Cornelis Vreeswijk (1937–1987) var en nederlandsk trubadur, komponist og poet som skrev og sang på svensk og nederlandsk. Etter sin død er han blitt ansett som en av Sveriges største trubadurer, sammen med Carl Michael Bellman og Evert Taube, og en fornyer av svenske visetradisjon etter Bellman og Taube. Han var ikke svensk statsborger. Vreeswijk slo gjennom på 1960-tallet.

Bakgrunn og familie Diktet Preliminärt utkast till evt. funderingar kring mitt framtida testamenteHar visor något värde? Nu när man är död?Så länge jag sjöng dem, fick jag dagligt bröd.Nu ger jag dom till alla och envar.Och jag menar att: visor tillhör alleman.Den som ej kan sjunga lyssnar på dem som kan.Och ingen vet vem visan skrivit har.Visst får du ärva visorna, jag lämnade dem ju kvar.

Cornelis Vreeswijk ble født 8. august 1937 i havnebyen IJmuiden i Nederland. Vreeswijk var født i Nederland, og bodde der frem til familien flyttet til Sverige da han var tolv år gammel i 1949. Han ble aldri svensk statsborger. Vreeswijks foreldre og søstrene Marianne og Tonny flyttet tilbake til Nederland i 1961, mens Cornelis og søsteren Ida ble boende i Sverige.

Hans far, Jacob Vreeswijk, eide flere drosjer og lastebiler. Hans mor het Jeanne, og han hadde tre yngre søstre, Marianne (født 1939), Ida (født 1943) og Tonny (født i Sverige i 1952). Vreeswijk har beskrevet sin barndom som ganske idyllisk, helt til andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Nederland i 1940. Familien hadde før den tid sittet ganske godt i det, men dette endret seg under krigen. Da ble alle bilene til Jacob Vreeswijk beslaglagt, og dermed stoppet lastebilvirksomheten hans.

I 1949 besøkte faren Sverige, og han bestemte seg for å flytte dit med familien. I november 1950 flyttet familien Vreeswijk til Ekerö utenfor Stockholm.Gustafson (2006) s 23 ff Jacob Vreeswijk fikk jobb som mekaniker i Stockholm, mens Cornelis og søsknene begynte på Träkvista folkeskole. Selv om han i utgangspunktet ikke kunne et eneste ord svensk, klarte Cornelis seg svært godt på skolen. Han gikk hardt inn for å lære seg svensk på egen hånd, og senere fortalte han blant annet at tegneserien Fantomet var en av hans viktigste kilder til å lære språket. Samtidig vet man at han også leste svensk poesi og annen litteratur.

Han møtte Inga Rehnberg da han arbeidet som pleier på psykiatrisk sykehus. De giftet seg i 1962, og to år senere fødte hun deres sønn Jack. Hun skilte seg fra Cornelis (som hun i likhet med resten av familien kalte «Kees») i 1968. Cornelis Vreeswijk var gift ytterligere to ganger, med Bim Warne fra 1970 til 1977, og med sangeren Anita Strandell fra 1979.

Vreeswijks turbulente privatliv var offentlig kjent, blant annet sonet han 3 fengselsstraffer.

Vreeswijk døde av kreft 12. november 1987.

Utdanning og tidlig virke Etter å ha tatt eksamen ved Sankt Görans samrealskola i Stockholm, dro Vreeswijk til sjøs som maskinoffiserselev, men mønstret av etter fire måneder. Deretter arbeidet han som kontorhjelp, fabrikkarbeider og landmålerassistent på Lidingö, hvor familien flyttet. På denne tiden lærte han også å spille gitar og begynte å skrive sanger selv, hovedsakelig for å underholde vennene sine. Han ville bli journalist, men hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn på Journalistinstitutet. På den tiden var en alternativ inngang til journalistyrket å utdanne seg til sosionom, og Vreeswijk begynte derfor på Socialinstitutet. Han fikk en midlertidig jobb som pleier («mentalskötare») ved Beckombergasykehuset.

Karriere Han begynte å skrive viser på slutten av 1950-tallet og slo gjennom på 1960-tallet. Vreeswijks første tekster var ofte samfunnskritisk, hadde munter stil og svart humor; senere arbeider har mer lyrisk preg med myke kjærlighetsviser. Da han slo gjennom på 1960-tallet passet hans perspektiv godt med den radikale bevegelsen på den tiden.

I 1960-årene slo han igjennom i Sverige som visesanger, låtskriver og skuespiller. Vreeswijk var produktiv frem til sin død, og i tillegg til å fremføre sangene han selv skrev, tolket han blant andre Carl Michael Bellman, Victor Jara, Povel Ramel, Evert Taube og Lars Forssell. Vreeswijks egne tekster handlet ofte om sosial urett og medfølelse med samfunnets tapere. Han var inspirert av amerikansk blues som Leadbelly og Josh White og den franske visesangeren Georges Brassens.

Han spilte mange konserter og var på mange turneer. Han var svært populær i Sverige, og populariteten hans strakte seg til Norge. Jan Erik Vold har sammenlignet Vreeswijk med Bob Dylan i USA og Wolf Biermann i Tyskland. Vold har redigert utgivelser av Vreeswijks samlede tekster.

Gjennombruddet i 1960-årene I 1960 stod Vreeswijk på scenen for første gang, etter at hans gode venn Leif Samuelsson hadde fått overtalt sine foreldre til å la Vreeswijk få opptre i Frelsesarmeens lokaler på Östgötagatan i Södermalm. I 1962 ble Vreeswijks dikt «Den förtrollade telefonen» publisert i Dagens Nyheter, på samme tid som han begynte å opptre på studentarrangementer med sine egne sanger. Han ble kjent med andre visesangere, som Torgny Björk og Fred Åkerström og begynte å opptre på Vispråmen Storken i Stockholm.

I desember 1963 ba Fred Åkerström Anders Burman, som var hadde startet plateselskapet Metronome og arbeidet som produsent der, om å få synge inn noen av Vreeswijks låter. Burman hørte dermed Vreeswijks låter og ble imponert. Resultatet var at Vreeswijk selv fikk synge inn sangene sine på plate, og på forsommeren 1964 kom hans første LP ut på Metronome, Ballader och oförskämdheter. De første 500 eksemplarene av platen ble raskt utsolgt, og året etter hadde albumet solgt til gullplate. På høsten 1964 gjorde Vreeswijk, Fred Åkerström og Ann-Louise Hanson sammen med gitaristen Nils Hellmark, en omfattende turné i Sverige. En av konsertene i Stockholm (4. desember 1964) ble spilt inn og utgitt på albumet Visor och oförskämdheter.

miniatyr|280px|Fra venstre: Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström (midten) og Gösta ”Skepparen” Cervin på Vietnamdemonstrasjon på Hötorget i Stockholm den 28. august 1965. I 1965 fortsatte Vreeswijk med revyspillet sitt i Göteborg og Stockholm. Han skrev populærmusikk for andre artister, blant andre Per Myrberg, Siw Malmkvist og Anna-Lena Löfgren. Han skrev også sanger som ble sunget av blant annet Monica Zetterlund. Dette året ble også hans andre LP gitt ut, Ballader och grimascher. Han holdt flere konserter og hadde en mindre rolle i filmen Salt gutta og sekstantar (senere omdøpt Hei du glad sommer!).

Samme år ble Vreeswijk etablert i underholdningsindustrien, inkludert to sanger på de svenske hitlistene («I natt jag drömde» og «Brev från kolonien»). I 1966 kom hans tredje LP, Grimascher och telegram, der han samarbeidet med jazz-pianisten Jan Johansson. I løpet av sommeren 1967 sank husbåten som Vreeswijk brukte som bolig ved Årstaviken, og på grunn av denne ulykken forsvant mye av hans arbeid, blant annet mange visetekster og et manus. Samme året hadde han en stor rolle som kokken i filmen Svarta palmkronor, regissert av Lars-Magnus Lindgren. Filmen ble filmet i over fire måneder i Rio de Janeiro, Brasil. Her fant han sin kjærlighet til samba, som sterkt kom til å påvirke hans kreativitet.

I 1968 skilte Cornelis og Inga seg. Samme år sang han for første gang ved Visfestivalen i Västervik, der han også spilte mange ganger senere. Dette året ga han også ut sin LP, Tio vackra visor och Personliga Person, som bærer tydelige spor av hans opphold i Brasil, spesielt sambaen.

I årene 1968–69 spilte Cornelis teater i Helsingborg og Malmö, samtidig som har var på turne med Östen Warnerbring. Høsten 1969 ga han ut LP-en Cornelis sjunger Taube, noe han fikk mye oppmerksomhet for på grunn av hans ukonvensjonelle måter å tolke sangene til Evert Taube. Albumet ble en stor suksess blant kritikere og platekjøperne, og noe av musikken ble senere brukt som soundtrack i filmen Ni ljuger!.

1970-årene 230px|miniatyr|En skulptur som forestiller Cornelis Vreeswijk i Cornelisparken i Stockholm. I 1970 kom Cornelis første diktsamling, En handfull gräs, som ble godt mottatt av kritikerne. Det samme året gjorde han en omvisning på folkeparkene i Stockholm sammen med pop-gruppen Made in Sweden, der Georg Wadenius, Bosse Häggström og Tommy Borgudd var med. Sammen med Made in Sweden og Björn J:son Lindh ble det til et dobbelt-album, Poem, ballader och lite blues. Cornelis gjorde også et show på Hamburger Börs i Stockholm sammen med Ernst-Hugo Järegård og Östen Warnerbring – «Lyckohjulet eller Var ska jag hänga min hatt i natt». Dette showet resulterte også i en LP. Samme år giftet Cornelis seg med Bim Warne.

Året etter flyttet kona og Cornelis til en villa i Skåne. Han byttet også plateselskap, etter å ha hatt samme selskap helt siden det første albumet kom ut, men inngikk nå en avtale med det nederlandske selskapet Philips Records. Etter at han signerte en kontrakt med Philips i Amsterdam, kom han tilbake med en plastpose full av nederlandske gylden. Hans første LP for Philips ble Spring mot Ulla, spring!, med tretten av Carl Michael Bellman sine brev i unike og personlige tolkninger. Dette albumet solgte svært godt, og samme år kom Cornelis på førsteplass i de svenske hitlistene med låten «En fattig trubadur» (med tekst av Arne Pärson, tonsatt av Alvar Kraft).

Under en opptreden i Söderhamn i 1971, fortalte Cornelis om den da helt uetablerte Monica Törnells sang i farens kro. Cornelis verdsatte henne mye, og sørget for at hun fikk en platekontrakt med Philips. Han begynte også å turnere med henne og Björn J:son Lindh samme år. I 1972 ga Cornelis ut platen Visor, svarta och röda, der han tolket musikeren Lars Forssell. I perioden 1972–1974 bodde Cornelis og kona delvis i Nederland og delvis i Frankrike, og Cornelis dukket bare sporadisk opp i Sverige. Han gjorde turneer i Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike, der planen var å få et gjennombrudd i utlandet hvor han ble promotert som en nystartet artist. Han oversatte noen av sine sanger til nederlandsk og hadde suksess med sanger som «De nozem en de non» («Rockeren og nonnen») og «Veronica». I 1973 kom LP-en, Istället för vykort, publisert på Yrkestrubadurernas plateselskap.

I løpet av sommeren 1974 ble filmen Rännstensungar, der Cornelis hadde en av de ledende rollene, spilt inn i Stockholm, og der han også skrev noen av filmens sanger. Samme år kom LP-en Getinghonung, og han gjorde også flere en-manns-show i Stockholm på puben Stockholms Börsen. Han hadde også en populær opptreden i Västervik, der festivalen ikke hadde hørt ham siden 1971.

I løpet av 1975 og 1976 ble han separert og skilt, og begynte på to plater, Narrgnistor och transkriptioner og Vildhallon, som først ble gitt ut senere.

I 1977 publiserte han enda en ny plate med Bellmans tekster, Movitz! Movitz!. Sammenlignet med den forrige; Spring mot Ulla, spring! var tolkningene denne gang mer tro mot perioden. Cornelis ble på denne platen akkompagnert av musikklæreren og gitaristen Ulf G. Åhslund. Begge var veldig fornøyd med albumet som riktignok var en kritisk suksess, men solgte dårlig. Det samme året gjorde Cornelis et album med tolkninger av den chilenske visedikteren Victor Jara, Cornelis sjunger Victor Jara. Rätten till ett eget liv, med sine egne oversettelser. På høsten ble et show spilt på Bacchi Wapen i Stockholm, der Cornelis opptrådte sammen med Diana Nuñez, Inger Öst og Anita Strandell. Showet turnerte i Sverige og gikk på TV i 1978.

De siste årene