Visebølgen er en musikk- og kulturbevegelse som i Norge startet midt i 1960-årene. Bølgen hadde sitt høydepunkt i 1970-årene. Viser blir tradisjonelt assosiert med den enslige trubaduren med gitar. Fra 1960-årene og utover omfatter visebegrepet tekstlige og musikalske uttrykk innenfor flere musikksjangrer.
Historikk
Før bølgen kom Visens venner og Søndagsposten 250px|miniatyr|Otto Nielsen fotografert av Rigmor Dahl Delphin i 1964. Visens venner ble etablert i 1944 «med formål å dyrke, verne og fremme den gode vise», og var en lukket forening der medlemmene måtte inviteres inn.At medlemskap var begrenset til inviterte, framgår blant annet av foreningens egne bøker og av Ove Røsbaks Alf Prøysen-biografi. De ti sangene i Visens venners viser, første samling (1950) er skillingsviser, romantiske viser og folkelige viser med revypreg.Visens venners viser, første samling i bokhylla.no (Tiden norsk forlag, 1950). Foreningen sto i nær kontakt med NRK, ikke minst gjennom medlemmet Otto Nielsen som i oktober 1957 startet Søndagsposten. Radioprogrammet ble en scene for visediktere fra hele landet. Innsendte tekster fikk melodier laget av Otto Nielsen, Bjarne Amdahl, Finn Ludt, Johan Øian og andre komponister fra miljøet omkring Visens venner, mens andre bidragsytere skrev både tekst og melodi. Mange av visene ble gitt ut på plate, og en god del ble «slagere». Vidar Sandbeck fikk i 1958 et gjennombrudd med Pengegaloppen som først ble framført i Søndagsposten.Vidar Sandbeck: En bauta i norsk musikkliv (Ballade 14.11.2005). Andre viser som stammer fra Søndagsposten, er Julekveld i skogen (tekst Astow Ericson, melodi Otto Nielsen), Trubadurvise (tekst Einar Skjæraasen) og Ofelias vise (tekst og melodi Hartvig Kiran). Faste medarbeidere som Alf Prøysen og Erik Bye bidro også til programmet.Otto Nielsen; Søndagsposten i bokhylla.no (Cappelen forlag, 1967). Sjøl om den kommende visebølgen skulle hente mye av inspirasjonen fra andre kanter av verden, ble også disse visene sunget i viseklubber og på festivaler gjennom de neste tiårene.Kilder: Ringperm med allsanger, Vise- og lyrikklubben Rubb og Stubb, Trondheim, og ulike programmer som er tilgjengelige på nrk.no.
Tidlig påvirkning fra USA 250px|thumb|right|Woody Guthrie var en inspirasjonskilde for store deler av den nye amerikanske folk song-bølgen.En gjenganger under gitarkurs i viseklubber skulle bli visa Tom Dooley som Lillebjørn Nilsen tok med i sin gitarbok i 1973. Sangen ble en internasjonal hit i 1958 med gruppa The Kingston Trio, men stammer fra andre halvdel av 1800-tallet. På nyåret 1959 toppet den i flere uker VG-lista. En rekke amerikanske artister som i 1950-årene hadde suksess i Norge framførte versjoner av gamle sanger. Blant disse var Harry Belafonte, Paul Robeson og Burl Ives, utøvere som hørte til etterkrigstidens «the American folk music revival». Andre sentrale aktører i denne fornyelsen av den nordamerikanske sangtradisjonen var Pete Seeger, Woody Guthrie, Odetta, Josh White, Lead Belly, Cisco Houston og Bess Lomax Hawes.
Joan Baez og Bob Dylan ble forgrunnsfigurer for den nye folkemusikkbølgen.William Ruhlmann: Joan Baez, biografi hos allmusic.com Tidlig ble hun også lagt merke til i Norge.Joan Baez er nevnt i NRKs programoversikt for 2. nyttårsdag 1962, men kan være spilt før det. På denne tiden framførte også Peter, Paul and Mary blant annet sin hit Blowin' in the Wind, en versjon som i utgangspunktet hadde større kommersielt gjennomslag enn Bob Dylans original, også i Norge.Dream Songs: The Music of the March on Washington (The New Yorker 28. august 2013)
Etter hvert begynte folkesangerne å dukke opp i norske platebutikker og i norsk radio, ikke minst i programmene til Rosa Seierstad. Gjennom hennes grammofonkabareter ble lytterne kjent med ikke bare den amerikanske visetradisjonen, men også den svenske, danske, franske og tyske.I programoversikter for NRK i Aftenposten dukker Rosa Seierstad første gang opp i juni 1965. Kari Svendsen er et eksempel på direkte påvirkning. Hennes fascinasjon for Pete Seegers banjospill oppsto etter at hun hadde hørt ham i et av disse programmene.Hakan Markussen: American Folk Music på Dolphins Club 1966 - 1970 (masteroppgave i historie ved IAHK, Universitetet i Oslo 2009, s. 8).
Rosa Seierstad var ikke den eneste som spilte denne musikken. Et karakteristisk eksempel er programmet «Ord mot krig. Stemmer fra vår egen generasjon.» 28. desember 1965 med Tor Åge Bringsværd som programleder og sanginnslag med Joan Baez, Ulla Sjöblom, Tom Lehrer og Jan Malmsjö.Aftenposten 24. desember 1965.
Den svenske visetradisjonen miniatyr|250px|Fra venstre: Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström (midten) og Gösta «Skepparn» Cervin under Vietnamdemonstrasjon på Hötorget i Stockholm 28. august 1965.Fra 1962 til 1969 var «Vispråmen Storken» i Stockholm sentral i utviklingen av «den svenska visvågen».Fred Åkerström: Ingenstans fri som en fågel. En biografi av Peter Mosskin I 1963 kom albumet Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson. Han fulgte opp med å gi ut viser av Birger Sjöberg (1964) og Fritz Sjöström (1965). Med Dagsedlar åt kapitalismen (1967) dreide han repertoaret i politisk retning, men vendte stadig tilbake til «klassikerne». Debuten til Cornelis Vreeswijk, Ballader och oförskämdheter (1964), inneholdt bare eget materiale, men også han skulle senere tolke Taube, Bellmann, Forssell med flere.
Andre som sto på scenen om bord i «vispråmen», var Finn Zetterholm, Ewert Ljusberg, Git Magnusson,
I tillegg til Bellmann og Taube fikk Åkerström og Vreeswijk tidlig et stort norsk publikum.
Bølgen kommer Lørdag 14. februar 1948 deltok «Viseklubben i Sørlandslaget» på et arrangement i Romerikslaget i Oslo.Rubrikkannonse i Aftenposten 14.2.1948 s. 15., morgen I slutten av 1950-årene dukket «Skandinavisk Viseklubb» opp i Oslo.Rubrikkannonse: «SYNGER DU VISER? Skandinavisk Viseklubb vil gjerne ha deg som medlem. Møte hver tirsdag. Bm. 19417 - Amatører.» (Aftenposten 29.1.1959 s. 6, aften.) Den første klubben i den nye bølgen kan ha vært viseklubben i Håløyglaget i Oslo, som i februar 1966 startet med ukentlige samlinger der repertoaret var «folksongs, negro spirituals og viser».«Håløylaget får egen viseklubb.» (Aftenposten 21.4.1966 s. 9., aften)
miniatyr|250px| Alf Cranner 1965. Foto: Rigmor Dahl Delphin / Oslo MuseumAlf Cranners LP Fiine antiquiteter (1964) var en tidlig utgivelse i den nye visebølgen. Med bare gitar som akkompagnement framførte Cranner atten sanger, de fleste norske folkeviser. En viktig var Olle Adolphson, som Cranner møtte gjennom Visens venner. Komponisten Geirr Tveitt ble fascinert av Fiine antiquiteter og tonesatte Aslaug Låstad Lygres dikt Vi skal ikkje sova for Cranner. Samarbeidet førte også til Alf Cranners andre LP Både le og gråte (1964) med tekster av Jakob Sande. Det varierte samarbeidet med andre kunstnere fortsatte med lyrikeren Harald Sverdrup (Vers og viiiiiiser, 1966) og Alfred Janson (Rosemalt Sound, 1967). På den siste ble viser og jazz kombinert. Norsk pop- og rockleksikon (Vega Forlag 2013).
Åse Kleveland (1965) og Birgitte Grimstad (1966) platedebuterte begge med samlinger som var representative for det visemiljøet som var i ferd med å vokse fram. Det var sanger på norsk, dansk, svensk, engelsk og fransk, det var folkeviser og nytt materiale, det var poesi og «protestviser». Norsk pop- og rockleksikon (Vega Forlag 2013). Norsk pop- og rockleksikon (Vega Forlag 2013).
En annen visepioner var Ivar Medaas, som ikke bare formidlet tradisjonelle og nye norske viser, men også plukket opp amerikanske og svenske sanger. LP-en Trubaduren kommer (1965) åpnet med en norsk versjon av Lillsysterns undulat är död fra debutplaten til Cornelis Vreesvijk. Norsk pop- og rockleksikon (Vega Forlag 2005).
Dolphins Viseklubb 12. mars 1966 startet Dolphins Viseklubb i Frisksportrestauranten i Oslo, men flyttet senere til større lokaler i Frimurerlosjen. Initiativtakeren Ole Hauki var blitt kjent med den nordamerikanske folk song-tradisjonen under et lengre opphold i USA. De første som opptrådte i Dolphins var gruppa The Sing Singers Aftenposten 12. mars 1966. som Hauki hadde startet året før med blant andre Ole Paus som medlem.
De første fra Dolphins-miljøet som ga ut plate, var duoen The Young Norwegians. Medlemmene Lillebjørn Nilsen og Bjørn Morisse møttes i Dolphins. I 1966 kom den første singelen med sangene Plenty Nothingness and Love og Det står ein friar uti gare. Året etter kom den første av to LP-plater, Things On Our Mind. På Music (1968) var også Steinar Ofsdal blitt medlem.Lillebjørn Nilsens hjemmeside
I 1968 gjorde Arne Bendiksen studioopptak med medlemmer av klubben, men platen Viser i trengsel kom ikke ut før i 1972. Her deltok Øystein Sunde, Sissel og Eivind Kvambe, Finn Kalvik, The Young Norwegians, Hege Tunaal, Lars Klevstrand, Bjørn og Ulf, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Peter Skodbo og Kinsfolk.
Dolphins eksisterte til 1970. Som i USA besto miljøet av en blanding av soloartister, duoer og grupper av ulik størrelse. Christiania Fusel & Blaagress ble startet etter en Dolphins-kveld i februar 1968. Høsten 1968 ga de ut singelen Det kjem nok betre tider / Mamma vi’kke ha og i 1972 LP-en Som varmt hvetebrød i tørt gress. Andre grupper var Convivium, To + To og Gruppe 4. Det var likevel først og fremst som soloartister Dolphins-medlemmene skulle bli lagt merke til etter hvert som de platedebuterte: Lars Klevstrand (1968), Hege Tunaal (med Lars Klevstrand 1969), Ole Paus, Øystein Sunde (1970), Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik (1971). Fra miljøet skulle Jon Arne Corell og Jack Berntsen bli de som sterkest engasjerte seg i den mer eksplisitt politiske visesangen i 1970-årene.
Klubber og festivaler I oktober 1966 arrangerte Dolphins «visefestival» i Munchmuseet, en konsert med over 30 deltakere.Aftenposten 27. oktober 1966. I årene som kom ble tre slike festivaler arrangert. Den første vise- og lyrikkfestivalen i Norge, Jærfestivalen, ble arrangert av Time Mållag i oktober 1969, i dette tilfellet som vise- og lyrikkfestival. Haugesund og Mandal fulgte etter i 1970. Arrangør av Haugesund-festivalene var viseklubben Forum som ble startet i 1967 eller 1968.Tor Arne Johnsen presenterer seg som «initiativtager og formann i viseklubben Forum, Haugesund 1967».Ifølge heftet «Viser og vers i vestavind» ble «Viseklubben Forum stiftet i oktober 1968 med Tore S. Netland, Øystein Loge Pettersen og Kåre Foldøy som initiativtakere». Den skandinaviske visefestivalen i Arendal var det vise- og lyrikklubben Dikt og Toner som sto bak.Aftenposten 15. juli 1971 (s. 4, morgen).
Over hele landet ble det etablert viseklubber – ofte kalt vise- og lyrikklubber. Fra Dolphins-miljøet kom Jack Berntsen i 1968 til Svolvær, der han startet Viseklubben Lovisa og fem år senere festivalen Tråilltampen i Hamarøy i Nordland. I Oslo ble det høsten 1969 etablert viseklubb i Bikuben (teater), biscenen til Det norske teatret. Etter at Dolphins ble lagt ned, ble Bikuben og Club 7 tilholdssteder for visemiljøet i Oslo. (Se oversikten Norske visemiljøer.)
De fleste av de tidlige norske festivalene var dominert av akustiske innslag, også den første Kalvøyafestivalen som ble arrangert av Viseklubben Hades i Bærum (1971). Etter hvert fikk Kalvøya og mange andre festivaler sterkere preg av rock og pop, det gjaldt også Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund (1970-72), Småberganfestivalen i Trondheim (1971-73) og Ragnarock i Oslo (1973-75).