Bjørnøya er ei øy i grensen mellom Norskehavet og Barentshavet, mellom Finnmark og Spitsbergen. Den er på 178 km² og er gjennom Svalbardtraktaten en del av øygruppa Svalbard. Det er en bemannet meterologisk stasjon, men ingen fast bosetning på øya. Naturen er karrig og øya ligger relativt isolert. Høye klipper på 10–30 meter høy og erosjon av kysten gjør landing med båt vanskelig de fleste steder. Øya ble oppdaget i 1596 som den første av øyene på Svalbard.
Øya ligger i møtet mellom kalde arktiske vann- og luftmasser og de relativt milde sørfra noe som gir ustabilt værforhold og hyppige lavtrykk med kraftig vind. Årsmiddeltemperaturen er −2,4 ℃ og klimaet er betydelig mildere enn på resten av Svalbard. Det er ofte lange perioder med tåke på Bjørnøya. Solen kommer ikke over horisonten mellom 10. november og 1. februar.
Siden midten av 1920-årene har det tidvis foregått et rikt fiske etter torsk og kveite på bankene rundt Bjørnøya.
Historie Oppdagelse thumb|left|Et møte med en svømmende isbjørn i 1596 har gitt øya navn. thumb|Tobiesens hus (til venstre) og Hammerfesthytta på Bjørnøya. Hammerfesthytta er Svalbards eldste (1822) bygning som fortsatt er i god stand. Fra tiden hvalross var det viktigste fangstobjektet. Øya ble oppdaget av den nederlandske kartografen Willem Barents 8. eller 9. juni 1596. Barents skrev beretning om oppdagelsen og fikk derfor æren. De skal ha vært i kamp med og avlivet isbjørn med kniver, derav navnet. Barents-kartet utgitt i 1598 er det første som viser Bjørnøya og Spitsbergen. På vei inn til land møtte hans folk en svømmende isbjørn, og han gav derfor øya navnet Beeren Eylandt.
Engelske Stephen Bennett besøkte øya i 1603 og kalte den Cherie Island etter Sir Francis Cherry. Bennett deltok i årene etter på hvalrossjakt, ti engelske og en nederlandsk ekspedisjon drev hvalrossjakt til 1612 særlig for tennene samt spekk og hud, omkring 3000 dyr ble avlivet og bestanden var stort sett utryddet. Jonas Poole okkuperte i 1609 øya for Muscovie Company og påviste blyglans og kull. Hvalrossens store kropp og tykke gjør den vanskelig å avlive og det ble brukt lanser. På 1600- og 1800-tallet ble det drevet intens fangst av hvalross på Bjørnøya og flere andre steder i Arktis som medførte at bestanden ble utryddet to ganger. I 1818 var en engelsk ekspedisjon innom og slaktet på en dag 900 hvalrosser; ekspedisjonen ble ledet av John Franklin og skulle finne en vei til Stillehavet over Nordpolen. I 1820-1824 slaktet en norsk ekspedisjon omkring 900 dyr.
B.M. Keilhau besøkte øya i 1827 og noterte at de var en del ortodokse kors i treverk; disse er forsvunnet.
Hvalrossfangst på Bjørnøya Hvalross var tallrike på og ved Bjørnøya da øya ble oppdaget i 1596. Arten ble tidlig et mål for fangst på grunn av støttenner, spekk og huder. Engelske og nederlandske ekspedisjoner besøkte øya jevnlig i perioden 1603–1612.Conway, W. M. 1906. No Man's Land: A History of Spitsbergen from Its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country. Cambridge: At the University Press. Hvalrossen, som beveger seg tregt på land, ble effektivt nedslaktet ved å bruke lanser for å stanse fluktveien til flokken. Rundt 3000 dyr ble drept før bestanden forsvant fra øya.
Hvalrossen etablerte seg på nytt på 1700-tallet, og ble da jaktet på av pomorer og senere engelske og norske ekspedisjoner. I 1818 drepte en britisk ekspedisjon over 900 dyr på én dag, og i 1820-årene ble flere tusen hvalross drept av norske fangstmenn. Arten forsvant deretter igjen fra Bjørnøya.
Hvalross ble fredet på hele Svalbard i 1952. Siden har bestanden økt gradvis: fra rundt 100 individer i 1980 til over 5500 i 2018. Arten regnes fortsatt som sårbar på Svabard.
Mange fangstfolk frøs eller sultet i hjel. Pomorer, som drev jakt og fangst, var de første som overvintret. Den første norsk overvintring var i 1822-1823 og huset de satte opp er det eldste på øya.
Hvalfangst I 1905 opprettet hvalfangstskipper Morten Andreas Ingebrigtsen fra Malangen en hvalfangststasjon ved Kvalrossbukta på Bjørnøya, som er den eneste kjente landstasjonen for hvalfangst på øya. Et forbud mot hvalstasjoner i Finnmark i 1904, som følge av overbeskatning og fiskerprotester, førte til etableringen. Stasjonen var i drift til 1908 og hadde da registrert en samlet fangst på 231 hval. Bygningsmassen ble senere brukt i forbindelse med både fangstvirksomhet og gruvedrift på øya. Restene etter anlegget er i dag et fredet kulturminne.
Utforskning av øya Svensker har gjennomført geografiske ekspedisjoner for å utforske øya. En svensk ekspedisjon gjennomførte de første undersøkelsene i Ellasjøen, en innsjø som ligger på den sørlige delen av øya; innsjøen fikk navn etter ekspedisjonslederens kone Ella. I perioden frem til 1930-tallet var det flere ekspedisjoner som både beskrev geologi, flora og fauna.
Kulldrift på Bjørnøya Kullforekomster på Bjørnøya har vært kjent siden 1609, da den engelske kapteinen Jonas Poole rapporterte funn av kull på øyas nordside.
Den tyske journalisten og arktisfareren Theodor Lerner innledet i 1898 et kortvarig og mislykket forsøk på kullutvinning i området rundt Kvalrossbukta. Han anla en liten vei, Lernervei, og han hadde med seg turister og vitenskapsfolk. Samtidig forsøkte han å sikre tysk overhøyhet over Bjørnøya, noe som uforvarende forpurret en hemmelig tysk statlig koloniplan. Det ble også gjort et separat, like resultatløst, forsøk på utvinning av blyglans ved Gruben og Blyhatten nord for Sørhamna.
Den organiserte gruvedriften på Bjørnøya begynte i 1915, da Kristoffer Sandve, i tråd med hevdvunnen praksis, okkuperte øya med sikte på å utnytte kullforekomstene. Sandve, en tidligere fyrbøter som hadde arbeidet seg opp til å bli en velstående forretningsmann, etablerte selskapet I/S Bjørnøen Kulkompani, som i 1918 ble videreført som aksjeselskapet Bjørnøen. Gruvedriften startet forsiktig i 1916, og høsten 1917 ble nødvendige bygninger reist ved Tunheim – blant annet ved bruk av bygningsmaterialer fra det britiske lasteskipet «Buxton», som forliste utenfor øya i 1916.
Virksomheten var basert på kullforekomster på nordøstsiden av øya. Fra gruveområdet ved Tunheim ble det anlagt en 1,5 km lang jernbane til utskipningshavnen i Austervåg, hvor det i 1919 ble oppført et større kaianlegg og en kullsilo med kapasitet på 600 tonn – senere utvidet til 1200 tonn. Et lasteanlegg i form av en 27 meter høy bro muliggjorde effektiv overføring til skip, og i høysesong gikk tre båter i skytteltrafikk med kull til Nord-Norge. På det meste sysselsatte driften rundt 200 mann, inkludert overvintrende arbeidere – vinteren 1920/21 overvintret 182 personer på Tunheim.
Årlig produksjon lå normalt rundt 20 000 tonn. Men i løpet av 1920-årene ble kullmarkedet svekket som følge av fremveksten av nye energikilder og fallende kullpriser. Økte transportkostnader gjorde det vanskelig å finne avsetning, og sammen med streiker, branner og økonomiske problemer førte dette til at driften ble lagt ned høsten 1925. Alt salgbart utstyr ble forsøkt solgt, blant annet til Svalbard, men jernbanemateriellet ble stående igjen ute. Til sammen ble det skipet ut 115.000 tonn kull frem til 1925. En periode overvintrert 60 til 80 personer i forbindelse med driften. I 1932 kjøpte staten alle aksjene i Bjørnøen AS som hadde stått for driften.
Etter nedleggelsen fortsatte virksomhet i form av meteorologisk drift. Under andre verdenskrig ble anleggene på Bjørnøya mål for britiske krigsskip i 1941. Lasteanlegget ble sprengt av sabotører, og lokomotivet ble ødelagt av artilleriild.
Anleggsrestene ved Tunheim er vernet som kulturminner og er det viktigste kulturminnet på øya.
Bjørnøen AS – statens selskap på Bjørnøya Bjørnøya var i privat eie gjennom Bjørnøen fra selskapets stiftelse i 1918 til staten overtok alle aksjer i 1932. Bjørnøen er et statlig aksjeselskap som forvalter eierskapet til øyen. Styret i Bjørnøen er sammenfallende med styret i Kings Bay, og begge styrene er underlagt Klima- og miljødepartementet.
I 2002 ble store deler av Bjørnøya med sjøområdet ut til fire nautiske mil fredet som Bjørnøya naturreservat.
Norsk suverenitet Flere stater fremmet krav på rettigheter til Bjørnøya i første del av 1900-tallet. Den norske stat innløste i 1925 et tysk krav for 200 000 kroner og i 1927 et privat russisk krav på 18 000 pund. I 1921 ankom en russisk ekspedisjon øya, trolig med formål om anneksjon, men trakk seg tilbake da kullgruvedriften til Bjørnøen A/S var i virksomhet. Da Sovjetunionen i 1924 anerkjente Norges suverenitet over Svalbard, ble Bjørnøya uttrykkelig inkludert. Anerkjennelsen ble senere bekreftet ved sovjetisk tiltredelse til Svalbardtraktaten i 1935. Norge overtok formelt styringen i henhold til Svalbardtraktaten 13. august 1925.
Strategisk betydning Militært I svalbardtraktaten fra 1920 § 9 forpliktet Norge seg til ikke å opprette eller tillate opprettet flåtebaser eller anlegge noen befestning som kunne nyttes i krigsøyemed.Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen [Svalbardtraktaten] - https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1920-02-09?q=svalbard.
Både under andre verdenskrig og under den kalde krigen hadde farvannene rundt Bjørnøya stor militærstrategisk betydning.
Under andre verdenskrig etablerte tyske styrker en flystripe nordvest på øyen, og satte opp flere automatiske væstasjoner.
De vestallierte forsyningskonvoiene med militærutstyr til russerne seilte fra Atlanterhavet og forbi Bjørnøya (sør eller nord for øya) på sin vei til Murmansk og andre havner på Kolahalvøya, og den tyske krigsmarines og Luftwaffes angrep på konvoiene var særlig intense i nettopp dette farvannet. For eksempel hadde konvoien PQ-17, den som ble gjenstand for de kraftigste angrepene, sine største tap i området nord for Bjørnøya i juli 1942. Angrepene på konvoien JW 51B fant sted nyttårsaften 1942 øst for Bjørnøya.
Sjøslaget ved Nordkapp mellom den britiske og den tyske marine pågikk over et stort sjøområde sørøst for Bjørnøya julen 1943 og begynte nokså nær Bjørnøya. Her mistet tyskerne slagskipet «Scharnhorst».
Sovjetisk utfordring av Svalbardtraktaten thumb|left|Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov. I november 1944 foreslo Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov overfor Norges utenriksminister Trygve Lie (London-regjeringen) at Svalbardtraktaten skulle annulleres, eller «kastes i papirkurven», som han sa. Molotov foreslo at hovedøygruppen med Spitsbergen skulle gjøres til et norsk-sovjetisk kondominium med en felles norsk-sovjetisk administrasjon. Bjørnøya skulle derimot overføres til sovjetisk suverenitet.
Fram til våren 1945 søkte den norske regjeringen å imøtekomme de sovjetiske kravene, blant annet gjennom forslag om felles norsk-sovjetiske forsvarsforanstaltninger. Samtalene kulminerte 9. april 1945, da ambassadør Rolf Andvord oversendte et utkast til felleserklæring der det het at «forsvaret av Svalbard-øygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjetunionen». Vinteren 1947 avviste regjeringen, med støtte fra Stortinget, videre forhandlinger i denne retningen. Sovjetunionen tok ikke opp saken igjen.
Gjennom den kalde krigen og videre, har øya beholdt sin strategiske rolle i overvåkingen av militær aktivitet i Arktis. Bjørnøya fungerer som et nøkkelpunkt i norsk og NATO overvåking, spesielt fordi russiske marinefartøyer og ubåter fra Nordflåten i Murmansk må passere området på vei ut i Atlanterhavet. Havområdene er omtalt som The Bear Gap i militær og geopolitisk sammenheng; En linje fra Svalbard over Bjørnøya og inn til norske kysten.
Ubåtforlis