thumb|Jonas Gahr Støre ble valgt til ny leder i Arbeiderpartiet 14. juni 2014. Foto: Jarvin Jarle Vines Arbeiderpartiet (Ap), inntil 2011, Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Partiets leder er Jonas Gahr Støre. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er nestledere. Kari-Anne Opsal er partisekretær.
Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1928, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.
Arbeiderpartiet har vært største parti i Norge ved alle valg fra 1927, bortsett fra ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 da partiet var nest størst.
Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO.
Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon.
Formålsparagraf Partiet har følgende formålsparagraf:«Arbeiderpartiet vil skape et sosialdemokratisk samfunn der individer har frihet til å leve gode liv i trygghet og fellesskap, uansett hvem de er. Vi vil sikre dette gjennom små økonomiske forskjeller, universelle velferdstjenester, likestilling, maktfordeling, likhet for loven og et sterkt demokrati – i hele landet. Arbeidet vårt skal være tuftet på kunnskap og erfaring, og bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet.
Jordas tåleevne er en absolutt ramme for vår politikk. Økonomisk vekst må skje innenfor denne rammen. Vi skal utvise solidaritet med nåværende og fremtidige generasjoner, gjennom bærekraftige og rettferdige løsninger.
Vi vil ha et samfunn som legger til rette for fagorganisering. Fagorganisering og bedriftsdemokrati skal bidra til fordeling av makt og innflytelse i arbeidsliv og sikre rettferdig fordeling av verdiskapingen. Vi legger blandingsøkonomi til grunn for vår politikk, og gjennom regulering av markedet kjemper vi mot kapitalistisk utbytting av mennesker og natur.
Arbeiderbevegelsens solidaritet stanser ikke ved landegrensene. Vi vil samarbeide med mennesker i alle land som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, og arbeide for forpliktende internasjonalt samarbeid. Våre politikere og tillitsvalgte skal til sammen være representative for det samfunnet vi søker å styre. Våre sosialdemokratiske verdier skal være retningsgivende for vårt politiske og organisatoriske arbeid»
Historie thumb|Losjehuset «Sigholts Minde» ved Ormetjern i Arendal der Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887. Huset eies i dag av Fortidsminneforeningen og kalles Demokrattihuset. Foto: Karl Ragnar Gjertsen Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte avholdslaget Sigholts Minde. Det første programmet hadde bare fire punkter.Harald Flodda: Samholdbevegelsen i Arendalsområdet i 1880-åra – bakgrunn og innhold, hovedoppg., Universitetet i Oslo. 1980.Johannes G. Torstveit: Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti 1886-88, Arendal 1886–1888, Arendals Tidende, 2012. Flodda og Torstveit bygger begge på referat fra møtet gjengitt i en lokal avis.
alminnelig stemmerett for menn og kvinner lovfestet normalarbeidsdag statens inntekt fra tollfrie nødvendighetsvarer erstattes av inntektsskatt støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser
Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21., 22. og 23. august 1887 omtales som partiets 1. landsmøte og som Arendalsmøtet.Arbeidernes leksikon. Arbeidermagasinets forlag. Oslo 1932. Oppslagsord: Det norske Arbeiderparti. Bind 2, s.291 -292ARBARK referat fra møtet
Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.
1900–1918 I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.
Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.
1918–1927: Fra revolusjon til revisjon
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet to år senere Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.
I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk.Historisk tidsskrift: Arbeiderpartiet og austromarxismen, Innledning (Universitetsforlaget, 2. juni 2020) Besøkt 14. januar 2025 Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.
1927–1935: Krisetid og ny politikk
Stortingsvalget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet fikk 36,8 prosent av stemmene, og økte dermed sin andel av stemmene med 18,4 prosentpoeng. Men til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt betraktelig mer radikalt enn partiets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men med ordene «Jeg er også kommunistenes konge» sto Kong Haakon ved de parlamentariske prinsippene og ga oppdraget med å danne regjering til Christopher Hornsrud.
Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.
Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.NRK: Historien om Arbeiderpartiet (publisert av Laila Ø. Bakken 1. september 2007) Besøkt 14. januar 2025
Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.
En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.
1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid mini|left|Johan Nygaardsvold var statsminister fra 1935 til 1945. I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.
1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid mini|Einar Gerhardsen var statsminister i fire regjeringer i perioden 1945–1965. Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951 til 1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.
I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.
1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid