Friedrich Wilhelm Redieß eller Rediess (født 10. oktober 1900 i Heinsberg, død 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en tysk SS-general. Han var Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF; SS- og politisjef) i Norge under Tysklands okkupasjon av landet under andre verdenskrig 1940–1945. I SS hadde Rediess graden Obergruppenführer.Norsk krigsleksikon (1995) s. 344
Wilhelm Rediess begikk selvmord på Skaugum like etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Josef Terboven, som hadde delt bolig med Redieß, tok sitt eget liv senere samme dag og sted. Redieß beskrives som lojal og lydig overfor Terboven og Heinrich Himmler.
Bakgrunn
Redieß ble født i Heinsberg i Rhinland i Det tyske keiserrike, som sønn av en domstolsansatt. Etter skole og utdannelse ble han elektrotekniker.Norsk krigsleksikon (1995) s. 344 I juni 1918 ble han kalt inn i den tyske hæren, hvor han tjenestegjorde som infanterist inntil slutten på første verdenskrig i november 1918. Deretter jobbet han igjen som elektriker til han mistet jobben som følge av depresjonen i 1929.
Karriere hos nazistene I mai 1925 ble Redieß medlem i SA, nazistpartiets paramilitære gatetropper, og i desember 1925 ble han godkjent som medlem i NSDAP, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (nazistpartiet). I 1927 ledet han et SA-kompani i Düsseldorf hvorpå han sammen med sin enhet ble overført til SS i 1929.Norsk krigsleksikon (1995) s. 344 Som følge av dette fikk han hyppige forfremmelser og fikk grad av generalløytnant (SS-Gruppenführer) i 1935.
Andre verdenskrig
Øst-Prøyssen Fra juni 1938 til juni 1940 var Wilhelm Rediess HSSPF i Øst-PrøyssenNorsk krigsleksikon (1995) s. 344 med ansvar for politi- og SS-saker og underlagt Erich Koch. I denne rollen hadde Redieß oppsyn med konsentrasjonsleirene og undertrykking av befolkningen. I starten av krigen hadde Redieß ansvaret for å implementere Raselovene fra Nürnberg i Preussen, hvor han overvåket deportasjonene av jødene fra Øst-Preussen.
Konflikt om betaling for utført massakre Fra 21. mai til 8. juni 1940 ble 1558 psykiatriske pasienter fra Allenberg, Kortau og Tapiau drept etter avtale mellom SS-sjef Wilhelm Koppe i Reichsgau Wartheland og Redieß. Bakgrunnen for drapene var en avtale mellom Redieß og Gauleiter Erich Koch om at SS kunne bruke et tomt sykehus mot at de avlivet de psykiatriske pasientene. Mens Redieß var i Poznan, fikk han tilfeldigvis høre av Koppe hvordan Lange-kommandoen hadde avlivet et stort antall pasienter i Wartheland, og ba om å få låne Lang og hans folk til jobben. Avtalen ble godkjent av Himmler. Førti pasienter om gangen ble stuet inn i en lastebil («gassvogn»), drept med gass fra en beholder, og likene deretter dumpet i massegraver. Hver tur med gassvognen tok omtrent tre timer. Det var snakk om 1 558 jødiske fordrevne som var antatt å være sinnslidende. Han tilbød ti Reichsmark for hver drepte jøde,[https://books.google.no/books?id=ShU7AAAAIAAJ&pg=&redir_esc=y Michael Burleigh: Death and deliverance: 'Euthanasia' in Germany, c. 1900 to 1945, 1994, CUP archive (s. 132) men da det viste seg å ta 19 dager å ta livet av gruppen, protesterte han på denne avtalte betalingen.Henry Friedlander: The Origins of Nazi Genocide: From Euthanasia to the Final Solution, 1997, (s. 139–140)
Avlivingsarbeidet ble utført i konsentrasjonsleiren Soldau (polsk: Działdowo) av en kommando under ledelse av SS-Untersturmführer Herbert Lange. Lange var knyttet til Aktion T4 og etablerte høsten 1941 Kulmhof, den første rene utryddelsesleiren. Fanger fra Soldau konsentrasjonsleir måtte grave massegravene og ble deretter skutt og dumpet i graven. Koch inspiserte selv massegraven en gang. Otto Rasch, som drev Soldau konsentrasjonsleir, betalte Herbert Lange 2 000 mark ved ankomst til å dekke kostnaden ved arbeidet. Redieß skulle betale 10 Reichsmark for hvert drap.
Både Redieß og hans etterfølger Jakob Sporrenberg var sene med utbetalingen og saken er kjent i ettertid fordi brev om saken sirkulerte i byråkratiet. Drapene ble i korrespondansen omtalt som «evakuering». Sporrenberg videresendte kravet fra Koppe til Redieß' nye kontor i Oslo. I et brev til Himmlers hovedkontor erkjente Redieß at han hadde bestilt drapene, men at han ikke hadde tatt Koppes faktura alvorlig fordi drapene ble utført til fordel for det tyske riket, og ikke for SS i Øst-Prøyssen. Redieß skrev også at Koch ikke hadde betalt for drapene. I februar 1941 gjentok Koppe kravet og fremholdt at Koch hadde gått med på å dekke kostnadene for avlivingen, og at Redieß derfor måtte ha mottatt pengene.Burleigh, M. (1994): Death and Deliverance: “Euthanasia” in Germany c. 1900–1945. Cambridge, Cambridge University Press.Friedlander, H. (2000). The origins of Nazi genocide: From euthanasia to the final solution. University of North Carolina Press, s. 139.Montague, P. (2012). Chelmno and the Holocaust: The History of Hitler's First Death Camp. University of North Carolina Press.
Norge
Etter tjeneste i Øst-Prøyssen ble Redieß gitt kommandoen av SS-enhetene i Norge, med tittel Höherer SS- und Polizeiführer Nord. Han ble SS-sjef i Norge i juni 1940.Først ble han drept av en kule, så ble han sprengt i fillebiter. SS-sjefens pistol klarte seg
Han ble HSSPF i Norge etter at forgjengeren Fritz Weitzel ble drept i bombeangrep i Düsseldorf. Som SS- og politisjef var han direkte underordnet SS-sjef Heinrich Himmler, men var lojal mot Josef Terboven, som han trolig adlød eller var enig med. I kraft av sin stilling var han fryktet i Norge. Norsk krigsleksikon (1995) s. 344 På grunn av Terbovens dominans var SS og politiet mindre uavhengige enn i andre okkuperte land som Nederland og fungerte i stor grad som Terbovens apparat for undertrykking. Til gjengjeld fikk Redieß det norske politiet til disposisjon gjennom Politidepartementet og Jonas Lie.Clemmesen, M. H., & Faulkner, M. S. (2013). Northern European Overture to War, 1939–1941: From Memel to Barbarossa. Brill, s. 394. Terboven bestemte 25. oktober 1940 at alle viktige tiltak av fra norsk politis side måtte godkjennes av Redieß.Emberland, T. (2019): Stutthof-eksperimentet. Historisk tidsskrift, 98(01), 26–48. «Som tysk politisjef hadde Himmler stor innflytelse over det norske politiet. I september 1940 ble det opprettet et eget politidepartement ledet av Jonas Lie, hans mest betrodde norske samarbeidspartner. Dette var et institusjonelt arrangement uten sidestykke i det tysk-okkuperte Europa. Et annet avgjørende skritt ble også tatt den 25. oktober 1940, da Terboven gav ordre om at alle viktige tiltak fra norsk politi side måtte sanksjoneres av HSSPF Wilhelm Redieß.» Redieß hadde øverste ansvar da 1200 studenter og 700 politifolk ble internert, hvorav halvparten ble deportert.
Redieß delte bolig med Terboven på Skaugum, mens begges familier var i Tyskland.Dahl (1992) s. 226 På Skaugum bodde også Terbovens sekretærer og sjåførene for Terboven og Redieß. Redieß og Terboven hadde først kontor i stortingsbygningen, i februar 1945 flyttet de av sikkerhetsgrunner til Handelsgymnasets bygg som var ledig etter at Wehrmacht hadde flyttet til Lillehammer.
Redieß var øverste leder (Gerichtsherr) for SS- und Polizeigericht Nord som var virksom første gang i mars 1942. Terboven kunne benåde nordmenn dømt av denne retten. Dødsdommene ble bekreftet av Redieß før de ble fullbyrdet. Dette var på samme måte som krigsretten en militær domstol som skulle følge den tyske militære straffeloven. Til forskjell fra sivile domstoler var den ikke uavhengig, men underlagt jurisdiksjonssjefen Redieß. Han sto for tiltalen, innkalte domstolen, stadfestet dommen og bestemte iverksetting av straffen. Norsk krigsleksikon (1995) s. 74
Terboven ga i september 1941 (i forbindelse med unntakstilstanden i Oslo) domstolen utvidete oppgaver og ved å bruke SS-domstolen slapp Terboven å blande inn Wehrmacht. Overtredelse av Terbovens forordninger skulle etter dette føres for denne SS-domstolen. Bakgrunnen for endringen var samarbeidsproblemer med Wehrmacht om bruk av krigsretten. Den domstolen ble brukt til å holde disiplin internt i SS/politiet og av okkupasjonsmakten til å holde kontroll. Terboven var generelt mot benådning. Redieß og Terboven forbød norske forsvarsadvokater å møte i retten saker som gjaldt militær motstand fordi opplysninger kunne lekke tilbake til hjemmefronten. På høsten 1944 begynte Sipo på egen hånd å henrette motstandsfolk uten noen form for domstolsbehandling, dette var i henhold til «Führerbefehl» bekreftet av Redieß. Domstolen tok opp igjen arbeidet våren 1945. Den siste dødsdommen (mot en norsk SS-mann tiltalt for faneflukt) ble stadfestet av Redieß 11. april og fullbyrdet 19. april. Domstolen avsa den siste dommen 30. april og hoveddommer Hans Latza arbeidet 1. mai 1945 med nye saker.
Heinrich Fehlis' direkte overordnete var Reinhard Heydrich og senere Ernst Kaltenbrunner, i Norge var Fehlis samtidig underlagt Terboven og Redieß.Norsk krigsleksikon (1995) s. 92 Gestapo i Norge var også underlagt Redieß blant andre Hellmuth Reinhard (som ledet Gestapo) og Wilhelm Wagner under deportasjonene av jøder. Redieß var skeptisk til hirden som organisasjon og gikk etter hvert med på å la deler av hirden få våpenopplæring, men uten fast bevæpning.Dahl (1992) s. 448–456
Redieß anså Rolf Jørgen Fuglesang som leder for den tyskfiendtlige fraksjon i Nasjonal Samling, ifølge en hemmelig rapport til Himmler i desember 1944.Norsk krigsleksikon (1995) s. 126 Fulgesang mente at Redieß var svak og dum. Redieß slo hardt ned på tendenser til mismot og ordresvikt i egne rekker.Norsk krigsleksikon (1995) s. 344–345 Reidar Hedemann beskriver Redieß som en enkel sjel med forestillinger om å utvikle sprengstoff som kunne vinne krigen for Tyskland. Terboven ga direkte ordrer til Fehlis uten at Redieß grep inn. Mot slutten av okkupasjonen var det store motsetninger mellom Terboven og Fehlis, og Redieß formidlet da ordre fra Terboven til SD. Hans Fredrik Dahl beskriver Redieß som en passiv og søvnig type.Dahl (1992) s. 226 Men blant tyskerne gikk det rykter om kjemiske eksperimenter som opptok Redieß i bunkeren på Skaugum, der han syslet med sprengstoffet han mente skulle sikre tysk seier i krigen.Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende, Cappelen 1986, (s. 32)
På Elverum ble det opprettet en SS-skole som Redieß besøkte dagen etter angrepet på Sovjetunionen. Under festlighetene på kvelden holdt han en oppildnende tale om bolsjevismen og nevnte blant annet at Sovjetunionen hadde forsynt seg av finsk territorium. Redieß uttrykte forventning til norske SS-menn skulle delta i væpnet kamp mot bolsjevismen. Overfor Finn H. Kjelstrup, sjefen for Den norske legion, gikk han inn for at opplæringen i legionen skulle skje i Tyskland. Etter opplæring skulle soldatene overføres til midt- eller sør-fronten i Sovjetunionen. Falkenhorst hadde avslått å sette legionen inn i Finland.
I august 1941 ga han ordre om at private radioapparater i store deler av landet skulle leveres inn. Hans Fredrik Dahl antar at Quisling sto bak denne aksjonen eller presset på for å få den gjennomført.Dahl (1992) s. 232 I forbindelse med unntakstilstand ble radioapparatene også i Oslo-området inndratt. Redieß mente inndragningen var militært nødvendig. Terboven avslo benådning for Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm 10. september 1941, Redieß beordret da henrettelsen gjennomført samme dag. Det er noe uklart hvem som tok initiativet til deportasjon av de norske jødene, men Redieß var sammen med Terboven, Fehlis, Quisling og Karl Marthinsen med i diskusjonen.
Blant de tyske topplederne i Norge var Redieß den eneste Sverre Riisnæs pleide omgang med privat. Riisnæs' kone skal ha påvirket Redieß til å løslate bekjente. Redieß var generelt taus og reservert overfor nordmenn og hadde liten kontaktflate i det norsk samfunnet.