Jaffa (hebraisk: , Yafo; arabisk: يافا , Yāfā) er en del av den israelske kommunen Tel Aviv-Jaffa og en historisk havneby ved Middelhavet. Jaffa var en egen by fram til 1950 da den ble forent med Tel Aviv og hvor de sørligste og eldste delene ble omdøpt til Tel Aviv-Yafo (som er Tel Avivs offisielle navn) for å bevare det historiske navnet. Golan, Arnon (1995): «The demarcation of Tel Aviv–Yafo's municipal boundaries», Planning Perspectives, 10, s. 383–398. Jaffa er kjent for sin tilknytning til bibelske fortellinger Jona, Salomo og apostelen Peter, foruten også den mytologiske fortellingen om Andromeda og Persevs, og i moderne tid for sine Jaffa-appelsiner. I dag er Jaffa en av Israels etnisk mangfoldige byer hvor bortimot 37 % av befolkningen er av arabisk herkomst.Lior, Ilan (28. februar 2011): «Tel Aviv to build affordable housing for Jaffa's Arab residents», Haaretz.com
Etymologi Byen ble nevnt i oldtidens egyptiske kilder og Amarnabrevene som Yapu. Semittiske legender vil knytte det opprinnelige stedsnavnet Jaffa til Jafet, en av sønnene til Noah, han som bygde byen etter den store Syndfloden.Et eksempel på denne legenden er nedtegnet av franske pilegrimen fra 1500-tallet, Denis Possot, «Jaffe, est le port de la Terre saincte, anciennement nommé Joppe, faict et construict premierment en ville et cité grande à merveilles et de grant renom, par Japhet , fils de Noé», i hans Le Voyage de la Terre Sainte, Geneve: Slatkine Reprints 1971, opptrykk av Paris-utgaven, 1890, orig. 1532), s. 155.En annen pilegrim, Richard of Guylforde, skrev,"This Jaffe was sometyme a grete Cytie [...] and it was one of the firste Cyties of the worlde founded by Japheth, Noes sone, and beryth yet his name." I pilegrimsfortellingen fra 1506, nedtegnet av hans prest i 1511, redigert av Henry Ellis (London: Camden Society, 1851), s. 16. Den hellenistiske tradisjonen knytter navnet til Iopeia, eller Kassiopeia, mor til Andromeda. Et utgående berg nær havnen er kjent for å ha vært stedet der Andromeda ble reddet av Persevs. Den romerske lærde Plinius den eldre assosierte navnet med Iopa, datter av Aiolos, vindens gud. Den middelalderske arabiske geografen Ahmad al-Muqaddasi omtalte den som Yaffa.Le Strange (1890), s. 550-551 Grunnbetydningen av stedsnavnet Yapu kan være «Vakkert (sted)».Burke, Aaron A.: «Early Jaffa: From the Bronze Age to the Persian Period» (PDF), kapittel 6, The History and Archaeology of Jaffa, University of California, Los Angeles
Historie thumb|Jaffas havn sett ovenfra
Oldtidens Jaffa synes å ha vært kontinuerlig bebodd siden tidlig bronsealder. Byen ble bygget på en 40 meter høy ås, med vid utsikt over kysten, noe som ga den en strategisk betydning i dens militære historie.Miller, Stacey Jennifer (2012): The Lion Temple of Jaffa: Archaeological Investigations of the Late Bronze Age Egyptian Occupation in Canaan. BA thesis (PDF), University of California, Los Angeles Jaffas tell, en type arkeologisk haug eller høyde, skapt av menneskelig bosetning ved at ulike lag leire og annet fra mange hus over flere århundrer førte til stadig høyere bakkenivå inntil den opprinnelige åsen ble langt høyere.
Stedet har god vannforsyning fra to kilder mot nordøst. En ekstra fordel med beliggenheten ligger i fruktbarheten i området. Jaffa selv har lett tilgang til de gode avleirete jordsmonnene avsatt av Ayalon-elven.Isaac, Benjamin (27. februar 2017): Jaffa, Oxford Classical Dictionary
Jaffa var godt posisjonert geografisk for å tjene som hovedhavnen på den sørlige kystsletten mellom Dor og Ashkelon grunnet dens naturlige dypvannshavn. Et utspring i berget ga ly for skip på dens nordlige del og vestlige sider og en elvemunning i den østlige siden. Det gjorde stedet til en av de viktigste havnene allerede fra de eldste tider.
Bronsealderen Byen som sådan ble etablert i bronsealderen senest rundt 1800 f.Kr.Burke, Aaron A.; Peilstöcker, Martin (2013): «The Egyptian Fortress in Jaffa», Popular Archaeology
Jaffa er nevnt i et oldtidens egyptiske brev fra 1440 f.Kr. Den såkalte historien om «Erobringen av Joppe» i Kanaan kan ikke betraktes som historisk fakta ved at det er en forherligelse av farao Thutmose III. Faraos general Djehuty gjemte egyptiske soldater i sekker båret av flokkdyr og sendte dem kamuflert som hyllest inn i den kanaaneiske byen hvor soldatene dukket opp og erobret den. Den eksisterende kopien av teksten er på baksiden av Papyrus Harris 500. Peet, T. Eric (1925): «The Legend of the Capture of Joppa and the Story of the Foredoomed Prince. Being a Translation of the Verso of Papyrus Harris 500», The Journal of Egyptian Archaeology. 11 (3/4): 225–229. doi:10.2307/3854145. ISSN 0307-5133. Denne litterære fortellingen er eldre enn den antikke greske om den trojanske hest, som fortalt av Homer, med minst to århundrer.
Byen er også nevnt i Amarnabrevene under dets egyptiske navn Ya-Pho. Ya-Pu, EA 296, l.33 Byen var under egyptisk styre til rundt 1125 f.Kr.Atwood, Roger (juli/august 2017): «Egypt’s Final Redoubt in Canaan». Archaeology Det er ingen skriftlige kilder som forteller at kanaanittene gjorde opprør mot egyptiske styre, men arkeologiske spor av 3100 år gamle rester av brennende ødeleggelser tyder på at de gjorde nettopp det. Bohstrom, Philippe (22. oktober 2016): «Previously Unknown Canaanite Revolt Against Egypt Revealed in Ancient Jaffa», Haaretz.com
Den hebraiske bibelen thumb|Gammel saraiabygning i Jaffa thumb|Sakofag, Yafo Museum thumb|Rester av antikke søyler ved den ortodokse kirke I den hebraiske bibelen er Jaffa framstilt som den nordligste byen til filisterne som grenser til de israelittiske områdene, nærmere bestemt de tilhørende Dans stamme (derav byregionen Gush Dan i Tel Aviv). Israelittene klarte ikke å ta Jaffa fra filistrene.Rainey, Anson F. (Februar 2001): «Herodotus' Description of the East Mediterranean Coast», Bulletin of the American Schools of Oriental Research. The University of Chicago Press on behalf of The American Schools of Oriental Research (321): 58–59. doi:10.2307/1357657. JSTOR 1357657. S2CID 163534665.
Jaffa er det sørligste punktet på kysten som har en god forbindelse med Jerusalem. Dette var et vesentlig poeng i dens favør da Jerusalem var den israelittiske hovedstaden i landet. Det var et av få steder langs den palestinske kysten som hadde en brukbar ankerplass før opprettelsen av Caesarea Maritima i romersk tid.
Jaffa er nevnt fire ganger i den hebraiske bibelen: som den nordligste filisterbyen ved kysten, som grenser til territoriet til Dans stamme (Josvas bok 19:46);Josvas bok 19:46, Bibel.no'</ref> som inngangsport for Libanons sedertre til Salomos tempel (Andre Krønikebok 2:16);<ref>Andre Krønikebok 2:16, Bibel.no' som stedet hvorfra profeten Jona dro til Tarsis (Jonas bok 1:3);Jona 1:3, Bibel.no'</ref> og igjen som inngangsport for Libanons sedertre til det andre tempelet i Jerusalem (Esras bok 3:7).<ref>Esra 3:7, Bibel.no'
Assyriske, babylonske og persiske perioder Det finnes rikelig med arkeologiske bevis i Jaffa i form av keramikk som peker på en bosetting av filisterne under tidlig jernalder (ca. 1180–1000 f.Kr.), men en kanaanittisk befolkning synes fortsatt å ha eksistert, særlig i innlandet, som kanskje i det lange løp assimilerte filisterne inn i en kanaanittisk kultur. På slutten av 700-tallet f.Kr. er det nedtegnet at Sankerib, kongen av Assyria, erobret Jaffa fra byens konge, da underlagt Sidqa, filistrenes konge av Ashkelon.
Etter en periode med nybabylonsk okkupasjon, ble Jaffa under Akamenidedynastiets persisk styre styrt av fønikere fra Tyr, men i løpet av den persiske perioden fikk Sidon politisk overherredømme over den fønikiske kysten, og erstattet Tyr som den viktigste fønikiske bystaten. I denne fasen av Jaffas historie er det rikelig med arkeologisk bevis, som en gravplass med en fønikisk inskripsjon foruten også et hebraisk segl basert på dens paleografi. På sarkofagen til Eshmun’azar, kongen av Sidon, antagelig fra midten av 400-tallet f.Kr., fortelles det at perserkongen gjorde ham til hersker over den sørlige kysten hvor Jaffa er referert.
Fra hellenistisk til bysantinsk tid Alexander den stores tropper var stasjonert i Jaffa. Den ble senere en havneby under det hellenistiske Selevkideriket fram til det ble overtatt av de jødiske makkabeerne (Første Makkabeerbok)1 Maccabees 10:74–76 rundt rundt 143 f.Kr. og ble styrt av det hasmoneiske dynastiet.Arbel, Yoav (2011): The Hasmonean Conquest of Jaffa, Peilstöcker and Burke: History and Archaeology, kapittel 16 Makkabeeren Simon Thassi etablerte en garnison i Jaffa rundt 143 f.Kr og fikk lovpriset sin erobring av havnebyen: «Blant andre bemerkelsesverdige prestasjoner tok han Joppe for å bruke havnen og åpnet kommunikasjonen med landene i utlandet.»
Greske Strabon, som skrev i tiden før 24 e.Kr., beskrev Jaffa som et sted hvorfra det er mulig å se Jerusalem, jødenes hovedstad, og skriver at jødene brukte det som sitt maritime arsenal da de kom ned til havet.Strabon: Geographica, 16.2.28 Imidlertid i henhold til den jødiske historikeren Josefus noe senere var havnen i Jaffa langt dårligere enn den i Caesarea Maritima.Josephus (1981): Josephus Complete Works. Overs. William Whiston. Grand Rapids, Michigan: Kregel Publications. ISBN 0-8254-2951-X.; s. 331. s.v. Antiquities 15.9.6. (15.331) Josefus listet opp en rekke kystbyer som jødene kontrollerte, blant dem Jaffa.
Under romersk styre var Jaffa antagelig blant de kystbyene som Marcus Antonius ga til Kleopatra i 37/36 f.Kr., men etter de ble beseiret av Augustus ble de gitt tilbake til Herodes.
Under den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr. ble Jaffa erobret og brent av den romerske guvernøren av Syria, Cestius Gallus. Josefus hevder at 8 400 innbyggere ble massakrert. Josephus: Jewish War 2.507–509, 3:414–426 Jødiske pirater som opererte fra den gjenoppbygde havnen pådro seg vreden til Vespasianus, som raserte byen og reiste en borg på dens høyde, og opprettet en romersk garnison med kavaleri og infanteri. Mynter fra 200-tallet e.Kr. har henviser til byens navn med inskripsjonen ΦΛΑΥIΑ IΟΠΠΗ.
Kristendommen kom relativt sent til Jaffa. Ved konsilet i Nikea i 325 var byen ennå ikke representert og var kun oppført ved konsilet i Efesos i 431. Den omtales i Det nye testamente i fortellingen om at apostelen Peter vekket enken Tabita, på gresk Dorkas, til live igjen etter at hun døde (!).Apostlenes gjerninger 9:36–42, Bibel.no Han hadde også kommet «i ekstase og fikk et syn» i Jaffa.Apostlenes gjerninger 11:4–17, Bibel.no Jaffa ser ut til å ha tiltrukket seg seriøse jødiske lærde på 400- og 500-tallet. Talmúd jerusjalmí (Den jerusalemske Talmud) (kompilert fra 300- og 400-tallet) i Moed Ketan refererer til Rabi Akha bar Khanina fra Jaffa, og Pesikta Rabbati, skrevet på 800-tallet, nevner R. Tanchum av Jaffa.Schwarz, Joseph (1850): «Dan», Descriptive Geography and Brief Historical Sketch of Palestine (kopi av originalen
Tidlig islamsk periode thumb|Jaffa Museum i den gamle Saraya-bygningen i Jaffas gamleby
I 636 ble Jaffa erobret av arabere. Under islamsk styre fungerte det som en havn i Ramla, den gang provinshovedstaden.
Ahmad al-Muqaddasi (død 991) beskrev Yafah (Jaffa) som «liggende ved havet, er bare en liten by, skjønt markedet i Palestina og havnen til Ar-Ramlah. Den er beskyttet av en sterk mur med jernporter, og havneportene er også av jern. Moskeen er behagelig for øyet, og har utsikt over havet. Havnen er utmerket.»
Korsfarertiden Jaffa ble erobret i juni 1099 under det første korstoget, og var sentrum av fylket Jaffa og Ashkelon, en av vasallområdene i kongeriket Jerusalem. En av grevene i fylket, Johannes av Ibelin (død 1266), skrev en lang juridisk avhandling, Livre des Assises, om lovene i korsfarerstaten Jerusalem.«Assizes of Jerusalem», Oxford Reference«Assizes of Jerusalem», Catholic Encyclopedia