thumb|Jacques-Louis Davids berømte maleri fra 1801 av Napoléon som krysser Sankt Bernhard. Napoléon Bonaparte (1769–1821) var en fransk militær og politisk leder som ved slutten av den franske revolusjon ble Frankrikes mektigste politiker, og som er husket for sitt lederskap av Frankrike under Napoleonskrigene. Han utropte seg selv til keiser av Frankrike under navnet Napoléon I den 18. mai 1804. Hans regime varte til han ble tvunget til å gå av 6. april 1814, etter å ha lidd nederlag i Napoleonskrigene.
Hans juridiske reform, Code civil des français, populært kalt Code Napoléon, har hatt en betydelig innflytelse på sivile lovsystemer verden over, men han er best husket for sin rolle i de kriger som ble ledet mot Frankrike av en rekke forbund, hvor særlig Storbritannia sto sentralt, de såkalte Napoleonskrigene. Han etablerte sitt hegemoni over det meste av det kontinentale Europa og søkte å spre idealene fra den franske revolusjon, samtidig som han konsoliderte et keiserlig monarki med restaurerte aspekter av Ancien Régime. Grunnet hans suksess i disse krigene, ofte mot tallmessig overlegne motstandere, er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer blir studert ved militærakademier over det meste av verden.
Napoléon ble født på Korsika, og hans foreldre nedstammet fra genovesisk adel. Han ble utdannet som artillerioffiser på det franske fastlandet. Han kom seg opp og fram under den første franske republikk og ledet vellykkede felttog under den første og andre koalisjonskrigen mot Frankrike. Han gikk også seirende ut av et felttog på den italienske halvøya.
I 1799 ledet han et statskupp og installerte seg selv som førstekonsul. Fem år senere ble han formelt erklært som landets keiser av det franske senatet, som på den tid var en forsamling helt dominert av ham selv. I det første tiåret av 1800-tallet var Frankrike under Napoléon engasjert i en rekke konflikter – Napoleonskrigene – som involverte nær sagt alle statsmakter i Europa. Etter en rekke militære seire sikret Frankrike seg en dominerende posisjon på det europeiske fastlandet og Napoléon opprettholdt en fransk innflytelsessfære gjennom en rekke omfattende allianser og ved å utnevne venner og familiemedlemmer til å styre andre europeiske stater som franske klientstater.
Den spanske selvstendighetskrigen og den franske invasjonen av Russland i 1812 ble vendepunktet for Napoléon. Hans Grande Armée ble hardt svekket under felttoget mot Russland og av den russiske vinteren og kom seg aldri helt. I 1813 beseiret den sjette koalisjonen hans styrker ved Leipzig; det påfølgende året invaderte koalisjonen Frankrike og tvang Napoléon til å abdisere. Han ble sendt i landsforvisning på øya Elba 20 km utenfor Toscana i Italia. Mindre enn et år senere rømte han fra Elba og grep makten på nytt i Frankrike, men han ble beseiret i slaget ved Waterloo i juni 1815. Napoleon tilbrakte de neste seks årene av sitt liv i britisk fangenskap på øya St. Helena sør i Atlanterhavet. En obduksjon konkluderte med at han døde av magekreft, men det har vært debatt om hans død; blant annet har det vært hevdet at han var offer for en bevisst arsenikkforgiftning.
Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, og de ulike synene på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt, og fremheves først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg. Andre ser ham hovedsakelig som politiker og samfunnsreformator. Atter andre betrakter ham som en despot, tyrann eller usurpator.
Oppvekst, utdannelse og tidlig militær karriere thumb|left|upright|Napoleons far Carlo Buonaparte var Korsikas representant ved hoffet til kong Ludvig XVI av Frankrike. Napoleon ble født 15. august 1769, som det andre av åtte barn, på familiens gods Casa Buonaparte i byen Ajaccio på Korsika. Foreldrene, Carlo Buonaparte og Letizia Ramolino, fikk til sammen 13 barn, men bare åtte av dem overlevde de første barneårene.: s. 13 Napoleon ble født året før øya ble innlemmet i Frankrike, etter at den uavhengige og italienskkulturelle republikken Korsika hadde blitt nedkjempet av franske styrker., s. 6 Han ble døpt Napoleone di Buonaparte, antagelig oppkalt etter en onkel (en eldre bror som døde som barn, var den første av sønnene som ble kalt Napoleone). Da han kom i tyveårene, tilpasset han seg til en mer franskklingende utgave av navnet som Napoléon Bonaparte. Før den tid kunne hans navn også bli stavet som Nabulione, Nabulio, Napolionne, og Napulione.Dwyer, Philip (2008): Napoleon: The Path to Power 1769–1799. Bloomsbury. ISBN 978-0-7475-6677-9., s. xv
Buonaparte-familien nedstammet fra italiensk lavadel fra Toscana av langobardisk opprinnelse,Williams, Hugh Noel (1908): The women Bonapartes: the mother and sisters of Napoléon I, bind II, Methuen, s. 1Lepage, Jean-Denis G. G. (2009): French Fortifications, 1715-1815: An Illustrated History, McFarland, s. 17-18 som hadde kommet til Korsika fra Liguria en gang på 1500-tallet., s. 2 DNA-prøver som ble gjort i 2012 av en del av familiens etterkommere tyder på eldre nedstamning fra Kaukasia.lefigaro.fr (15. januar 2012): «Le Figaro – Mon Figaro : Selon son ADN,les ancêtres de Napoléon seraient du Caucase!», Le Figaro Forskningen fant haplogruppe type E1b1c1*, som hadde sin opprinnelse tilbake til Nord-Afrika en gang rundt 1200 f.Kr. hos et folk som utvandret til Kaukasia og inn i Europa.Lucotte, Gerard; Thomasset, Thierry; Hrechdakian, Peter (Desember 2011): «Haplogroup of the Y Chromosome of Napoléon the First», Journal of Molecular Biology Research.
Napoleons far, Nobile Carlo di Buonaparte, var advokat med doktorgrad i jus fra Universitetet i Pisa og fikk stilling som assesor (dommer) i Ajaccio.: s. 17 I 1776 var Carlo di Buonaparte blant de tre korsikanske adelsmennene som reiste til Versailles for å erklære troskap til den nye kongen Ludvig XVI. Han ble senere valgt til Korsikas representant til generalstendene i Versailles og var borte to år. Han hadde nå begynt å kalle seg Charles di Buonaparte.: s. 19 Tidligere hadde Carlo di Buonaparte vært involvert i den korsikanske motstandsbevegelsen, men skjønte at karrieremulighetene lå i å bli en del av den franske administrasjonen. Den dominerende innflytelse i Napoleons barndom var hans mor, Letizia Ramolino, og hennes faste og bestemte disiplin sørget for å begrense et aktivt og larmende barn.Cronin, Vincent (1994): Napoleon. HarperCollins. ISBN 0-00-637521-9, s. 20–21 Faren døde da Napoleon var 16 år gammel, og grandonkelen Luciano Buonaparte (1718–1791), som var erkediakon i Ajaccio, ble familiens forsørger og beskytter. Da han døde i 1791 overtok Napoleons onkel (Letizias bror) Joseph Fesch, som også var erkediakon i Ajaccio, denne rollen.
I britisk presse skulle Napoleon senere beskrives som kortvokst. I virkeligheten var han 1,7 meter høy, noe som var normal høyde på den tid. Bortsett fra den rene propagandahensikten fra britene ved å fremstille ham som en liten mann, kan det også ha vært misforståelse gående med den franske måleenhet pouce som var litt lengre enn den britiske inch — henholdsvis 2,71 og 2,54 cm.
Napoleons adelige, moderat velstående bakgrunn og familieforbindelser gjorde det lettere for ham å studere enn hva som var tilgjengelig for en typisk korsikaner på denne tiden.Cronin (1994), s. 27 I desember 1778 ble både Nabullione og Giuseppe di Buonaparte sendt til Frankrike for utdannelse, blant annet for å lære fransk. De ble skrevet inn på skolen i Autun i januar 1779. Fornavnene ble endret til Napoleon og Joseph, men det italienske etternavnet ble beholdt. Allerede i april ble imidlertid Napoleon sendt videre til militærskolen i Brienne-le-Château., s. 22-24Roberts (2001), s. xvi Han snakket fransk med en markant korsikansk aksent og lærte seg aldri å stave skikkelig.McLynn (1998), s. 18 Han ble ertet av de andre studentene for sin måte å snakke på, men en eksaminator merket seg at Napoleon «hadde alltid utmerket seg for sin matematikk. Han var rimelig godt kjent med historie og geografi... Denne gutten kunne bli en utmerket sjømann.» McLynn (1998), s. 21
Da han hadde fullført sine studier ved Brienne i 1784 kom han inn på militærakademiet École militaire i Paris, landets fremste krigsskole. Det fikk ham til å oppgi en karriere til havs, en tanke som hadde fått ham til å vurdere en søknad til britiske Royal Navy.McLynn (1998), s. 23 Han tok utdannelse for å bli artillerioffiser, og da hans inntekter sank ved farens død, ble han tvunget til å gjennomføre to års skolegang i løpet av et år. Han var dessuten den første fra Korsika som tok eksamen ved École militaire.Dwyer (2008), s. 42 Ved eksamen var en av eksaminatorene hans den berømte vitenskapsmannen Pierre-Simon Laplace som Napoleon senere utpekte til senatet.McLynn (1998), s. 26
Løytnant ved artilleriet I 1786 ble han sekondløytnant i et kongelig artilleriregiment og begynte med det sin praktiske militære karriere. På grunn av hans forholdsvis lave byrd var imidlertid hans utsikter til forfremmelse i hæren heller begrenset. Derfor viet han seg mer og mer til forfatterskap. Jean-Jacques Rousseau var hans store forbilde. Han hadde dårlig råd, og måtte dessuten bidra til å forsørge sin bror, Louis.
I revolusjonens tjeneste
Etter at den franske revolusjonen startet i 1789, vendte Napoléon tilbake til Korsika, der det brøt ut et nasjonalistisk opprør mot Frankrike. Det ble borgerkrig, og Napoléons familie flyktet i 1793 over til det franske fastlandet., s. 56
Napoléon støttet revolusjonen, og steg raskt i gradene. I 1793 var han med på å befri Toulon fra rojalistene og fra de britiske styrkene som støttet dem. Til alt hell for Bonaparte var det i Toulon en mann med stor innflytelse som visste å rapportere til Paris om Napoleons bragder. Det var Augustin Robespierre, bror av revolusjonslederen Maximilien Robespierre. Resultatet lot ikke vente lenge på seg: 22. desember 1793 fikk Napoléon Bonaparte brigadegenerals rang., s. 62
Etter at Robespierre ble styrtet og henrettet 27.–28. juli 1794, falt Napoleon i unåde, og ble for en kort tid arrestert som «robespierrianer». Men noe senere ble han kommandør for vestarmeen mot rojalistene i Vendée, en post han motsatte seg. I oktober 1795 slo han på oppdrag av direktoriet og den nye revolusjonslederen Paul Barras ned et rojalistisk opprør i Paris. I den forbindelse satte han for første gang inn artilleri inne i selve byen., s. 80)
Felttoget i Nord-Italia Det var i 1796 at Napoleon for alvor ble en aktør i første koalisjonskrig. Da fikk han kommandoen over de franske styrkene i Nord-Italia,, s. 89 og i 1796 – 1797 seiret «den lille korporalen», som han ble kalt, med dårlig utrustede franske styrker over Kirkestatens og Østerrikes hærer ved flere sammenstøt. Mantua kapitulerte raskt. I Tolentino ble pave Pius VI med Kirkestaten i februar 1797 nødt til å undertegne en fredsavtale på franske premisser.
Østerrikerne måtte under erkehertug Karls lederskap inngå en ufordelaktig fredsavtale ved Campo-Formio i oktober 1797. Østerrikerne måtte gå med på å avstå alle besittelser vest for Rhinen (områder på km² og med 3,5 mill. innbyggere). For tapet av Belgia og Milano fikk Østerrike overta republikken Venezia, og slik gikk denne over tusen år gamle republikken under.
Av de erobrede områdene i Italia dannet franskmennene datterrepublikker. I Den cisalpinske republikk inngikk store deler av Lombardia med Milano, og dessuten blant annet Modena og Bologna. Også Den liguriske republikk ble opprettet i (Liguria med Genova)., s. 97 I 1802 ble Napoleons italienske republikk til ved at Den cisalpinske republikk endret konstitusjon slik at Napoleon ble president.
Noe av seieren må absolutt tilskrives Napoleons bruk av det nye kommunikasjonssystemet klaffetelegrafen, som få år tidligere var blitt oppfunnet av Claude Chappe.