For mannsnavnet, se Loke (navn) thumb|Snaptunsteinen, som antagelig er en samtidig avbildning av Loke fra den tid da åsatroen fortsatt var levende, det sterkeste indisium er den sammensydde munnen. Steinen stammer fra en smie ved Horsens innløp på Jylland hvor den ble brukt til å beskytte blåsebelgen mot varmen. thumb|Loke og Idunns livsepler. Tegning av John Bauer, 1911. Loke (norrønt: Loki) opptrer i norrøn mytologi som en av æsene selv om han også er av jotneætt. Loke bor i Åsgard og ble i utgangspunktet respektert ettersom han hadde blandet blod med Odin selv. Loke er en eldre norrøn og særegen guddom som skiller seg ut i både kvalitet og i egenskaper, og er av stor betydning ved at han er knyttet opp til hovedgudene Freya, Tor og Odin. Hans forhold til de andre gudene varierer fra myte til myte: i noen hjelper han dem mens i andre opptrer han som enten tvilsom eller som direkte motstander. Hans mytologiske funksjon er som en luringgud, på engelsk karakterisert som «trickster».
Lokes navn er ennå ikke, til tross for mange forsøk, blitt tilfredsstillende etymologisk forklart.Holtsmark (1992), s. 111f. På samme vis som det i forskningen er blitt framsatt flere ulike teorier om Lokes utvikling og opprinnelse, betydningen av den mytologien som omgir ham, den mulige forbindelsen mellom ham og luften eller ilden. Lokes betydning må hovedsakelig bli forstått i en kosmologisk sammenheng som gudenes totale avhengighet av jotnene, det vil si at Loke var en symbolsk representasjon av menneskenes avhengighet av naturens krefter og at disse sto i gjensidig likevekt med hverandre.Steinsland (2005) s. 203
Loke og mytologien som omga ham kjennes hovedsakelig fra mytene som er gjengitt i Den eldre Edda og som ble samlet sammen og nedskrevet på 1200-tallet, men mytologien bygger på eldre materiale. I tillegg finnes kilder som Den yngre Edda og Heimskringla, også samlet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason; runedikt fra Norge; fra skaldekvad; samt yngre overleveringer fra nordisk folkeminne. Kilder fra førkristen tid er langt mer usikre. Loke er antagelig avbildet med sammensydd munn på en stein i Snaptun i Danmark, to steinrelieffer i England; Kirkby Stephen-steinen og Gosforthkorset,Haavardsholm, Jørgen (1996): «Gosforthkorset og dets kontekst», i Rindal, Magnus, Studier i kilder til vikingtid og nordisk middelalder, KULTs skriftserie 46, Oslo: Norges forskningsråd, ISBN 82-12-00625-5 og tilsvarende, men ingen stedsnavn eller kultsteder kjennes med hans navn.Steinsland (2005) s. 229
Lokes slekt thumb|Lokes straff: å bli pint med dryppende gift fra en orm, som hans hustru Sigyn forsøkte å forhindre med en skål. Avbildning på et frimerke fra Færøyene. Loke er sønn av jotnen Fårbaute («den som slår heftig») og (muligens åsynja) Lauvøy (eller Nål). Clunies Ross mener at hun var æsneætt. Loke er bror av jotnene Byleist og Helblinde. Opphavsmyter knyttes til kulturoverskridelser, og Loke er sammen med jotnekvinnen Angerboda far til de tre største monstrene i den norrøne mytologien: Midgardsormen, Fenrisulven og Hel. Samtlige av de tre har framtredende funksjoner ved Ragnarok og hvor de alle slår i hjel noen av de mektigste gudene. Med hustruen Sigyn er Loke far til sønnene Narve og Vale. Som norrøn luring framviser Loke tilsvarende fleksibilitet i oppvisning av kjønnsoverskridelser (noe også Odin gjør) og blir ved ett tilfelle også gravid som hoppe med hingsten Svadilfare og føder Sleipner, Odins åttebeinte hest.Snorre Sturlason: Den yngre Edda, «Gylvaginning»
Etymologi Etymologien eller navnfortolkningen av «Loke» har ennå ikke blitt løst. Det kan være beslektet med norrøne lúka i betydningen «lukket», muligens ved å peke på Lokes rolle ved Ragnarok.Simek (2007:195).
I ulike kvad i Den eldre Edda (vers 2 av Loketretten, vers 41 av Hyndluljod, og vers 26 av Fjolsvinnsmål), og seksjoner av Den yngre Edda (kapittel 32 av Gylvaginning, vers 8 av Haustlong, og vers 1 av Torsdråpa) er Loke alternativt referert til som Lope (Loptr), noe som er generelt blitt betraktet som avleder fra norrønt som lopt i betydningen «luft» og derfor peker mot en assosiasjon med luften.Simek (2007:197).
I kjenninger opptrer han som «Lauvøys sønn», blant annet i Trymskvadet og Loketretten; og som «Ulvens far», en referanse til ham som far til kaosmonsteret Fenrisulven.
Mytologiske karaktertrekk thumb|«Atter en gang kom en surrende flue flyende inn gjennom vinduet», tegning av Arthur Rackham (1901). I Skaldskaparmål er det beskrevet hvordan Loke i form av en flue forstyrret dvergen Brokk. Forgrunnen dvergens bror Sindre som gjorde hammeren Mjølner.Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget. 2002. ISBN 82-521-5961-3. Side 355. Loke er jotne ved sin far Fårbaute, men han var samtidig Odins fosterbror. Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland mener at han karakteriserte et bindeledd mellom æsene og jotnenes slekter, og hans funksjon understreket i hvilken grad gudene var avhengig av og ikke kunne eksistere uten jotnenes krefter.Steinsland (2005) s. 230 Denne tvetydighet understrekes også av hans evner som formskifter. I ulike fortellinger opptrer han blant annet som en hoppe, sel, laks og flue. Lokes bakgrunn rommer derfor en stor del av forklaringen på hans handlinger i mytene, og hvorfor han i noen tilfeller hjelper gudene samtidig som han bærer en stor del av skylden for Ragnarok.
I kildene beskrives han som vakker av utseende, mens samtidig som den mest lumske av gudene. Som mytologisk figur er han psykologisk bortimot like komplisert som Odin, men Loke er ikke entydig ond; i noen av mytene opptrer han som gudenes medhjelper og med hans råd hjelper han dem ut av en plutselig krise; eksempelvis ved Tors brudeferd hvor han redder Tor ut av farlige situasjoner, og i myten om Tjatse greier han å få Idunns livsepler (som ga evig liv) tilbake til Åsgard. Men i andre situasjoner er Loke gudenes hovedmotstander og den som til sist fører til deres fall. Sammen med Tor og Odin er han den av gudene som oftest opptrer i mytene, og det må bety at han har hatt en avgjørende betydning i det mytologiske systemet.Davidson (1964) s. 176
Den australske religionsforsker Margaret Clunies Ross mener at mytene skal forstås i en overordnet kronologisk ramme. I den første tid er han gudenes fortrolige medhjelper mot de destruktive jotnekreftene og redder dem fra adskillige kriser. Etterhvert utvikler han seg til gudenes motstander i takt med hans egen ætt jotnene snytes og blir bedratt av gudene. Derfor får han blinde Hod til å skyte den pil, som var gjort av misteltein ettersom Loke visste at det var det eneste som kunne skade Balder. Slik setter Loke i gang de begivenheter som fører fram til verdens undergang i Ragnarok. Grunnen til at Loke stiller seg i spissen for jotnene ved Ragnarok var hevn for egen ætt. I perioden fram til den endelige undergangen står han bundet fast og blir pint, ikke ulikt sitt eget avkom Fenrisulven.Clunies Ross (1994)
Luring thumb|Loke slik han blir framstilt i et islandsk manuskript fra 1700-tallet. Forskningen av norrøn mytologi har problemer med å sette Loke i bås og karakterisere ham.Gro Steinsland uttrykker det slik: «Mange [forskere] har gjort forsøk på å få et grep på Loke, men ingen har riktig lyktes med det.», Steinsland (2005), s. 229 Han er vanskelig å forstå i hans todelte rolle. Han er blitt beskrevet som «bisarr, burlesk, infam og lumsk». Han er også «intelligent, leken, full av spillopper» og en «ulykkesfugl».Steinsland (2005), s. 229. Steinsland siterer her den svenske forskeren Ström, Folke (1956): Loki, ein mythologisches problem, Göteborg Snorre Sturlason har beskrevet ham som blant annet «ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og han bruker list til alle ting.»
Det har vært fremmet at Snorres beskrivelse kan være farget av et kristent sinnelag, noe religionsforskeren Anne Holtsmark har argumentert for,Holtsmark (1962). og påpeker at det ordvalg som Snorre benytter stemmer overens med middelalderens beskrivelser av djevelen.
Lettest er det å forstå ham som hverken god eller ond, men som begge deler. Han har en mellomposisjon som luring, noe som er en mytologisk figur som ved sin sluhet lurer andre og eventuelt dummer ut seg selv; liksom andre luringer fungerer han iblant også som «kulturbringer». Som hovedfigur fungerer luringen som en form for antihelt. Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet, men vanligvis, om enn utilsiktet, med til sist positive effekter. I en del kulturer er det dualistiske myter som innebærer to demiurger (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske kosmologier er til stede i mytologier på alle kontinenter og viser stort mangfold og forskjeller.Zolotarjov, A. M. (1980): s. 54
Loke er kanskje ingen utpreget kulturbringer. Det eneste kulturgodset han har frambrakt er fiskegarnet. Han er heller knyttet til krisesituasjoner – som han løser etter selv ha utløst dem.Steinsland (2005), s. 234
Georges Dumézil mente å ha funnet et indoeuropeisk opphav til Loke i Kaukasus hvor helten Syrdon i Nartsagnene ble drept på lignende vis som Balder. Dumézil mente at svikeren i fortellingen personifiserer en karaktertype som med sin raske og impulsive intelligens ledes på avveier.Littleton, C. Scott (1974): New Comparative Mythology: Anthropological Assessment of the Theories of Georges Dumezil, side 89
Strukturalistiske mytetolkere anser at Loke som type er et mellomledd som formidler av motsatte poler i de rådende maktenes verden, gudene og jotnene. Eksempelvis har Jens Peter Schjødt pekt på at Lokes handlinger følger en logisk og kosmisk tidsplan; fra å være gudenes hjelper til å bli stadig mer destruktiv. Han representerer den farligste kraften i den norrøne mytologien: skjebnen, i og med at Ragnarok er spådd og uunngåelig.Schjødt, Jens Peter (1981): «Om Loke endnu en gang», Arkiv for nordisk filologi 96, 49-86.
Retrospektiv metode har vært benyttet for å se figuren Askeladden i Asbjørnsen og Moes eventyr som et førkristent uttrykk og overlevning, og leser således Askeladden og Loke som varianter av den samme idéen. Bruken av seint kildemateriale og retrospektiv metode er ikke uproblematisk, og mange kultur- og religionshistorikere er skeptiske til at metoden kan brukes til å forstå førkristen kultur.Andreassen, Kim E.: «Med Askeladden som hjelper», Forskning.no, 11. oktober 2010
Balders død thumb|Loke hjelper den blinde Hod med å spenne buen, og forårsaker derved Balders død. Det gode forholdet som Loke har til gudene sluttet brått da det ble klart at Loke var skyld i Balders død. Balder synes å ha vært en representant for den stabile verdensorden hvor gudene kunne kontrollere kreftene i verden. Begivenhetene omkring drapet er kjent fra flere tekster, blant annet Voluspå, noe som avspeiler en utbredt tradisjon i Norden for betydningen av denne myten.
Historien, som kan sammenfattes fra flere kilder, er i hovedtrekk at Balder drømmer om sin egen død, og Frigg, hans mor, tar deretter alle ting og gjenstander i verden i ed på at de ikke vil skade Balder. Hun glemmer dog mistelteinen. For å feire at Balders tilsynelatende usårbarhet skyter gudene på ham med pil og bue. Den blinde Hod ønsker å være med på leken og Loke i kvinneskikkelse gir ham en pil gjort av misteltein. Pilen treffer Balder og han faller død om. Etter Balders ferd til dødsriket oppsøker Hermod, en annen sønn av Frigg og Odin, Hel for å forsøke å få Balder tilbake. Hel krever at da må alle og alt i verden gråte for Balders død. Ei gammel trollkjerring ved navn Tokk eller Takk (norrønt Þokk, «takk, behag») nekter å sørge over Balder. Gudene forstår at det er Loke i forkledning, fanger ham og tenker ut en passende straff.