Eivind Groven (1901–1977) var en norsk komponist, musikkforsker, folkemusikksamler og spelemann.
Han var først og fremst komponist, men også musikkforsker, folkemusikksamler og utgiver, oppfinner av Det reinstemte orgelet, radiopioner og spelemann på hardingfele og seljefløyte. Det er mange norske komponister som har vært inspirert av norsk folkemusikk, men Eivind Groven er den eneste som mestret både hardingfela og symfoniorkesteret. Som spelemann, slåttekilde og slåttekomponist var han legendarisk, og han banet nye veier innen norsk komposisjon ved å utnytte tonale, klanglige, rytmiske og formelle elementer fra folkemusikken i kunstmusikk på en organisk måte som mer og mer viser seg å ha gjennomslagskraft. Han skapte store verk for kor, solister og orkester, en klaverkonsert, symfonier, symfoniske dikt, verk for hardingfele og orkester og kortere instrumentalverk. Han skrev også for hardingfele og kor, og for kor a capella – og en lang rekke sanger. Og han arrangerte folketoner. Hans arrangement av Om kvelden til en folketone fra Hornindal, som han nedtegnet etter Alfred Maurstad, er blitt folkeeie.Om kvelden er arrangert blant annet for sang og klaver, og for kor.)
Hans best kjente komposisjon er ouverturen «Hjalarljod», som ble skrevet til og premiert ved en konkurranse i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950 og åpningen av byens nye rådhus. Verket omtales gjerne også som "Rådhusmusikken". Han var dertil mannen bak NRKs signaler pausesignalet og kjenningssignalet. Kjenningssignalet er hovedtema i hans Første symfoni med undertittel Innover viddene.Utgitt på CD under tittelen «Towards the mountains». www.arkivmusic.com
Liv og arbeid Barndom og oppvekst thumb|Både Eivind Groven og flere i hans familie spilte Hardingfele.
Eivind Groven ble født på garden Groven i Gøytilsgrend, nær grensa til Ytre Vinje og fem km fra Åmot som er nærmeste tettsted. Garden ligger oppe i lia, ovenfor Gøytilshylen der elva Tokke gjør en sving og går videre mot Dalen. Før 1956 da tokkeutbygginga kom i gang og elva ble lagt i rør, var å-susen, som varierte noe i styrke avhengig av vannføring og værlag, en konstant fantasieggende bakgrunnsmusikk på Groven.
Eivind var den yngste av fem brødre. Faren var lærer og gardbruker, Olav Aasmundsson Gøytil (1865–1947) og moren var Aslaug Rikardsdotter (født Berge, 1863–1946). Fra begge foreldrene tok Groven i arv en allsidig folkemusikalsk tradisjon som strakte seg mange generasjoner bakover. Morfaren, Rikard Aslaksson Berge (1815–1902) som hadde garden Berge på Rauland, var svært kulturbevisst. Han satt inne med en stor mengde verbalt og musikalsk tradisjonsstoff, blant annet folkeviser, religiøse folketoner og slåtter som gikk i arv til barna Aslak, Olav,Ingebjørg, Sigrid og Aslaug. På Berge var også Myllarguten (1801–1872), ofte innom, og viktig myllartradisjon kom til å gå videre til Eivind Groven, ikke minst gjennom morens brødre Olav og Aslak Berge som var spelemenn, men og gjennom farbroren som var i lag med Myllaren som ganske ung.
Morsætta, Bergsingane, som de ble kalt, teller mange kunstnere og kulturpersonligheter. Spelemannen Håvard Gibøen fra Møsstrond (1809–1873), var av denne slekta. Folkekulturgranskeren Rikard Berge var søskenbarn, og forfatterne Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa og billedhuggeren Dyre Vaa var tremenninger av Eivind Groven.
Både farens og morens søsken var slåttekilder, og noen spilte hardingfele. På Groven ble det dyrket både Myllar-spel og Håvard-spel.Jf. Rikard Berges biografier om Myllarguten og Håvard Gibøen, 1972, der Eivind Groven karakteriserer spelstilen etter de to spelemennene s. 233-238. Eivind og den eldre broren Olav Groven (1895–1929) kom til å bli dyktige spelemenn. De tre andre brødrene, Aasmund, Rikard og Sverre, brakte musikken videre på sitt vis. Aasmund og Sverre spilte litt fele, mens Rikard helst trallet slåtter og sang viser. Sverre ble far til munnspilleren Sigmund Groven. Tradisjonen med å lage og spille seljefløyte var levende, og i brønnen på Groven kunne det i seljefløytesesongen (dvs. når sevja steg og det var mulig å lage fløyter), ligge opp til tjue seljefløyter. Det finnes en åpenbar sammenheng mellom Grovens tidlige kjennskap til seljefløyta og avhandlingen om «Naturskalaen» og, senere, utviklingen av det reinstemte orgelet.
Eivind Groven begynte å dikte egne slåttemotiver fra han var knøttliten, og alle var trygge på at han med tida ville bli en god spelemann. Han gjemte motivene i minnet og kunne bruke dem siden i større komposisjoner. Ett eksempel er det han kalte «den veldige slåtten», og som går tilbake til i treårsalderen. Det utnyttet han mange år senere i det mest dramatiske avsnittet i siste sats av Renessanse.Jf. Eg kjem i hug at i Heidersskrift til EG, 1971 Han hadde også et godt hode for matematikk og hoderegning, og lærte seg snart på egen hånd å lese og skrive noter. Ettersom han ble eldre oppsøkte han spelemenn og tok til å fare på kappleiker. Han tok og til å skrive ned slåttene han hadde lært seg, og noterte også slåtter direkte etter andre spelemenn. Disse nedskriftene kom siden til å bli basis for en del av det store sjubindsverket Norsk folkemusikk (kalt Hardingfeleverket).
Skolegang I barndommen gikk Eivind Groven på grendeskolen på Gøytil der far hans var lærer. Det vesle skolehuset ligger fremdeles i Utigard Gøytil. Siden ble det en vinter på folkehøgskole i Kviteseid. Deretter tok han lærerutdanning på Notodden fra 1920 til 1923. Mens han gikk på lærerskolen, komponerte han romanser og klaverstykker og fortsatte å dikte slåtter. Etter at han hadde avtjent verneplikt i Garden, underviste han som lærer i Heddal der også brødrene Aasmund og Sverre var lærere i hver sin skolekrets. Han underviste fra februar 1924 fram til sommeren. Da tok han permisjon uten lønn for å arbeide med musikk. Ved skoleårets slutt i 1925 sa han fra seg lærerstillingen. Han gikk aldri tilbake til fast stilling som lærer. Høsten 1924 arbeidet han med musikkteoretiske spørsmål på egen hånd, og i vårsemesteret 1925 studerte han kontrapunkt med Gustav Fr. Lange ved Musikkonservatoriet i Oslo. For øvrig var han autodidakt. De musikalske ideene han ønsket å forfølge, både vitenskapelig og som komponist, fantes det ikke undervisningstilbud i.
Ekteskap og barn På lærerskolen gikk han i samme klasse som den musikalske og sangglade Ragna Hagen (1902–1960). De giftet seg 18. juni i Tangen kirke på Hedemarken i 1925. De fikk fire barn: Aslaug Johanne (1926–2017), Tone Alis (1930–2020), Dagne (1940–2024) og Gudmund (1945–2021). Da det eldste barnet var født, fikk de unge foreldrene lov til å bygge hus på eiendommen Nordjordet som tilhørte Ragnas eldre søster Ingeborg Refling Hagen. Nordjordet ligger i øvre delen av Ekebergskrenten i det som den gangen tilhørte Østre Aker. Fra 1948 ble området en del av Oslo. Nordjordet var opprinnelig en husmannsplass under Ekeberg hovedgård.
Kunstnermiljø på Ekeberg i Østre Aker
På Ekeberg var det på 1920 og -30-tallet et aktivt kunstnermiljø rundt forfatteren Ingeborg Refling Hagen på plassen Nordjordet. Der ble det skapt ny kunst, drevet litteraturstudier og teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen var en eldre søster av Ragna Groven. Ingeborg satte den unge Eivind Groven i gang med å skrive scenemusikk til en oppførelse av Hans E. Kincks skuespill Bryllupet i Genua, som teatergruppa De unge sto bak. Best kjent av denne musikken i dag er fløytekomposisjonen Solstemning som ble til på grunnlag av en av de tonesatte monologene i Kincks skuespill.Jf. Dalaker, Kydland og Lopotowska-Romsvik (eds) 2013, s. 38 "today the best known piece from Groven's score to Bryllupet i Genua is Solstemning (Sun Mood)" I 2019 kom det ut en CD på selskapet Lawo med Marianne Beate Kielland. Hun synger der 29 romanser av Eivind Groven. Av disse er 7 til tekster fra Bryllupet i Genua. Groven debuterte formelt som komponist i november 1926 og ble godt mottatt.
thumb|Groven tonesatte blant annet dikt av Henrik Wergeland Kortromanene Marihand (1926) og Brudgommen (1927) av Ingeborg Refling Hagen inspirerte til musikk. Til den første skrev Groven et klaververk på ca. 40 min., Marihand, som ble urframført i 1928 og fikk fin omtale av Harald Sæverud. Det peker langt framover i produksjonen. (Marihand er navn på en viltvoksende orkide med en død og en levende rot som kan minne om hender. Lagt inn mot brystet skulle planten etter folketradisjonen lindre tungt hjerte.) Brudgommen dannet utgangspunktet for et symfonisk dikt av samme navn. Eivind Groven kom etterhvert til å komponere mye musikk til tekster av Hans E. Kinck, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Wergeland. Parallelt med det kompositoriske arbeidet fortsatte Groven å arbeide med og for folkemusikk. I 1927 gav han ut avhandlingen Naturskalaen, der han blant annet viste at tonale og spilletekniske trekk ved seljefløyta har satt spor i norsk folkemusikk.
«Folkemusikkhalvtimen» i radio Fra senvinteren 1931 var Eivind Groven konsulent i deltidsstilling for den ukentlige folkemusikksendingen som ble opprettet i det som da het Radioselskapet, og som fra 1933 ble statlig og fikk navnet Norsk rikskringkasting. Programmet «Folkemusikkhalvtimen» var til stor glede for bygdene, og til ergrelse for mange i urbane strøk. På 1930-tallet førte dette til heftige debatter i dagspressen.Om Folkemusikkhalvtimen, se artikkelen «Til Hygge og harme – folkemusikkprogrammenes barndom i norsk radio.», fra P2-akademiet. Groven sørget for at det ble skaffet opptaksutstyr slik at etterhvert mange av landets beste spelemenn og folketonesangere fra den tida ble lydfestet for ettertida, først på lakkplater, senere på lydfilm og endelig på lydbånd. Ved å gjøre disse opptakene la Groven grunnlaget for NRKs etter hvert enorme samling av lydfestet folkemusikk i Norge. Groven arbeidet med denne programposten som programskaper, samler og utøver fram til 1946, med et avbrekk under krigen. Han fortsatte imidlertid å ha tilsyn med folkemusikkprogrammene fram til 1950. Han fortsatte også med å lage program på freelancebasis etter at andre hadde overtatt ansvaret for programposten. I sin tid som folkemusikkmedarbeider i NRK gjorde han også selv en rekke innspillinger av hardingfeleslåtter. Han la vekt på å lydfeste materiale fra Vest-Telemark som var lite kjent av andre utøvere, og han spilte inn egne slåttekomposisjoner.Om Grovens arbeid i NRK kan man lese mer, blant annet i Årbok for norsk folkemusikk 2001 og 2002. Med Årboka fra 2001 følger det CD der Groven spiller hardingfele. CD-en er basert på opptak fra NRKs arkiv.
Komposisjonsarbeid på 1930- og 40-tallet I tilknytning til programarbeidet i NRK, tok han i 1932 initiativet til «hardingfeletrioen», som besto av han selv, Sigbjørn Bernhoft Osa og Alfred Maurstad. Trioen eksperimenterte med arrangert folkemusikk. Groven var dermed den første som komponerte og harmoniserte for flere hardingfeler med utgangspunkt i hardingfelas samklangmuligheter. Parallelt med dette fullførte han Brudgommen, et helaftens verk for kor, solister og stort orkester. Det fikk sin uroppførelse i 1933 og vakte betydelig oppsikt og avisdebatt. Eivind Groven hadde dermed markert seg som komponist på en måte som ikke var til å komme forbi. Verket ble framført fire ganger i februar og mars. En av framføringene ble også kringkastet.