Republikken Zimbabwe, tidligere Sør-Rhodesia, Rhodesia og Zimbabwe-Rhodesia, er en republikk i det sørlige Afrika. Zimbabwe grenser opp mot Zambia, Mosambik, Sør-Afrika og Botswana. Navnet Zimbabwe er hentet fra ruiner som ligger i landet, fra en kultur som eksisterte i middelalderen. Ruinene kalles Great Zimbabwe.
Zimbabwes jernbanenett er på totalt km hvorav 313 km er elektrifisert.Index mundi: Zimbabwe Railways Besøkt 20. november 2017 Veinettet har en total lengde på km, hvorav 19 % er asfaltert, og det er bygd sju flyplasser med regulær trafikk.
Viktige eksportvarer er tobakk, gull, nikkel, bomull, asbest, sukker, mais, frukt og grønnsaker. Viktige importvarer er maskiner og transportutstyr, drivstoff, tekstiler, garn, matvarer og levende dyr. Viktige handelspartnere er Sør-Afrika, Storbritannia, Japan, Tyskland og USA.
Naturgeografi thumb|left|Victoriafallene, den mest kjente turistattraksjonen i Zimbabwe (venstre halvdel). Zambia til høyre. thumb|right|200px|Bridal Veil-fallene i det østlige høylandet (provinsen Manicaland). Zimbabwe er omgitt av Sør-Afrika i sør, Botswana i vest, Zambia i nordvest og Mosambik i øst og nordøst og har ingen kystlinje. Den nordvestlige grensen er definert av Zambezielven. Victoriafallene er et populært turistmål ved Zambezi. I sør danner Limpopoelven grensen mellom Zimbabwe og Sør-Afrika. Zimbabwe deler også en kort grense med Namibia i vest via en smal landkorridor.
Zimbabwe har en rekke nasjonalparker, viltreservater og safariparker som i varierende grad er tilrettelagt for besøkende.
Demografi Ifølge FNs Verdens helseorganisasjon er forventet levealder 46 år, et av de laveste i verden i 2008.http://www.who.int/countries/zwe/en/ WHO World Health Staistics 2008 – Zimbabwe
Gjennomsnittsalder: 17,8 år (2020 estimat). Spedbarnsdødelighet: 32,3 per 1000 levendfødte (2009 estimat). Etniske grupper: shona – 82 %, ndebele 14 – %, andre afrikanere – 2 %, andre – 2 % (hvite rundt – 1 % (engelskmenn og afrikandere)).
Historie
thumb|left|Great Zimbabwe ruinene i Masvingo-provinsen. thumb|left|Matabele-riket i 1887, året før kolonialiseringen til Cecil Rhodes De tidligste innbyggerne i området var khoisan-jegere og samlere. De ble stort sett fortrengt av bantu-stammer i en serie migrasjoner. Den sørlige delen av landet ble kalt matabeleland etter ndebele-stammen som okkuperte området på begynnelsen av 1800-tallet under en løs konføderasjon av ndebelespråklige stammer ledet av khumalostammen under deres sjef Mzilikazi. Det har vært spenning helt opp til vår tid mellom denne folkegruppen og de shona-språklige stammene i Mashonaland, den nordlige delen av Zimbabwe.
Landet har sitt navn etter Store Zimbabwe, en ruinby i det sørlige Afrika som var sentrum for et stort rike kjent som Munhumutapaimperiet.
Kolonitiden
I 1888 signerte Cecil Rhodes en avtale med ndebelenes kong Lobengula som hadde etterfulgt Mzilikazi. Den førte til omfattende britisk intervensjon i området, og dets formål var hovedsakelig utvinning av mineraler. I 1889 skaffet Rhodes seg en kontrakt for British South Africa Company (BSAC) for å okkupere og administrere det som senere ble kjent som Rhodesia og for å utvinne gull og andre mineraler. I 1895 okkuperte en avdeling på 200 bevæpnede hvite menn rekruttert av BSAC i Sør-Afrika Mashonaland og oppmuntret til kolonisering av regionen og dets landområder, arbeidskraft og mineralressurser.
I 1896–1897 utførte ndebelene og shonaene mislykkede opprør mot de hvite kolonistenes ran av deres opprinnelige land. Dette ble senere kjent som den første chimurenga («frigjøringskrig»). Nehanda Nyakasikana, Chaminuka, Muponda og andre shona åndemedier og herskere var lederne i dette opprøret, og ble senere fanget og henrettet. Shonaene og ndebelene med deres spyd og batonger var sjanseløse mot tungt bevæpnede British South Africa Police (som politistyrken i Rhodesia ble kalt) som hadde hester, skytevåpen og kanoner.
Sør-Rhodesia ble administrert av Rhodes sitt BSAC frem til 1923. I en folkeavstemning året i forveien avslo bosetningsbefolkningen et forslag om å bli innlemmet i den sørafrikanske union, og ble i stedet en britisk selvstyrt koloni.
Sør-Rhodesia, Nord-Rhodesia (nå kalt Zambia) og Nyasaland (nå kalt Malawi) dannet i 1953 Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland, også kalt den Sentralafrikanske Føderasjonen.
Etter at føderasjonen ble oppløst i 1963, krevde den hvite minoritetsadministrasjonen i Sør-Rhodesia (kalt Rhodesia fra 1964) uavhengighet, men den britiske regjeringen hadde startet politikken ingen uavhengighet før afrikansk majoritetsstyre.
På samme tid ble frigjøringsgrupper grunnlagt, Zimbabwe African National Union (ZANU) og Zimbabwe African People's Union (ZAPU).
Selverklært uavhengighet
I respons til dette erklærte statsminister Ian Smith Rhodesia uavhengig 11. november 1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og Samveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I 1968 stemte FN for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia for republikk i 1970, men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et apartheid-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i Sør-Afrika, da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt, rasistisk mindretallsstyre ikke ulikt Sør-Afrikas. I motsetning til Sør-Afrika, der hvite hadde levd i flere hundre år og utgjorde en betydelig folkegruppe, var de hvite i Rhodesia forholdsvis nyankomne og utgjorde under en prosent av befolkningen.
Motstanden mot det hvite styret vokste seg sterkere, og begynte med en trefning ved Chinhoyi hvor seks krigere fra Zimbabwe African National Liberation Army (ZANLA) kjempet mot regjeringsstyrker. ZANLA og Zimbabwe People's Revolutionary Army (ZIPRA) brukte geriljataktikker som minnet om Viet Cong under Vietnamkrigen.
Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og i diasporaen ble intensivert i den andre halvdel av det 20. århundre verden over. Med slutten på portugisernes styre i nabolandet Mosambik i 1975, gav frigjøringsfronten i Mosambik (Frelimo) ledet av president Samora Machel støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kalt den andre Chimurenga.
De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mosambik.
Opp gjennom 1970-årene ble geriljakrigføringen mot Ian Smiths UDI-regjering intensivert. Som resultat av dette åpnet Smith-regjeringen for forhandlinger med lederne av Patriotic Fronts — henholdsvis ZANU som var ledet av Robert Mugabe og ZAPU som var ledet av Joshua Nkomo.
I mars 1978, da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop Abel Muzorewa i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april 1979. Partiet United African National Council (UANC) vant valget, og 1. juni 1979 ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til Zimbabwe-Rhodesia. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.
Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av 1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til Lancaster House i London for å forhandle frem en avslutning av borgerkrigen.
Internasjonal anerkjennelse av uavhengighet og fremveksten av ZANU
Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble Storbritannias Lord Soames utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med Joshua Nkomo, leder av Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I det frie valget i februar 1980 vant Robert Mugabe og hans Zimbabwe African National Union (ZANU) et valgskred, og Mugabe har vunnet alle valg siden, selv om de fleste valg ikke har blitt regnet som «frie og rettferdige» ifølge internasjonale standarder. Det har blitt hevdet at velgere har blitt truet og medlemmer av opposisjonen har blitt trakassert.
80-tallet: fremgang og kamper mellom ZANU og ZAPU 80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem. Zimbabwe var på denne tiden et mønsterland sett med vestlige øyne, og var for eksempel et hovedsamarbeidsland for Norad. Mellom 1982 og 1985 satte imidlertid Mugabe i gang en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte Zapu. Opp mot 10 000 ZAPU-tilhengere ble drept, andre kilder angir enda høyere tall.
Nkomo ble kastet fra sitt kabinett i 1982 da et lager av våpen fra krigen ble oppdaget på eiendommer han og hans øverste løytnanter eide, noe som satte i gang kamper mellom ZAPU–tilhengere i den sørlige ndebele–språklige regionen av landet og det styrende ZANU. Der var utstrakte angrep på hvite jordeiere og shonaer i mindre deler av Masvingo, sentrale områder og provinsene i Matabeleland. Den mest kjente var Gwesela som førte sine tilhengere i angrep mot shonaene.
Regjeringen mobiliserte den femte brigaden ledet av oberst Perence Shiri for å slå ned urolighetene. I februar 1983 dro de til Tsholotsho i det nordlige Matabeleland og dro videre over Manzamnyama–elven inn i den sørlige delen i 1984. I hendelsenes løp ble det utført flere ugjerninger mot ndebelene.
Til slutt avholdt Mugabe og Nkomo fredsforhandlinger som gjeninnførte fred og gjenforente den patriotiske fronten. Det ble gitt benådning til de som hadde utført ugjerninger på begge sider. Fredsavtalen i 1987 førte til at ZAPU og ZANU i 1988 ble slått sammen til Zimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU–PF).
2000–2005: Landreformer Tørken i det sørlige Afrika, kanskje den verste på et århundre, hadde så stort effekt på Zimbabwe at det ble erklært en nasjonal katastrofe i 1992. Tørken sementerte landets gjeldskrise. Den påfølgende IMF-støttede økonomiske justeringen og strenge strukturtilpasningsprogram førte til vanskelige tider for befolkningen. Utover 1990-tallet stagnerte Zimbabwes økonomi, og motstanden mot Mugabe økte. Han hadde skaffet seg næmest eneveldig makt, og han avfeide all opposisjon. Da han i 2000 tapte en folkeavstemning om grunnlovsendringer, valgte han som et politisk grep å vende seg mot de om lag 4500 hvite stor-farmerne. Mugabes regjering satt dermed igang de såkalte landreformene.