Fristaten Sachsen, forkortet Sachsen eller Saksen, er en delstat i det østlige Tyskland. Delstaten grenser i øst mot Schlesien i Polen, og i sør mot Bøhmen i Tsjekkia. I nord grenser den mot de tyske delstatene Thüringen, Sachsen-Anhalt og Brandenburg, og i vest mot Bayern.
Sachsen har en mer enn tusenårig historie, som begynner med Hertugdømmet Sachsen-Wittenberg (1260–1356) og Markgrevskapet Meißen (965–1423). Historien fortsetter med Kurfyrstedømmet Sachsen (1356–1806) og Kongeriket Sachsen (1806–1918). I 1918 ble Sachsen en fristat, som er det tyske ordet for republikk. I 1949 ble fristaten innlemmet i Den tyske demokratiske republikk, hvor den ble oppløst i 1952. Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble Fristaten Sachsen gjenopprettet.
Fristaten Sachsen har et areal på 18 415 km² og 4 081 000 millioner innbyggere per 31. mars 2016.
Historie mini|Henrik Løve krones til hertug av Sachsen mini|Schloss Moritzburg, et av Sachsens mange vakre slott, hvor filmen Tre nøtter til Askepott ble spilt inn. thumb|Kurfyrste Fredrik August II av Sachsen som polsk konge (August III)
mini|Vår Frue kirke i Dresden er verdens største protestantiske katedral.
Forhistorie Sachsen har noen av de største av sentraleuropeiske, monumentale oldtidstempler som stammer fra det 5. årtusen før vår tidsregning. Viktige arkeologiske funn ligger i Dresden og byen Aythra ved Leipzig.
Grunnleggelsen av den første saksiske staten
Sachsen er oppkalt etter sakserne. Sakserne var et germansk folkeslag og ga opphav til en rekke statsdannelser og geopolitiske territorier. De kan ha vært identiske med folket Aviones som ble omtalt av Tacitus i året 98. Aviones var dyrkere av gudinnen Nerthus, og deres navn kan indikere at de bebodde den jyske halvøy, og muligens de nordfrisiske øyene, i nærheten av anglerne.
I det andre århundre omtalte deretter historikeren Klaudios Ptolemaios de såkalte Saxones i området nord for den lavere delen av elven Elben. I dette kjerneområdet oppstod det som etterhvert ble kalt gamle Sachsen, og som eksisterte frem til året 785. Mellom år 772 og 804 ble dette habitatet av saksere erobret av Karl den store og innlemmet i Frankerriket.
I året 804 oppstod den første saksiske statsdannelsen – stamhertugdømmet Sachsen, i den nordlige delen av dagens Tyskland, mellom elvene Rhinen og Unterelbe. Hertugdømmets kjerneområde befant seg mellom elvene Elben og Saale i den vestlige delen av dagens Niedersachsen og i dagens Nordrhein-Westfalen, og strakte seg i nord til det meste av dagens Schleswig-Holstein. Statsdannelsen ekspanderte gradvis østover og sørover og utviklet seg til et av datidens mektigste riker i Europa. Riket opphørte i året 1260 og ga opphav til hertugdømmet Sachsen-Wittenberg som eksisterte fra 1260 til 1356.
I det 10. århundre, etter kroningen av Otto I til keiser i 962 var hertugene av Sachsen samtidig romerske konger og keisere (Det ottonianske eller det saksiske dynasti). På denne tiden mottok en saksisk adelsslekt, Billungene, omfattende len i Sachsen, og keiseren ga dem etter hvert tittelen hertug av Sachsen. Etter at slekten døde ut på sverdsiden, tilfalt hertugdømmet Lothar av Supplinburg, som også ble keiser for en kort tid.
I 1137 kom Sachsen under det welfiske dynasti. Welferne nedstammet både fra Wulfhild Billung, datter av den siste Billung-hertugen, og fra Lothar av Supplinburgs datter. Hertugdømmet nådde sin storhetstid under hertug Henrik Løve, men etter hans død ble det i økende grad svekket. Henrik Løve hadde nektet å delta i sin lensherres (Fredrik Barbarossa) italienske kriger. Keiseren hevnet seg og sendte sine tropper for å avsette Henrik. I 1180 ble store deler av hertugdømmet vest for Weser avstått til fyrstbiskopen av Köln, men noen sentrale områder mellom Weser og Elbe forble under Welferne, og ble senere til hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover). De gjenværende østlige landområdene, sammen med tittelen hertug av Sachsen, kom under det askaniske dynasti (som nedstammet fra Eilika Billung, Wulfhilds yngre søster) og ble delt i 1260 i de to små statene Sachsen-Lauenburg og Sachsen-Wittenberg. Sachsen-Lauenburg ble senere omdøpt til Lauenburg. Hertugen av Sachsen-Wittenberg ble anerkjent av keiseren på 1300-tallet som arving til tittelen som hertug av sakserne.
Grunnleggelsen av den andre saksiske staten
Sachsen-Wittenberg, som ligger i dagens Sachsen-Anhalt, kom under markgrevskapet Meissen og ble styrt av huset Wettin fra 1423. En ny mektig stat ble etablert og omfattet store deler av dagens Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Selv om denne statens senter lå langt sørøst for det tidligere Sachsen, ble den referert til som Øvre Sachsen og senere bare Sachsen. De tidligere saksiske territoriene ble kalt Nedersachsen.
I 1485 ble Sachsen delt da en yngre linje av Wettin-prinsene mottok landområder hovedsakelig i dagens Thüringen og grunnla en rekke små stater. En av disse linjene av Wettin-familien kom senere i besittelse av den britiske tronen. Den gjenværende saksiske staten derimot styrket sin makt betraktelig.
I 1517 innledet Martin Luther reformasjonen i Wittenberg, som da lå på saksisk territorium. Mellom 1648 og 1650 var enkelte deler av Sachsen okkupert av Sverige. Fra 1709 til 1710 bodde den svenske kongen Carl XII. i Altranstädt like ved Leipzig.
På 1700-tallet kom hertugen av Sachsen for en tid i besittelse av Polens krone, og Sachsen og Polen var dermed i personalunion. Fra denne tiden var Sachsen kjent for sitt fremragende kulturliv. Likevel var Sachsen underlegen både Preussen og Østerrike, som presset hertugdømmet fra hver sin side.
Sachsen i det 19. og 20. århundre
Da det tysk-romerske riket ble oppløst i 1806, ble Sachsen et kongerike, og kurfyrst Fredrik August III ble kong Fredrik August I. Kongen gjorde den feil å forbli lojal mot Napoleon for lenge, og ble tatt til fange og hans landområder beslaglagt av de allierte (Preussen, England, Russland med videre) i 1813. Meningen var at Preussen skulle annektere Sachsen, men på grunn av motstand fra Østerrike, Frankrike og Storbritannia ble Fredrik August gjeninnsatt på tronen ved Wienerkongressen, men Sachsen måtte avstå den nordlige delen av kongeriket til Preussen. Disse områdene ble til den prøyssiske provinsen Sachsen (dagens Sachsen-Anhalt). Det gjenstående kongerikets grenser er i hovedsak de samme som idag.
I det 19. århundre var Sachsen en av de regioner som opplevde en rask industrialisering. Sachsen hadde en lang tradisjon innen arbeiderbevegelsen, og det sosialdemokratiske partiet SPDs forgjenger ADAV ble grunnlagt i Leipzig. Under revolusjonene i 1848–1849 var Sachsen et viktig revolusjonært senter, og anarkister som Mikhail Bakunin og demokrater som Richard Wagner og Gottfried Semper deltok i mai-opprøret i Dresden i 1849.
Sachsen sluttet seg til det tyske keiserriket som ble dannet i 1871. I 1918 måtte Wettin-familien abdisere, og Sachsen ble republikk under navnet Fristaten Sachsen. Sachsen ble okkupert av Sovjetunionens militære styrker ved den annen verdenskrigs slutt og inkorporert i den sovjetiske klientstaten DDR. Sachsen som stat ble oppløst av okkupantene i 1952 og inndelt i tre distrikter. I 1989 begynte den demokratiske revolusjonen mot DDR-regimet i Leipzig med Montagsdemonstrationen (mandagsdemonstrasjoner). I 1990 ble fristaten Sachsen gjenopprettet. I tillegg til det tidligere territoriet ble enkelte schlesiske områder rundt byen Görlitz som hadde tilhørt Preussen innlemmet i Sachsen.
Demografi Befolkningen i Sachsen er hovedsakelig etterkommere av sakserne og andre germanske stammer. Dessuten lever den største delen av det vestslaviske sorbiske folket i Sachsen, og sorbisk språk brukes som administrasjonsspråk sammen med tysk i noen områder.
Naturgeografiske regioner Leipziger Tieflandsbucht mini|Folkeslagminnesmerket Leipzig Det vidstrakte låglandet omkring Leipzig, som strekker seg sørover mot Altenburg, sank inn i løpet av tertiær, og ble oversvømt av Nordsjøen. Etter at havet trakk seg tilbake, ble mye av området omdannet til myrer og våtmarker, som igjen har gitt opphav til brunkullagene i regionen. De største istidene i kvartær strakk seg så langt sør som til Leipzig – den sørligste endemorenen fra kvartærtiden ligger ved Rückmarsdorf. Foruten tallrike moreneavsetninger preges regionen av elvesletter. Elveslettene er stedvis dekt av blandingsskog, ellers er regionen særs skogfattig.
Gjennom de siste 150 årene har dagdrift etter brunkull satt sitt preg på store områder. I dag ligger mange av dagbruddene forlatt, eller de er forsøkt tilbakeført til skog- eller jordbruksdrift.
Nedenfor Grimma er Muldas elveslette et rikt våtmarksområde med meandere og kroksjøer. Øst for Mulda stiger landet mot de karrige og sandige Dübener Heide og Dahlener Heide.
Erzgebirgforlandet Sør for Leipziger Tieflandsbucht stiger landskapet mot Erzgebirgsvorland, som er et platå på 300–350 meter over havet. Området ligger mellom Zwickau i vest og Flöha i øst. Platået gjennomskæres av dalførene til Zwickauer og Freiberger Mulde, Flöha og Zschopau, mange steder med bratte, skogkledde dalsider. Platået er dekt med løssleire og er for en stor del oppdyrket, og har et heller ensformig preg.
Erzgebirge mini|Erzgebirge ved i Altenberg om vinteren Erzgebirge er den sørligste og mest fjellrike delen av Sachsen. Erzgebirge stiger i vest fra Vogtland uten noen skarp grense, og faller i nordøst like udramatisk mot Elbedalsonen. Området framstår som en høyslette med til dels dypt nedskårne elvedaler. Høgeste punkt i Erzgebirge – og i hele Sachsen – er Fichtelberg på grensa til Tsjekkia (1215 moh.)
Erzgebirge er et resultat av platebevegelser som fant sted i tertiær for rundt 30 millioner år siden, da hele området ble hevet mer enn 1000 meter og skråstilt mot nordvest. Gjennom de siste 1–2 millioner årene har elvene som renner mot nord over dette skråstilte platået, skåret seg dypt ned i underlaget. Særlig markert er Flöhadalen, som deler Erzgebirge i en østlig og en vestlig del. Virkelig fjellkjedepreg har området der erosjonen har etterlatt kun smale høyderygger mellom nabodaler.
Dalsidene er skogkledd, mens platået for det meste er oppdyrket til åker eller beite, særlig i øst.
Vogtland
Vogtland på grensa mot Thüringen og Bayern er – som Erzgebirge – et platå som er hevet mest i sør og danner en slak helling mot nord. Weisse Elster, Trieb og Göltzsch har erodert djupe daler i platået. Den naturlige blandingsskogen er i nyere tid erstattet med gran. I grensetraktene mot Thüringen kjennetegnes landskapet av rask veksling mellom skog og åpent land.
Niederlausitz Landskapsbildet i Niederlausitz er lite markant. Høgdedrag av hardere bergarter, som Schwarze Berg (413 m) og Hutberg (293 m) stikker opp over de flate omgivelsene. Jorda er utvasket og lite fruktbar, og skogbildet domineres av furu. Den sterke utnyttelsen av brunkulleiene har endret områdets karakter betraktelig, særlig omkring Hoyerswerda.
Oberlausitz Oberlausitz byr på et svært vekslende landskapsbilde. Berggrunnen er overveiende granitt, som har gitt opphav til vidt bølgende høydedrag mellom Dresden, Görlitz og Zittau. Selv de høyeste toppene – Faltenberg på 587 m og Czorneboh på 554 m – er preget av rolige overflateformer. Det moderate relieffet og fraværet av dype daler har bidratt til en sterk jordbruksmessig utnyttelse, og granskog av noe omfang finnes bare i vest og på bergryggene i det indre av området. Den eldre berggrunnen er gjennomsatt av basaltkjegler som står opp som enkeltstående høgdedrag (Burgberg Stolpen, Löbauer Berg og Landeskrone Görlitz). På den mer næringsrike jorda her vokser lauvskog.
Elbedalsonen