Swansea er en kystby og den nest største byen i Wales. Den danner et hovedområde, offisielt kjent som Byen og grevskapet Swansea (City and County of Swansea; walisisk: Dinas a Sir Abertawe). «Largest Cities in the UK», UKCities. Arkivert fra originalen 22. oktober 2017. Byen fikk status som city så sent som i 1969, i forbindelse med innsettelsen av prins Charles som fyrste av Wales. Den har en befolkning på innbyggere.
Byen er den tjueåttende største i Storbritannia. Den ligger langs Swansea-bukten i sørvest-Wales, med hovedområdet som dekker Gowerhalvøya, og er en del av Swansea Bay-regionen og en del av det tradisjonelle grevskapet Glamorganog det gamle walisiske commote Gŵyr (som er en eldre walisisk betegnelse for inndeling av land)Thomas, W.S.K. (1990): The History of Swansea from Rover Settlement to the Restoration. Gomer Press. .
Bygrensen er trukket med god margin omkring den egentlige byen Swansea, og omfatter byer som Gorseinon og Loughor, og landsbygd. I løpet av 1800-tallets industrielle glansdager var Swansea et sentralt sentrum for kobbersmelteindustrien, og byen fikk kallenavnet «Copperopolis».Hughes, S. (2000): Copperopolis: landscapes of the early industrial period in Swansea, Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales.
De fleste bygninger i sentrum er moderne, da Swansea ble bombet flere ganger under andre verdenskrig. Utenfor byen er det fine strender og vakkert kystlandskap, og den tidligere fiskerlandsbyen Mumbles (også kjent som Oystermouth) har blitt et turiststed med flere gode restauranter.
Fotballklubben Swansea City AFC spiller i Premier League.
Toponymi miniatyr|150px|venstre|Svein Tjugeskjegg som dekor i Swansea Guildhall (ferdig 1934).
Det walisiske navnet Abertawe betyr «utløp/elvemunning av Tawe», og dette navnet ble sannsynligvis brukt for området før en bosetning ble etablert. Den første skriftlige nedtegnelsen av det walisiske navnet for selve byen er fra 1150 og forekommer i formen Aper Tyui.Pierce, Gwynedd O. (2002): Place-Names in Glamorgan, Merton Priory Press Ltd, ; s. 182.
Navnet Swansea, uttales /ˈswɒnzi/ (Swans-ee, ikke Swan-sea), er avledet fra det norrøne navnet på den opprinnelige norrøne handelsposten som ble grunnlagt av kong Svein Tjugeskjegg (ca. 960–1014). William, David (oktober 2010): Life in the United Kingdom: The Land and the People. Intercontinental Books. ; s. 247. Fraser, Maxwell (1952): Wales. Hale. s. 286. Williams, Glanmor, red. (26. juli 2007): Swansea, An Illustrated History. Christopher Davies. . Det var kongens navn, Svein med endelsen -ey («øy»), som refererte enten til en elvebredden ved utløpet eller til et område med hevet terreng i myrlandskap.Wyn Owen, H.; Morgan, R. (2008): Dictionary of the Place-names of Wales. Llandysul: Gomer. Den norrøne avslutningen -ey kan imidlertid bety «innløp», og navnet kan ganske enkelt referere til elvemunningen.Alban, J.R. (1984): Swansea 1184–1984. Swansea City Council.
Historie Oldtidshistorie Området rundt Swansea har en unik arkeologisk historie som går tilbake til paleolittisk tid (den eldre steinalder). Funn ved grotten Long Hole Cave helt på sørkysten av Gowerhalvøya har blitt tolket som bevis på de første moderne menneskene på de britiske øyer,Dinnis, R. (2012): «Identification Of Longhole (Gower) As An Aurignacian Site», Lithics: The Journal of the Lithic Studies Society. 33: 17–29. Arkivert fra originalen 27. august 2016. og i det samme området er også påvist den eldste seremonielle begravelsen i Vest-Europa, oppdaget ved Paviland i 1823 og datert til f.Kr.Callaway, Ewen (2. mai 2012): «Archaeology: Date with history», Nature. 485 (7396): 27–29. Bibcode:2012Natur.485...27C. doi:10.1038/485027a. PMID 22552075. Området har også mange steder fra bronsealderen og jernalderen, som gravhaugen ved Cillibio og bygdeborgen ved Llwynheiernin «Llwynheiernin», Roman Britain. «Atlas of Hillforts and Ireland: Llwynheiernin», Hillforts.arch.ox.ac.uk «Romano-British Settlement in South-East Wales». Evans. Internet Archaeol. 48, Intarch.ac.uk. og Cil Ifor.Royal Commission on Ancient and Historical Monuments in Wales (1976): An Inventory of the Ancient Monuments in Glamorgan. Bind 1 Part II: The Iron Age and Roman Occupation. H.M. Stationery Office. Royal Commission on Ancient and Historical Monuments in Wales (1991): CR 5: Cil Ifor Ring". An Inventory of the Ancient Monuments in Glamorgan. Bind 3 Part 1a: Medieval Secular Monuments. H.M. Stationery Office. ; s. 90–92. Gower066, Heneb.org.uk. Det finnes også rester av en romersk villa på Gowerhalvøya.Rowe, Jennifer Erin (2015): «The Roman Villas of Wales» (sammendrag), University of Regina, s. 81–82. «The Romans in Mumbles», The Story of Mumbles. 1. februar 2023. «A History of Mumbles – Romans», Sites.google.com.
Middelalderens Swansea miniatyr|Ruinene av middelalderfestningen Swansea Castle.
Området som skulle bli Swansea var kjent som Cantref Eginog i oldtiden, og lå på den østlige kanten av cwmwd (commote) Gwyr, den østligste cantren av Ystrad Tywi. Dette området var kjent for sitt verdifulle land og var sterkt omstridt av de eldste walisiske kongedømmene. I vikingtiden ble utløpet av elven Tawe et knutepunkt for handel, og en handelspost kan ha blitt opprettet en gang mellom 800- og 1000-tallet.
Bosetningen forble under walisisk kontroll fram til den normanniske invasjonen av Wales, da Iestyn ap Gwrgant avsto bosetningen som en del av det nye herredømmet Gower til Henry de Beaumont, 1. jarl av Warwick, tidlig på 1100-tallet. Herredømmet omfattet land rundt Swansea-bukten så langt som til elven Tawe, herregården Kilvey bortenfor Tawe og selve halvøya.«The Lordship Of Gower», Bangor University
I de påfølgende årene bygde Warwick festningen Swansea Castle i tiden rundt 1106, og preget mynter med navnene Swensi, Sweni og Svenshi ca. 1140. Pierce, Gwynedd O. (2002): Place-names in Glamorgan, ; s. 182. Sitat: «A hoard of coins found at Rhiwbina in the north of Cardiff in 1980 contained ... minted at Swansea c. 1140 and bore abbreviated forms of the name: SWENSI, SWENS, SVEN, SWENI, SVENSHI.» Swansea ble utpekt som hovedby i herredømmet og mottok sitt første bycharter en gang mellom 1158 og 1184 fra William de Newburgh, 3. jarl av Warwick. Davies, John; Jenkins, Nigel; Baines, Menna (2008): The Welsh Academy Encyclopedia of Wales. Cardiff: University of Wales Press, . Dette charteret inneholder den eldste referansen på engelsk til Sweynesse og ga det status som en borough, noe som ga byens borgere (kalt burgesses) visse rettigheter til å utvikle området. I 1215 ga kong Johan av England det andre charter, der navnet vises som Sweyneshe. Et bysegl som antas å stamme fra denne perioden, navngir byen som Sweyse.Chisholm, Hugh, red. (1911): Swansea, Encyclopædia Britannica. Bind 26 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 183.Swansea Timeline, Genuki. 2007. Arkivert fra [originalen] 5. juli 2007. Ytterligere et charter ble gitt i 1304.
Den industrielle revolusjon miniatyr|Havneanlegget og jernbanebroen (1850). miniatyr|Temple street, Swansea, med banken, teateret og postkontoret (1865).
Fra tidlig på 1700-tallet til slutten av 1800-tallet var Swansea verdens ledende område for kobbersmelting.Dennis, W.H. (1963): 100 Years of Metallurgy, Chicago: Aldine, s. 128. Tallrike smelteverk langs elven Tawe mottok kobber og andre metallmalmer som ble sendt fra Cornwall og Devon, samt fra Nord- og Sør-Amerika, Afrika og Australia. Industrien falt kraftig på slutten av 1800-tallet, og ingen av smelteverkene er aktive nå.
Havnen i Swansea handlet hovedsakelig med vin, skinn, ull, tøy og senere med kull. Etter oppfinnelsen av type smelteovn kalt for flammeovn (også kalt reverberovn)<ref>«flammeovn», NAOB. Sitat: «ovn til smelting eller gløding av metaller, hvor gods og brensel holdes separat og smeltingen foregår i horisontalplanet med flammer som stryker over godset i herden»</ref> på slutten av 1600-tallet, kunne kobbersmelting bruke kull i stedet for det langt mer kostbare trekullet. Samtidig økte gruvene i Cornwall kobberproduksjonen. Swansea ble det ideelle stedet for å smelte kobbermalm fra Cornwall ettersom byens industri lå nær kullfeltene i Sør-Wales og hadde en utmerket havn for å motta skip som fraktet kobbermalm. Da hvert tonn smeltet kobbermalm brukte omtrent tre tonn kull, var det mer økonomisk å sende kobbermalmen til Wales framfor å sende kullet til Cornwall.Symonds, John C. (januar 2003): The Mining and Smelting of Copper in England and Wales, Thesis, Coventry University, s. 92.
Det første kobbersmelteverket i Swansea ble etablert i 1717, etterfulgt av mange flere. Hunt, Robert (1887): British Mining, London: Crosby Lockwood, s. 101. Som ebok Da smeltingen var etablert, begynte smelteverkene å motta høyverdig malm og malmkonsentrater fra hele verden. Flere kullgruver ble åpnet for å møte etterspørselen. På 1850-tallet hadde Swansea mer enn 600 ovner og en flåte på 500 havgående skip som fraktet walisisk kull og brakte tilbake metallmalm fra hele verden. På den tiden ble mesteparten av kobbermatte (en form for råstein)«matte», NAOB. Sitat: «sulfidisk anrikingsprodukt fremstilt ved smelting av malmer, særlig nikkel- og kobbermalmer» som ble produsert i USA sendt til Swansea for foredling.Dennis, W.H. (1963): 100 Years of Metallurgy, Chicago: Aldine, s. 128. Omtale
Smelteverkene bearbeidet også arsenikk, sink, tinn og andre metaller. Fabrikker i nærheten produserte blikkplater og keramikk. Smelteverkene i Swansea ble så dyktige til å utvinne gull og sølv fra komplekse malmer at de på 1800-tallet mottok malmkonsentrater fra USA, for eksempel fra Arizona på 1850-tallet og Colorado på 1860-tallet. Young Jr., Otis E. (1970): Western Mining, Norman: University of Oklahoma Press, s. 143, 202.
Byen ekspanderte raskt på 1700- og 1800-tallet, og grunnet sin dominerende industri ble den omtalt som «Copperopolis». Fra slutten av 1600-tallet til 1801 vokste Swanseas befolkning med 500 % – den første offisielle folketellingen (i 1841) indikerte at Swanseas, med 6099 innbyggere, hadde blitt betydelig større enn Glamorgans grevskapsby, Cardiff, og var den nest mest folkerike byen i Wales etter Merthyr Tydfil (som hadde en befolkning på 7705). Folketellingen undervurderte imidlertid Swanseas sanne størrelse, ettersom mye av det bebygde området lå utenfor bydelens samtidige grenser; den totale befolkningen var faktisk 10 117. Swanseas befolkning ble senere forbigått av Merthyr i 1821 og av Cardiff i 1881, selv om Swansease igjen overgiikk Merthyr det siste året. Mye av Swanseas vekst skyldtes migrasjon fra og utenfor Wales – i 1881 var mer enn en tredjedel av bydelens befolkning født utenfor Swansea og Glamorgan, og litt under en fjerdedel utenfor Wales. Rosser, C.; Harris, C.C. (1998): The Family and Social Change: A Study of Family and Kinship in a South Wales Town. Routledge
Kobbersmeltingen i Swansea gikk ned på slutten av 1800-tallet av flere årsaker: kobbergruvedriften i Cornwall gikk ned; prisen på kobber falt fra £112 i 1860 til £35 på 1890-tallet; tidlig på 1900-tallet flyttet gruvedriften seg til kobberforekomster av lavere kvalitet i Nord- og Sør-Amerika, og malmen av lavere kvalitet kunne ikke lenger økonomisk bære transporten til Swansea. Jernbaneselskapet Swansea and Mumbles Railway ble bygget i 1804 for å flytte kalkstein fra steinbruddene i Mumbles og kull fra Clyne-dalen til Swansea og til markedene utenfor. Den fraktet verdens første betalende togpassasjerer«Swansea looks at tram return», BBC News 8. oktober 2004 samme dag som det britiske parlamentet avskaffet transporten av slaver fra Afrika. Senere gikk den over fra hestekraft til damplokomotiv, og til slutt konverterte den til elektriske trikker, før den stengte i januar 1960 til fordel for motorbusser.
1900-tallet miniatyr|Mødre og barn i et arbeiderklasseområde under Swansea-blitzen drikker te og smørbrød fra en mobil kantine etter en natts bombing.