Lotussūtraen, egentlig sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov (sanskrit: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र, saddharmapuṇḍarīkasūtra; tibetansk: དམ་ཆོས་པདྨ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam chos pad+ma dkar po'i mdo; tradisjonell kinesisk: 妙法蓮華經, pinyin: miàofǎ liánhuā jīng; koreansk: 묘법연화경, hangul: myobŏp yŏnhwa kyŏng; japansk: myōhō renge kyō, hiragana: ミョウホウレンゲキョウ), er en av de mest innflytelsesrike tekstene innenfor mahāyānabuddhismen. Den er også en av mahāyānatekstene som er bevart på sanskrit, og en engelsk oversettelse av et sanskritmanuskript på palmeblader fra Nepal, datert år 1039, ble utgitt av den nederlandske orientalisten Johan Hendrik Caspar Kern (1833–1917) i 1884.
Lotussūtraen og avataṃsakasūtraen er de to mest kopierte buddhistiske tekstene i Kina, Korea og Japan. I østasiatisk buddhisme danner lotussūtraen basis for skolene Tiāntái, Cheontae, Tendai-shū og Nichirenbuddhismen.
De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr, og mesteparten av teksten var ferdig komponert omkring 200 e.Kr. Lotussūtraen ble oversatt hele seks ganger til kinesisk, første gangen av en indisk legmann i året 225 e.Kr; av disse er tre oversettelser bevarte i den kinesiske buddhistiske kanon. Språket i den opprinnelige teksten var trolig en nordvestlig dialekt av prākrit, og det har vært gjort forsøk på å identifisere dette idiomet med gāndhārī, som ble talt i det gamle kongedømmet Gāndhāra. I det 8. århundre ble den oversatt til tibetansk som en del av den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også sentralasiatiske fragmenter av teksten på khotanesisk og uigurisk.
Lotussutraens hovedbudskap «er at alle buddhismens lærer egentlig faller sammen til én i mahayanabuddhismen».Jens Braarvig i innledningen til den norske utgaven.
Nest etter Prajnāpāramitā-tekstene var Lotussūtraen den mest kopierte teksten i hulebiblioteket som ble forseglet i oasebyen Dūnhuáng ca. 1000 e.Kr., og gjenoppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Samlingene i London, Paris og St. Petersburg inneholder 3,140 fragmenter av 450 kopier fra Dūnhuáng – 310 kopier (2,181 fragmenter) befinner seg i London og Paris.
Lotussūtraen var trolig den første buddhistiske tekst som ble oversatt til khotanesisk (Saka). I British Library finnes 7 khotanesiske fragmenter av teksten;IOL Khot S 1, IOL Khot S 10, IOL Khot S 11, IOL Khot S 19, IOL Khot S 23, IOL Khot S 25, Or.8210/S.5212 andre fragmenter i Saka er oppbevart i russiske museer.
I Dūnhuáng oppdaget arkeologer også fem små eksegeser til Kumārajīvas oversettelse av teksten til kinesisk. Tre av dem bærer tittelen – «Kommentar til Lotussūtraen» (Fă Huá Jīng Shū, 法華經疏).Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2749Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2750Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2751 Den fjerde har tittelen «Spørsmål og svar til Lotussūtraen» (Fă Huá wèndá, 法華問答),Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2748 og den femte har tittelen Fă Huá yì jì juăn dì sān (法華義記卷第三).Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2752
Tittelen Språk NavnSanskrit Saddharmapuņḍarīkasūtra (सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र)Tibetansk Dam Pa’i Chos Padma Dkar Po Zhes Bya Ba Theg Pa Chen Po’i Mdo (Dam Chos Pad Dkar)Mongolsk Kinesisk Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經)Koreansk Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경)Japansk Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ)Vietnamesisk Diệu pháp liên hoa kinh thumb thumb|Vifte med teksten til bind 8 av Lotussūtraen, fra 1100-tallets Japan (Japans nasjonale museum) På sanskrit er tittelen Saddharma-puņḍarīka-sūtra (devanagari: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र). Sad betyr «vidunderlig», «fin», «perfekt», og er beslektet med det norske ordet «søt» (engelsk: sweet). Dharma betyr «lov» eller «lære», generelt brukt om buddhismen. Puņdarīka betyr «hvit lotusblomst». Tekstens fulle tittel er derfor «Boken om den hvite lotusblomstens gode lov».
Daimoku I Lotussūtraen er det ikke opplagt hvilken «god lov» tittelen refererer til. «Loven» kan tolkes som «den éne vognen» (Ēkayāna). Den er også blitt tolket som iboende krefter i Lotussūtraens tittel.
I Kina messet de troende i Tiān-tái-skolen ordene «Jeg lovpriser Lotussūtraen». På japansk er dette Namu Myōhō Renge Kyō. Under kamakuraperioden forkynte Nichiren at denne messingen (Daimoku) var selve essensen av teksten, og «loven» i Lotussūtraen.
Ēkayāna – «Den éne vognen»
«Den trefoldige Lotussūtra» thumb|center|520px|Illustrert koreansk Lotussūtra (Kumārājīvas oversettelse) fra ca. 1340, Metropolitian Art of Museum, Korea
Første kapittel av Lotussūtraen omtaler en tekst kalt sūtraen med uendelig mange betydninger. I Kumārājīvas oversettelse til kinesisk heter det: «På denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger»... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av Uendelig mange betydninger».
I Kina, Korea og Japan er denne sūtra blitt betraktet som en prolog til Lotussūtraen.
På lignende måte er Bodhisattva Samantabhadras kontemplasjons-sūtra betraktet som en epilog – som en fortsettelse av kapittel 28 i Kumārājīvas oversettelse til kinesisk.
Tiān-tái-skolen i Kina og dens avlegger Tendai i Japan, grupperte disse tre tekstene sammen som «den trefoldige Lotussūtra»:
Sūtraen med uendelig mange betydninger Lotussūtraen Bodhisattva Samantabhadras kontemplasjons-sūtra
Nichiren kalte Lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «Lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «Ti bind av Lotussūtraen».
Tiān-tái Zōng (天台宗)
Under dynastiet Suí (隋, 581–618) oppstod det i Kina en skole som betraktet Lotussūtraen som buddhismens endelige og høyeste lære. Den ble kalt Tiān-tái skolen (Tiān-tái Zōng (天台宗), oppkalt etter fjellkjeden Tiān-tái shan («himmelens tak») i Sørøst-Kina hvor den hadde sitt hovedtempel. Den ble også kalt Lotus-skolen (法華宗, Fă-huá Zōng; koreansk: Pŏphwa chong 법화종; japansk: Hokke shū ホウケシュウ).
I likhet med Avataṃsaka-skolen oppstod den i Kina som et forsøk på å forene alle tilsynelatende selvmotsigende buddhistiske retninger i en sammenhengende lære.
Nichiren-skolen
Gjennom mer enn 20 års studier, konkluderte Nichiren (1222–1282) i 1253 at Lotussūtraen representerte buddhismens høyeste lære. Etter å ha innsett at ingen andre skoler under kamakuraperioden gjorde det samme, sang han Daimoku (Lovprisning av Lotussūtraen) til den oppadgående sol på Kiyosumi-fjellet den 28. april 1253, og proklamerte grunnleggelsen av en ny buddhistisk retning (Nichirenshū ニチレンシュウ).
Sanskritmanuskripter thumb|Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij (1837–1908) ervervet størsteparten av «Kashgarmanuskriptet» i 1893 eller tidligere. thumb|Sir Marc Aurel Stein (1862–1943) sammen med sin hund og sitt ekspedisjonsteam, deriblant Rai Bahur Lal Singh Mehta (1860–1930). Stein fraktet hjem 40 av folioene i «Kashgarmanuskriptet». thumb|Prefekturet Kashgar ligger i Xinjiangprovinsen lengst vest i Kina. thumb|Gamlebyen i Kashgar (喀什老城). thumb|Hode av Buddha i forgylt bronse fra det 3.-4. århundre, funnet i Khotan. Utstilt i Tokyos nasjonalmuseum, Japan. thumb|480x152px|Folio fra Boken om Zambasta oppdaget i Khotan. En av strofene nevner Lotussūtraen. Manuskriptet illustrerer også guptaskriften som ble brukt i det østlige Turkestan thumb|Kvinnelig bodhisattva sittende på en lotus. Stukkaturskulptur fra Khotan, 6.-7. århundre e.Kr. utstilt i Tokyos nasjonalmuseum, Japan. thumb|Ruinene av et tempel med fronten, på det arkeologiske stedet F.III.iii, Farhad-beg-yailaki, sett fra sørvest. i august 1906 thumb|Fronten av kapittel 12 i et japansk manuskript av Lotussutraen fra midten av 1100-tallet. På japansk kalles det Heike Nokyo, og handler om Devadatta. Devadatta var ifølge tradisjonen Buddhas fetter og fiende. Bildet viser dragekongens datter Longnü som tilbyr Buddha en prisløs juvel. Kapittelet om Devadatta finnes i Kashgar-manuskriptet, men mangler i de øvrige sanskritmanuskripter og i den tibetanske teksten. Det manglet også i den opprinnelige kinesiske oversettelsen til Kumārajīva, før Făxiăn oppdaget dette kapittelet i Turfan. De bevarte manuskriptene på sanskrit av Lotussūtraen kan deles inn i tre kategorier, avhengig av de geografiske områdene hvor de ble oppdaget eller kopiert: Den nepalesiske gruppen, Gilgitgruppen og den sentralasiatiske gruppen. Av disse er Gilgitgruppen den eldste. Manuskriptene fra Gilgit dateres til mellom det 6. og 8. århundre e.Kr.
Kashgarmanuskriptet eller Khotanmanuskriptet Navn
Et av manuskriptene på sanskrit kalles «Kashgarmanuskriptet». Det er blitt datert forskjellig, av ulike orientalister, fra det 5. til det 10. århundre e.Kr.
Benevnelsen «Kashgarmanuskriptet» skyldes professor Lokesh Chandra (1927–), som i 1976 var redaktør av en publisert faksimileutgave av manuskriptet. Den samme benevnelsen ble brukt av Dr. Hirofumi Toda (1936–) ved universitetet i Tokushima da han i januar 1981 publiserte en romanisering av teksten.
En australsk-tysk spesialist på khotanesisk, Dr. R. E. Emmerich (1937–2001), brukte i 1978 benevnelsen «Khotanmanuskriptet», basert på det faktum at manuskriptets skribent, så vel som oppdragsgiverne, var fra oasebyen Khotan. Denne byen var sete for det buddhistiske kongedømmet Khotan langs silkeveien.
Spredt på seks forskjellige steder i verden «Kashgarmanuskriptet» er ikke bevart intakt. Det består av 447 bevarte folioer, mens 12 folioer er gått tapt. Folioene er heller ikke samlet på et sted, men er spredt på seks forskjellige steder i verden. I begynnelsen var man ikke klar over at dette var et og samme manuskript. Dette var en erkjennelse som kom gradvis.
Størstedelen av manuskriptet, 396 folioer, er oppbevart i Petrovskijsamlingen, som er en del av den sentralasiatiske manuskriptsamling til det russiske vitenskapsakademi, Institutt for orientalske studier i St. Petersburg. I Kerns oversettelse av Lotussūtraen fra 1884 er disse folioene delvis brukt som grunnlag; de avsnittene som det gjelder i Kerns oversettelse, er merket med bokstaven «O» i romaniseringen til Toda. Kerns oversettelse av manuskriptet var begrenset, og inneholdt flere unøyaktigheter.
Mesteparten av manuskriptet, 281 av folioene i St. Petersburg, ble ervervet av Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij (1837–1908) i 1893 eller tidligere. Folioene stammet fra et område i nærheten av byen Kashgar – en sagnomsust by som ligger ved den vestre randen av Taklamakanørkenen i Tarimbekkenet, og det er dette som har gitt manuskriptet dets navn. Ytterligere 115 folioer stammer fra andre oppdagelsesreisende, og har kolofoner etter kapitlene 2, 5 og 15 som er skrevet i Khotan. I Petrovskijsamlingen er de sistnevnte slått sammen med de første 281 folioer, slik at det totale antallet er 396.
Fra 1. juni 1882 til august 1903 var Petrovskij generalkonsul for det russiske keiserdømme i Kashgar. Som russisk generalkonsul var han direkte involvert i «det store spillet». Dette var en rivalisering og konflikt mellom det britiske imperiet og det russiske keiserdømme, som dreide seg om kontrollen over Sentral-Asia. Han var mer eller mindre i konflikt med den britiske generalkonsulen i Kashgar, George Macartney (1867–1945). Macartney var generalkonsul fra 1890 til 1918, og fra 1899 til 1902 var Petrovskij og Macartney ikke på talefot med hverandre. Petrovskij var også manuskriptsamler, og hans samling omfattet tekster i tokariske språk og flere andre sjeldne dialekter. Den eksakte lokalitet i Kashgar-området hvor de aktuelle manuskriptfolioene ble ervervet, er imidlertid ukjent.
Førti folioer befinner seg i Steinsamlingen i British Library. De ble bragt til England av den ungarske orientalisten sir Marc Aurel Stein (1862–1943).