Fjellrev

V. l. beringensis V. l. fuliginosus V. l. groenlandicus V. l. hallensis V. l. innuitus V. l. lagopus V. l. pribilofensis V. l. semenovi V. l. sibiricus V. l. spitzbergensis V. l. ungava

Fjellrev (Vulpes lagopus), også kjent som polarrev og arktisk rev og noen steder med lokalnavn som melrakke eller mjølrakke, samt som pelsvariantene hvitrev og blårev, er et lite rovpattedyr i hundefamilien, og arten tilhører reveslekta (Vulpes). Artens nærmeste nålevende slektning er kitrev (Vulpes macrotis). Arten er beskrevet i minst elleve underarter, men flere er omdiskuterte. Internasjonalt regnes arten som livskraftig, men lokalt kan den være truet. I Norge er arten både oppført på Norsk rødliste for arter og oppnevnt som en prioritert art. På Svalbard regnes fjellreven som livskraftigArtsdatabanken, Norsk rødliste for arter 2015. Besøkt 2015-12-17.

Fjellreven er grunnlag for dyr avlet frem til pelsdyroppdrett. Særlig blårev som gir god pris for pelsen. Avlsdyr til oppdrett av blårev ble hentet til Norge fra Alaska, Grønland, Svalbard og Jan Mayen på 1930-tallet.

Status i Norge I Norge ble fjellreven fredet i 1930. Mot slutten av 1990-tallet ble arten ansett som utryddet på Dovrefjell, der det siste kjente ville kullet ble født i 1994. Som et ledd i å redde fjellreven i Norge, ble det på høsten i 2005 satt i drift en avlsstasjon for fjellrev på Sæterfjellet i Oppdal. Dyr fra flere små og isolerte fjellrevbestander i Skandinavia ble fanget inn og satt her. Dyr fra dette arbeidet er siden blitt reintrodusert i norsk natur, med god suksess.Arne Kristian Gansmo. 2010-07-08. Første fjellrev født i det fri. NRK Trøndelag. Besøkt 2015-01-23

Som art regnes den som direkte truet i Norge, Sverige og Finland, der den står oppført på Norsk rødliste for arter over truede arter. I Norge har arten status som sterkt truet. Den 23. januar 2015 ble det av Kongen i statsråd bestemt at fjellreven i Norge skulle få status som prioritert art.Fjellrev blir prioritert art. 2015-01-23. Klima- og miljødepartementet. Regjeringen.no. Besøkt 2015-01-23 Av beslutningen følger også Forskrift om fjellrev som prioritert art etter naturmangfoldloven.Forskrift om fjellrev som prioritert art etter naturmangfoldloven. Besøkt 2015-01-23

Det ble i 2014 født 321 valper av 46 fjellrevpar i Norge. Det er det høyeste antall ungekull som er registrert siden det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev startet i 2003.Sigrid Grøm Bakken. 2014-12-29. Rekordår for fjellreven. NRK Nordland. Besøkt 2015-01-23 I 2020 er det født minimum 126 valper fordelt på 30 kull.

Beskrivelse thumb|left|Blårev er resultat av spontan mutasjon. Fjellreven er tilpasset arktisk klima og har tett, varmeisolerende pels, som består av cirka 70 % underull og dekkhår som snø og is ikke fester seg til. Arten tåler ekstrem kulde, faktisk ned mot under minus 35°C uten at individet må øke forbrenningen. Derfor er pelskvaliteten gjerne best i tidsrommet desember–februar. Fjellrev er den eneste revearten som har runde ører. I forhold til rødreven har den et relativt kortere snuteparti.

Fjellreven er cirka 25 % mindre enn rødreven og blir derfor ofte fortrengt der begge finnes. I Norge veier en fjellrev cirka 2,5–5,0 kg, mens fjellrev på Svalbard, der 84–97 % er hvitrev, gjerne veier 3,0–3,5 kg i snitt. Kroppslengden er cirka 46–73 cm, målt fra snutespissen til haleroten. Halen utgjør i tillegg cirka 25–52 cm. Oppdrettet fjellrev kan i størrelse ikke sammenlignes med viltlevende fjellrev. De blir gjerne mye større og ofte dobbelt så tunge.

I vill tilstand kan fjellreven bli opp mot 6–10 år gammel, og i fangenskap opp mot 20 år. For vill fjellrev er imidlertid snittalderen mer typisk 3–4 år.

Inndeling Det er flere måter å dele inn fjellrev på. Innen forskning er det vanlig å skille mellom kyst- og innlandsrever, fordi næringsgrunnlaget er forskjellig. Innlandsrever er typisk spesialister på lemen (Lemmus lemmus) og er avhengige av sykliske smågnagerbestander som varierer i tetthet med 3-5 års perioder. Kystrevene lever på øyer eller i kystnære områder med fuglefjell, der det ikke finnes lemen. Disse revene regnes som generalister og opportunister, som finner maten sin både i den terrestriske og marine næringskjeden. Innenfor systematikken skiller man også mellom geografiske typer, men om dette hersker det fortsatt stor uenighet. Det er imidlertid en viss enighet om fem av typene, som noen omtaler som egne underarter. Andre kan i beste fall kalles varianter.

Fjellreven finnes også i fargevariantene hvit (såkalt hvitrev) og blå (såkalt blårev), hvorav hvit er mest vanlig. Forskerne regner med at omkring 95 % av alle fjellrever er hvitrever. Blårev finnes hovedsakelig på øyer som Jan Mayen, Island og Grønland.

Hvitrev Hvitreven utgjør 97–99 % i hele det cirkumpolare utbredelsesområde. Den er ensfarget hvit om vinteren, men blir brun på ryggen og lårene og gul i buken om sommeren. Hvitreven holder til i snørike områder. Selv om den er nærmest helt hvit vinterstid er den altså ikke en albino. Oppdrettet hvitrev har ofte innslag fra elementer som gjør den gråere i hodet enn vill hvitrev.

Det er også observert sandfarget fjellrev, blant annet i Dividalen i Troms og i Sverige. Dette er trolig hvitrev som mangler brunt pigment, men denne mutasjonen er ikke styrt av det samme genet som styrer hvit og blå farge. Noen beholder sandfargen gjennom vinteren, mens andre blir hvite vinterstid.

Blårev Blårev er en slags samlebeskrivelse for alle de andre fargevarietetene. Den stålblå fargen er et resultat av en spontan mutasjon. Blåreven holder stort sett til på snøfattige øyer i arktiske strøk, noe som trolig er årsaken til den mørke pelsen, siden den gir bedre kamuflasje. Den finnes ikke naturlig i Norge. Blårevpels er mest ettertraktet og best betalt.

Blåreven feller gjerne vinterpelsen i mai i arktiske strøk og har sommerdrakt fram til september. Oppdrettet blårev gir gjerne et lysere (mer sølvfarget) inntrykk enn vill blårev. I oppdrett blir den normalt større og lysere enn ville individer.

Underarter Det er beskrevet en rekke varianter og underarter av fjellrev, men kun fem av dem nyter en viss grad av internasjonal anerkjennelse. Disse listes nedenfor. Vulpes lagopus (fjellrev) V. l. lagopus (Fennoskandia og Vest-Russland) V. l. beringensis (Beringøya utenfor Kamtsjatkahalvøya) V. l. fuliginosus (Island) V. l. groenlandicus/foragorapusis (Grønland) V. l. pribilofensis (St. George Island og Pribilof Islands i Alaska)

I tillegg har disse blitt beskrevet, men de er trolig altså kun varianter av ovennevnte underarter. Vulpes lagopus (fjellrev) V. l. hallensis (Halløya i Beringstredet) V. l. innuitus (Karogarelven ved Point Barrow i Alaska) V. l. semenovi (Mednijøya, en av øyene blant Kommandørøyene i Nordøst-Russland) V. l. sibiricus (Sibir) V. l. spitzbergensis (Svalbard inkl. Bjørnøya) V. l. ungava (Canada)

Habitat og utbredelse Fjellreven holder til i arktiske strøk og på alpin tundra, både i kyst- og innlandsstrøk. Utbredelsen er sirkumpolar. Den forekommer i Skandinavia ned til høyfjellet i det sydlige Norge, i fjellstrøkene i Sverige, nord i Finland og lengst nord på Kolahalvøya i Russland og østover gjennom de arktiske delene av Sibir helt til Kamtsjatkahalvøya nord i Stillehavet, og i arktiske områder av Nord-Amerika. Arten finnes dessuten på en rekke øyer i nordområdene, for eksempel på Grønland, Island, Svalbard, Spitsbergen, Barentsøya/Edgeøya, Bjørnøya og andre arktiske øyer.

Siden 1994 er det i norsk sammenheng påvist yngling av fjellrev på Finse, på Dovrefjell, i Lierne, på Børgefjell, på Saltfjellet, i Narvik, i Indre Troms, på Kjølifjellet, i Alta, på Ifjordfjellet og på Varangerhalvøya. Ynglingen gir også et godt geografisk bilde av hvor det finnes fjellrev i Norge.

Atferd thumb|Hvitrev i vinterpels Diett Fjellreven er en opportunist som spiser nærmest alt den kommer over, herunder også kadavre. I polare strøk er den kjent for å utnytte restene etter byttedyr tatt av isbjørn (typisk sel), som den gjerne følger etter. På fastlandet er den viktigste matkilden smågnagere, og da spesielt lemen. Kadavre av reinsdyr er også viktig, spesielt i år med lite lemen. Hare, fugl, egg, bær, planter og matavfall fra mennesker blir også spist.

Fjellreven hamstrer mat når det er overskudd. Den deler opp maten i mindre biter og graver den ned for senere bruk. Hamstringen er nødvendig for å kunne overleve, spesielt siden tilgangen på føde svinger sterkt gjennom året. Forskere har fastslått at fjellreven bruker både luktesans og hukommelsen for å finne igjen maten.

Levesett Fjellreven er dagaktiv og lever i monogame parforhold eller i små familiegrupper. Parene holder trolig sammen livet ut og forsvarer reviret sammen hele året, mot sine artsfrender. Revirene er ofte svært store, som regel mellom 8 000 000 og 60 000 000 dekar. Grensene markeres med urin og avføring. Rever som har forlatt foreldrene, men ennå ikke dannet egne parforhold og revir, kalles flytere. Dette er typisk ungdyr, som fyller opp tomme territorier eller overtar når en av foreldrene dør.

Reproduksjon Selv om arten kan reprodusere utenom såkalte smågnagerår, så finnes det en sterk sammenheng. I gode lemenår kan fjellreven føde opp mot 25 valper, selv om dette er sjelden. I år med normal næringstilgang fødes gjerne 3–6 valper i snitt.

Paringstiden er i mars–april og valpene fødes ca. 50 dager seinere. De forlater gjerne hiet første når de er ca. fire uker gamle. Da er de gjerne sjokoladebrune i fargen og har en kort hale. Ved åtte ukers alderen har de gjerne fått de voksnes pelsfarge. Halen har vokst noe, men er fortsatt relativt kort og tynn. Etter tolv uker begynner halen å ligne på de voksnes haler, selv om noe fortsatt gjenstår. Valpene har nå også gjerne begynt å utforske terrenget rundt hiet, og tar seg ofte små turer på egen hånd.

Fjellrevens hi kan være svært store og er ofte gamle. Hiene skiller seg ut fra omgivelsene ved at årelang bruk og gjødsling har gjort området rundt frodigere. I en undersøkelse gjort i Norge var størrelsen på hiet i snitt 363 m² og hadde hele 27 åpninger. Fjellreven har et mer avslappet forhold til revir enn mange andre arter i hundefamilien, slik at flere rever av og til kan dele hi.

Bestand thumb|Hvitrev i sommerpels på Svalbard thumb| Bestanden av fjellrev teller flere hundretusen dyr og er på ingen måte truet, selv om den lokalt kan være det. I Fennoskandia er imidlertid bestanden truet. Den fikk en kraftig knekk på slutten av 1800-tallet og ble nesten utryddet. På slutten av 1990-tallet ble fjellreven ansett som utryddet på Dovrefjell. Siste kjente kull av vill fjellrev på Dovrefjell ble født i 1994. Siden høsten 2005 har en avlsstasjon for fjellrev vært i drift på Sæterfjellet i Oppdal. Dyr fra flere av de små, isolerte fjellrevområdene i Norge og Sverige er fanget inn og satt her.

Norsk fjellrev Fjellreven er direkte truet som art i Norge. De fleste rovpattedyrbestander i Fastlands-Norge har vært i samme situasjon, men til forskjell fra disse har ikke fjellrevbestanden klart å ta seg opp igjen, selv etter å ha blitt fredet så tidlig som i 1930.

I dag finnes det omkring 100–200 voksne individer i Norge, Sverige og Finland til sammen, hvorav trolig færre enn 50 holder til i Norge. I tillegg kommer valpene, som i Norge trolig utgjør ca. 80–100 dyr. Dette betyr at fjellreven står i fare for å bli utryddet i dette området.

Årsaken til at bestanden kollapset var høye skinnpriser og skuddpremier, noe som førte til en omfattende jakt. I perioden 1879–1911 ble det trolig skutt mer enn 2000 fjellrev hvert år.

Årsaker til svak bestandsutvikling Forskjellen i bestandsutvikling mellom den fennoskandiske bestanden og bestander ellers i utbredelsesområdet er et mysterium for mange forskere. Man har heller ikke funnet et fullgodt svar på problemet, men de fleste er enige om at svaret kanskje ligger i en eller flere av følgende årsaksområder:

Fortrenges av rødrev