Edinburgh er hovedstad og nest største by i Skottland (etter Glasgow). Administrativt utgjør den sammen med omegnen regionen City of Edinburgh. Den ligger ved bredden av Firth of Forth. Historisk er den en del av grevskapet Midlothian (omvekslende med Edinburghshire før 1921).«Scottish Counties and Parishes: their history and boundaries on maps», National Library of Scotland. Arkivert fra originalen den 7. april 2019. Byen er lokalisert i regionen Lothian på den sørlige kysten av fjorden Firth of Forth. Edinburgh er Skottlands nest mest folkerike by, etter Glasgow, den sjuende mest folkerike by i Storbritannia.
Byen har vært Skottlands hovedstad siden 1437, og er nå sete for Skottlands parlament, som ble gjenopprettet i 1999. Den er også sete for Skottlands regjering og de høyeste domstoler i Skottland. Byens Holyrood Palace er den offisielle residensen for det britiske monarkiet i Skottland. Byen har lenge vært et sentrum for utdannelse, særskilt innen medisinske fag, skotsk lov, litteratur, filosofi, og ingeniørvitenskap. Den er den nest største finansielle sentrum i Storbritannia, og byens historiske og kulturelle attraksjoner har gjort den til Storbritannias nest mest besøkte turistattraksjon som tiltrakk seg 4,9 millioner besøkende, inkludert 2,4 millioner utenlandske i 2018.Invest in Edinburgh: «Financial Services». Arkivert fra originalen den 3. oktober 2017. «Edinburgh by Numbers 2019» (PDF). www.edinburgh.gov.uk. City of Edinburgh Council. Magasinet Time Out klassifiserte Edinburgh som den beste byen i verden i 2022.Wilkinson, Chiara (12. juli 2022): «Edinburgh is officially the best city in the world in 2022», Time Out Worldwide.
Edinburghs offisielle befolkningstall er beregnet til 506 520 (midten av 2020) for lokaliteten,«Mid-2020 Population Estimates for Settlements and Localities in Scotland» , National Records of Scotland. 31. mars 2022. 518 500 (midten av 2019) for City of Edinburghs rådsområde, som inkluderer en del fjerntliggende landsbyer i den vestlige delen av området,«Population Estimates for UK, England and Wales, Scotland and Northern Ireland, Mid-2019», Office for National Statistics. 6. mai 2020. og 1 384 950 (2019) for det vidtfavnende Edinburgh og South East Scotland byregion. «Edinburgh and South East Scotland City Region». Arkivert fra originalen den 25. november 2015 som også inkluderer East Lothian, Fife, Midlothian, Scottish Borders og West Lothian. «City Region Deal secured». www.edinburgh.gov.uk. The City of Edinburgh Council. Arkivert fra originalen den 3. oktober 2017.
Edinburgh er base for flere verdenskjente arrangement. Blant disse er Edinburgh Festival, som er et samlebegrep på eksplosjonen i festivaler som skjer i august hvert år – blant disse er Edinburgh Fringe Festival, Edinburgh Book Festival, Edinburgh Film Festival og Edinburgh Military Tattoo.
Både den gamle og den nye byen ble tatt inn på UNESCOs liste over Verdensarven i 1995. «Edinburgh-World Heritage Site». VisitScotland. Arkivert fra originalen den 22. februar 2013. Statusen har blitt administrert av Edinburgh World Heritage siden 1999.
Etymologi «Edin», roten i byens navn, er avledet fra Eidyn, navnet for denne regionen på kumbrisk, det brittonisk-keltiske som tidligere ble snakket her. Navnets mening er ukjent. Gelling, Margaret; Nicolaisen, W.F.H.; Richards, Melville (1970): The Names of Towns and Cities in Britain. Batsford. s. 88–89. ISBN 978-0-7134-5235-8 Distriktet Eidyn er sentrert rundt det gamle festningsverket Din Eidyn, en dun eller bygdeborg i Eidyn. Dette festningsverket er antatt å ha vært lokalisert på Castle Rock, en vulkansk plugg som ligger midt i dagens Edinburgh, og som nå er sete for Edinburgh Castle. Eidyn ble erobret av anglere fra Bernicia på 600-tallet og senere okkupert av skotter på 900-tallet.Driscoll, Stephen; Yeoman, Peter A. (1997): Excavations within Edinburgh Castle in 1988–91. Society of Antiquaries of Scotland monograph series. Vol. 12. Society of Antiquaries of Scotland. s. 229. ISBN 978-0-903-903127. Da språket skiftet til nordhumbrisk gammelengelsk, som utviklet seg til skotsk, ble det brittonisk din i Din Eidyn erstattet av burh, noe som skapte Edinburgh. Tilsvarende ble din til dùn i skotsk-gælisk, noe som Dùn Èideann.Room, Adrian (2006): Placenames of the World. McFarland. s. 118–119. ISBN 978-0-7864-2248-7.
Kallenavn thumb|Surgeons' Hall, en de nyklassisistiske bygninger som har bidratt til å Edinburgh kallenavnet «Athen i nord». Byen har også kjærlig kallenavnet Auld Reekie («Gamle røykfylte»)"Dictionary of the Scots Language :: SND :: Auld adj". www.dsl.ac.uk. Arkivert fra originalen den 10. desember 2018. grunnet synet fra landet rundt til den røykfylte gamlebyen. En bemerkning om et dikt fra en 1800-samling av diktene til Allan Ramsay sa: «Auld Reeky. Et navn som bøndene ga Edinburgh fra skyen av røyk eller damp som alltid er hengende over den.» Ramsay, Allan: The poems of Allan Ramsay. Vol. 1. s. 50.
Thomas Carlyle sa «Røykskyer henger over gamle Edinburgh, — for, helt siden Aeneas Silvius’ tid og tidligere, har folk hatt den kunst, svært merkelig for Aeneas, i å brenne en bestemt form for svart stein, og Edinburgh med dens skorsteiner er kalt for ’Auld Reekie’ av bøndene.» Carlyle, Thomas (1898): Historical Sketches... Chapman and Hall. s. 304–305. Arkivert fra originalen den 5. mars 2016.
En litterær figur i Walter Scotts roman The Abbot (1820) sier «...der står Auld Reekie — du kan se røyken sveve over henne fra en avstand på 32 km.» Scott, Walter (1821): The Abbot. Philadelphia: Hickman and Hazzard.
Edinburgh har populært blitt kalt for «Det nordlige Athen» siden tidlig på 1800-tallet.Lowrey, John (2001): "From Caesarea to Athens: Greek Revival Edinburgh and the Question of Scottish Identity within the Unionist State", Journal of the Society of Architectural Historians. 60 (2): 136–157. doi:10.2307/991701. ISSN 0037-9808. JSTOR 991701. Referansene til Athen, slik som «Storbritannias Athen» og «Moderne Athen» har blitt gitt så tidlig som på 1760-tallet. Sammenligningene har blitt forstått som topografiske, men også intellektuelt. Edinburghs Castle Rock minnet utdannede turister om Athens Akropolis, men det samme gjorde den nyklassiske arkitekturen i Edinburghs nye by og den skotske opplysningstiden på 1700-tallet har gitt den kallenavnet «Det nordlige Athen».
«Edina» er poetisk form for byen fra slutten av 1700-tallet som ble benyttet av de skotske poetene Robert Fergusson og Robert Burns. «Embra» og «Embro» er språklige uttrykk fra samme tid,Campin, Jack (2001): «Embro, Embro – the hidden history of Edinburgh in its music» som i dikteren Robert Gariochs Embro to the Ploy.«Makars Literary Tour | Robert Garioch», Edinburghliterarypubtour.co.uk. Arkivert fra originalen den 3. juli 2009.
Byen har også vært kjente under ulike latinske navn, slik som Edinburgum, mens de adjektivisk formene Edinburgensis og Edinensis er benyttet utdannelse og vitenskapelige sammenhenger. Grässe, Johann Georg Theodor (1909) : Orbis latinus: oder Verzeichnis der wichtigsten lateinischen Orts- und Ländernamen [Orbis latinus: eller liste over de mest viktige latinske stedsnavn og nasjonale navn], 2. utg. Berlin: Richard Carl Schmidt.«Pharmaceutical Latin Abbreviations», Herbdatanz.com. Arkivert fra originalen den 5. mai 2006.
Historie Tidligste historie thumb|right|Edinburgh, som viser høyden Arthur's Seat, et av de eldste kjente sedene med menneskelig bosetning i området. Den tidligste kjente menneskelige bosetningen i området Edinburgh var ved Cramond hvor det er funnet bevis av en mesolittisk leir som er datert til rundt 8500 f.Kr.«Earliest evidence found of settlers in Scotland: hazelnuts and stone tools excavated near Edinburgh date to around 8500 BC», British Archaeology. Arkivert fra originalen den 2. november 2013 Spor fra bosetninger fra senere bronsealder og jernalder har blitt avdekket på høydedrag som Castle Rock, Arthur's Seat, Craiglockhart Hill og Pentland Hills.Coghill, Hamish (2008): Lost Edinburgh. Birlinn Ltd. s. 1–2. ISBN 978-1-84158-747-9.
Da romerne kom til Lothian ved slutten av 100-tallet e.Kr. kom de over en britonisk stamme som de nedtegnet under navnet Votadini.Ritchie, J.N.G. & A. (1972): Edinburgh and South-East Scotland. Heinemann. s. 51. ISBN 978-0-435-32971-6. Arkivert fra originalen den 1. januar 2016. Votadiniene utviklet seg til kongeriket Gododdin i tidlig middelalder da Eidyn fungerte som et av rikets distrikter. I løpet av denne perioden er det antatt at Castle Rock var festningen Din Eidyn som ble kongerikets sentrum.Driscoll, Stephen; Yeoman, Peter A. (1997): Excavations within Edinburgh Castle in 1988–91. Society of Antiquaries of Scotland monograph series. Vol. 12. Society of Antiquaries of Scotland. s. 227. ISBN 978-0-903-903127. Middelalderdiktet Y Gododdin beskriver en hær samlet fra hele den britoniske verden som samlet seg i Eidyn før deres skjebnesvangre angrep. Dette kan beskrive en historisk hendelse fra tiden rundt 600 e.Kr. Williams, Ifor (1972): The Beginnings of Welsh Poetry: Studies. University of Wales Press. s. 47. ISBN 978-0-7083-0035-0. Chadwick, Nora K. (1968): The British Heroic Age: the Welsh and the Men of the North. University of Wales Press. s. 107. ISBN 978-0-7083-0465-5. Dumville, David (1994) «The eastern terminus of the Antonine Wall: 12th or 13th century evidence». Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland. 124: 293–298.
I 638 ble Gododdins festning beleiret av styrker som var lojale til kong Oswald av Northumbria, og på omtrent samme tid gikk kontrollen over Lothian over til anglerne. Deres innflytelse fortsatte i de nest tre århundrene, fram til rundt 950 da under det skotske styret til Indulf, sønn av Konstantin II, ble «burh» (festning/borg) navngitt i Den piktiske krønike som oppidum Eden,Watson, William (1926): The Celtic Place Names of Scotland. s. 340. ISBN 978-1-906566-35-7. overgitt til skottene. Den ble fra da av hovedsakelig liggende under deres styre.Lynch, Michael (2001): The Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press. s. 658. ISBN 978-0-19-923482-0.
Den kongelige burgh ble grunnlagt av kong David I av Skottland tidlig på 1100-tallet på land som tilhørte kronen, men datoen for dets charter er ukjent.Daiches, David (1978): Edinburgh. Hamish Hamilton. s. 15. ISBN 978-0-241-89878-9. Det første dokumenterte bevis av middelalderens burgh er et kongelig charter, ca 1124-1127, av kong David I som bevilget et landområde in burgo meo de Edenesburg til priorinnekloster Dunfermline.Barrow, Geoffrey (1999): The Charters of King David I: The Written Acts of David I King of Scots ... s. 63. ISBN 978-0851157313. Edinburgh var i stor grad på engelske hender fra 1291 til 1314 og fra 1333 til 1341 under den skotske uavhengighetskrig. Da engelskmennene invaderte Skottland i 1298 valgte kong Edvard I av England ikke å gå inn i den engelskkontrollerte byen Edinburgh, men passerte den med sin hær.Prestwich, Michael (1988): Edward I. University of California Press. s. 479. ISBN 9780520062665.