thumb|Proklamasjon fra Victor Hugues om forbud mot slaveri på øya Guadeloupe i Vest-India, 1. november 1794. Slaveri, eller trelldom, er når et menneske innehar juridisk eiendomsrett til et annet menneske. Dette gjelder også retten til å styre over en annens arbeidskraft og til å selge den andre personen videre. Disse rettighetene vil ofte være knyttet sammen med andre rettigheter, som for eksempel retten til å mishandle slaven uten straffeansvar.
Betegnelsen slaveri har også blitt brukt blant annet i Danmark og Norge om en avstraffelsesmetode, det vil si hardt straffarbeid. Uttrykket brukes også i zoologi, for eksempel om maur som stjeler pupper fra andre maurtuer og som etter klekking setter de stjålne maurene i arbeid.
Slaveriets historie Antikken
Slaveri har vært vanlig i mange kjente sivilisasjoner. Både i antikkens Hellas og Romerriket var slaveri ansett som en nødvendighet, som også for en del slaver innebar bedre kår enn det frihet ville gi. De kunne oppnå privilegier av eieren, til og med bli adoptert, mens fattigdom kunne innebære sult og få muligheter. Aristoteles uttalte at «En slave er en eiendel med en sjel», og at «bruken av husdyr og slaver er omtrent det samme; begge lar oss møte tilværelsens behov med sine fysiske anstrengelser». I første bok av Politikken slår han fast at «menneskeheten er delt i to: Herrer og slaver, eller om man vil, grekere og barbarer» . Det høres ut som han mente at enhver som ikke var gresk, kunne – eller til og med burde – fanges og gjøres til slave. Imidlertid bemerket han at noen (ikke minst stoikerne) hevdet at «en herres makt over slaver er mot naturen», og at skillet mellom herre og slave bare var et påfunn av loven, og derfor urettferdig. Slike utsagn var betydningsfulle på 1500-tallet, da man anså at Aristoteles kunne gi rett svar på alt. Platon sammenlignet slaven med kroppen, herren med sjelen. Han ville gjerne gjøre slutt på at grekere kunne holdes som slaver, men motsatte seg ikke at utlendinger var slaver. Sofisten Alkidamas krevde at spartanerne satte nabofolket messenianerne fri, og mente at skillet mellom en fri og en slave var naturstridig.Hugh Thomas: The slave trade (s.28), forlaget Simon & Schuster, New York 1997, ISBN 0-684-81063-8
Kynikerne hevdet at en slave beholdt sin frie sjel, selv om han var underlagt sin herres vilje, og Diogenes uttalte at den som gjorde seg avhengig av en annens tvungne arbeid, var den egentlige slaven. Men slike sofistikerte betraktninger hjalp jo ikke slavene. Romerne skilte mellom en servus (slave) og en colonus (leilending). En slave hadde status som res (en ting) og kunne verken skrive testamente, vitne i en sak eller anmelde noe. Imidlertid kunne en slave straffes om han gjorde en forbrytelse, noe som beviser at romerne selv innså at slaver ikke var «ting» – i så fall kunne de jo ikke blitt straffet. Seneca skrev at slaveri var en kroppslig affære; sjelen forble fri.
Cicero mente at all ulikhet, som for eksempel slaveri, kunne forklares med forfall, og skrev i De Republica at det var lovlig å ta et beseiret folk som slaver hvis folket det var tale om, ikke kunne regjere seg selv. Verken han eller andre romerske skribenter vurderte muligheten av å avskaffe slaveriet; for dem dreide saken seg om at slaver ikke skulle utsettes for overgrep eller grusomhet. Keiser Hadrian beskyttet ved lov, slaver mot drap og fysiske overgrep fra eieren. Keiser Antoninus Pius rettferdiggjorde sine humane lover om behandling av slaver med at disse lovene også var i slaveeierens interesse. For øvrig erklærte han at det ikke skulle stilles spørsmål ved herrens makt over sine slaver. Stoikere og kristne satte heller ikke spørsmål ved eksistensen av slaveri; men særlig stoikerne var kritiske til hva slaveri forårsaket. Stoikeren Epiktet, som selv var født som slave, lurte på om frigivning var til fordel for alle slaver; men han var også opptatt av den onde påvirkningen det kunne ha på folk å eie andre.Hugh Thomas: The slave trade (s. 29)
Gudommelige regler for slavehold i Bibelen De mytologiske og moralske tekstene i Bibelen nevner slaveri mange steder. For eksempel forteller Det gamle testamentet om den jødiske profeten Moses som ledet sitt folk ut av trelldommen i Egypt og dermed grunnla den israelittiske nasjonen. Jødene hadde selv slaver, og Moseloven skiller mellom kvinner, menn og ulike folkegrupper. I Andre Mosebok tillater Gud hebraiske fedre å selge døtrene sine som slaver for alltid, mens hebraiske menn kan selge seg selv som slaver for en periode på seks år for å betale gjeld.Andre Mosebok, kapittel 21 I Tredje Mosebok tillates imidlertid israelittene å kjøpe mannlige slaver fra nabofolkene og la dem gå i arv til barna som så kan eie slavene for alltid.Tredje Mosebok Kapittel 25, vers 45 Loven tillater også eierne å pryle slavene hardt, men gjør det straffbart å drepe. For øvrig ble barn av slaver født inn i trelldom. Bibelens syn på slaveri har siden vært sterkt omdiskutert, der kristne både har forsvart og fordømt slaveriet ut fra egne bibeltolkninger.
Nyere tid thumb|Plakat som annonserer salg og utleie av slaver (St. Helena, 1829) thumb|right|«Er jeg ikke et menneske og en bror?» Motiv på brosjer laget for det britiske selskapet mot slavehold i 1795. Figuren ble brukt som symbol for abolisjonisme fra 1700-tallet.
Mange samfunn rundt om i verden har hatt slavegjorte mennesker, også opp i nyere tid. Blant annet med utallige mennesker solgt fra Afrika til Midtøsten.
I 1841 var det anslagsvis åtte millioner eller ni millioner slaver i India, hvorav mange var jordbruks- eller bygningsslaver – det vil si slaver som var knyttet til landet de jobbet på, men som likevel kunne bli fremmedgjort fra det. Malabar hadde den største andelen slaver, om lag 15 prosent av den totale befolkningen. De agrestiske slavene var opprinnelig underkuede samfunn. Resten av slavene ble rekruttert individuelt ved kjøp fra forhandlere eller foreldre eller at sultende solgte seg selv, og de kan klassifiseres som husholdningsslaver.
Slaveriet i det hinduistiske India ble komplisert av slaveeiernes rituelle behov for å vite opprinnelsen til slavene sine, noe som forklarer hvorfor de fleste av dem var av innfødt opprinnelse.
Slaveri ble også utbredt i andre deler av Asia. En fjerdedel til en tredjedel av befolkningen i enkelte områder i Thailand og Burma (Myanmar) var slaver i det 17. til det 19. århundre og i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.
I våre dager kjenner de fleste i vesten best til slaveri fra europeisk kolonihistorie. Gjennom slavehandelen med Afrika ble anslagsvis afrikanere fraktet over Atlanterhavet. Det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, men de fleste historikere anslår et antall rundt 9,5 millionerkom fram msn.com/encyclopedia: Atlantic_Slave_Trade ble solgt som slaver til både Sør- og Nord-Amerika. Det store behovet for slaver i koloniene oppstod etter at sykdommer fra Europa nærmest utraderte de innfødte (amerikansk urbefolkning). Men tilfelle er også at Isabella, den spansk dronningen, forbød slaveri av urbefolkningen med mindre de var fiendtlige eller kannibalistiske. Urbefolkningen ble styrt til å være undersåtter av kronen. Columbus ble forhindret fra å selge dem i Sevilla, og de som allerede var solgt, ble sporet, kjøpt fra sine kjøpere og løslatt.
Det er antatt at det totalt ble fraktet slaver fra Afrika (her holdt utenfor arabisk frakt):Portal, det norske samlaget 2003, s. 190 på bildet 38 % av slavene til portugisisk Brasil, 16 % til spansk Amerika og spansk Karibia, 40 % til De karibiske øyer (nederlandsk, fransk, britisk), 4 % til britisk Nord-Amerika, 2 % til Europa og Asia.
Åtte millioner afrikanere ble fraktet fra Øst-Afrika til Marokko eller Egypt via den transsahariske ruten. Totalt ni millioner mennesker ble deportert til Rødehavet eller Det indiske hav.{Trenger referanse}}.
Arabiske slavehandlere transporterte afrikanere fra dagens Kenya, Mosambik, Tanzania, Eritrea, Etiopia og andre deler av Øst-Afrika til Irak, Iran, Kuwait, Somalia, Tyrkia og andre deler av Midtøsten og Sør-Asia over Det indiske hav (hovedsakelig Pakistan og India). I motsetning til den transatlantiske slavehandelen, leverte arabiske slavehandlere afrikanske slaver til den muslimske verden, som på sitt høydepunkt strakte seg over tre kontinenter fra Atlanterhavet til Det fjerne østen..
Tre av fire slaver omkom før de nådde markedet der de skulle selges. Sult, sykdom eller tretthet fra lange turer var årsakene..
Den arabiskdominerte slavehandelen i Øst-Afrika var størst på 1800-tallet, hvor cirka 1,5 million afrikanere ble tatt som slaver..
Slaveri har vært praktisert i nesten alle kulturer. Dette gjaldt også i Afrika før kolonisatorenes ankomst. Etniske grupper som Yao, Maku og Marava kjempet mot hverandre i det sentrale Øst-Afrika, mens hele folk på kontinentet handlet med mennesker de hadde tatt til fange i konflikter .
Som et resultat kom arabiske slavehandlere over allerede eksisterende institusjoner som hjalp til med å anskaffe slaver for deres mål. På Zanzibar blomstret slavehandelen. Araberne lette etter slaver for å transportere til Midtøsten eller for å jobbe med nellikavlinger.
Kampanjen og forbudet mot slaveri
Fra 1750-årene ble slaveri og slavehandel angrepet fra mange hold, først og fremst fra kvekere, metodister og opplysningstidens filosofer.
Fordømmelsen av slaveriet regnes av noen for å stamme fra Rousseaus tanker om likeverd, og diskusjoner rundt slaveri og slavehandel verserte i både Frankrike og Storbritannia fra 1760. Av andre regnes det for å stamme fra de kristne tankene om likeverd og rettferdighet. Sachsenspiegel som ble skrevet i 1120, den mest innflytelsesrike tyske lovsamlingen fra middelalderen, fordømmer slaveri som et brudd på menneskets likhet med Gud. Før dette igjen forbyr «The Council of London» i 1002 slavehandel: «La ingen heretter våge å engasjere seg i den beryktede virksomheten, som er utbredt i England, med å selge mennesker som dyr. Disse tankestrømmene og endringene i synet på hva det vil si å være et menneske, førte til en stor politisk bevegelse i Europa og Amerika, den såkalte abolisjonismen. De som på den tiden forsvarte slaveriet, var selv preget av kolonistisk tankegang, og hadde velstand å tape dersom det ble endret.
Samtidig var det den europeiske koloniseringsbevegelsen i andre halvdel av det 19. århundre som satte en stopper for slaveri i mange deler av Afrika, Øst-Asia og Sørøst-Asia.
Den britiske «imperialistiske frigjøringen» kan tilskrives den voksende kraften til den filantropiske bevegelsen og den dobbelrolle skifte i det britiske imperiets fokus, geografisk fra vest (Karibia) til øst (India), og økonomisk fra proteksjonisme til laissez-faire.
Abolisjonismen
I det vestlige Europa og Nord- og Sør-Amerika var abolisjonisme en historisk bevegelse for å gjøre slutt på slavehandelen og samtidig løslate og frigjøre eksisterende slaver. Bevegelsen begynte allerede med en tidlig spansk lov på midten av 1500-tallet, og fortsatte særlig i opplysningstiden på 1700-tallet. Storbritannia forbød å ta nye slaver fra 1807 og hele slaveriet i det britiske imperiet i 1833. Det franske koloniriket fulgte etter med samme forbud femten år senere, mens slaveri først ble forbudt i USA så sent som i 1865 med det 13. tillegg til USAs grunnlov. Før den tiden hadde aktivister, menneskerettighetsforkjempere og abolisjonister kjempet en lang kamp for å nå disse målene .