28. september 2000. Verken Taba-forhandlingene eller Veikart for fred førte noen vei, og i 2003 startet Israel byggingen av barrieren på Vestbredden. I februar 2005 ble våpenhvile inngått, og veikartet gjenopptatt, men spredte angrep og gjengjeldelser fortsatte til 2007. Intifadaen etterlot seg drepte palestinere og drepte israelere. I 2005 avviklet Israel bosetningene og trakk militæret ut fra Gazastripen.
I 2006 ble det for andre gang avholdt valg til Palestinas lovgivende forsamling, der Hamas' «Endring og reform»-blokk fikk flertall med 74 av 132 mandater mens Fatah fikk 45. Den nye regjeringen ble fordømt internasjonalt.
2007–d.d.