Paul-Henri Charles Spaak (1899–1972) var en belgisk, sosialdemokratisk politiker. Han var i flere perioder før, under og etter andre verdenskrig, Belgias statsminister og utenriksminister.
Spaak ledet utvalget som fremla utkastet til Roma-traktaten, og EU regner ham som en av sine grunnleggere. Han var i 1946 den første president for FNs generalforsamling og i perioden 1949 til 1951 president for Europarådets parlamentarikerforsamling. Spaak var president i Europaparlamentet fra 1952 til 1954 og NATOs generalsekretær fra 1957 til 1961.
Liv og virke Bakgrunn Spaak var barnebarn av en av de mest kjente venstreliberale politikerne i Belgia på 1800-tallet, Paul Janson, bedre kjent som «Løven». Han var også nevø av en annen liberal politiker, Paul-Émile Janson, som var statsminister i Belgia i perioden 1937–1938. Foreldrene hans kom fra hver sin del av Belgia: Hans far Paul Spaak var flamlender og moren Marie Janson valloner. Mens faren var dikter og dramatiker var moren sosialist og landets første kvinnelige senator for PSB.
Under første verdenskrig ville Spaak verve seg som soldat, men ble på veien stoppet av tyske soldater og havnet først fire måneder i fengsel i Turnhout, deretter i tysk krigsfangenskap som varte til krigens slutt. De to årene han satt i fangenskap brukte han på å lese og å sette opp og framføre farens skuespill. Etter krigen studerte Spaak jus, tok mastergrad i 1921 og jobbet som advokat i Brussel.
Jussen var ikke det eneste som opptok ham i mellomkrigstiden. Han var også en habil tennis- og fotballspiller og representerte Belgia internasjonalt i begge idrettene på 1920-tallet.
Politisk virke fram til krigen I 1920 engasjerte han seg også i politikken, først sluttet han seg til de liberales rekker (i étudians libéraux), men etter ei uker skiftet han mening og ble medlem av POB, sin mors gamle parti. Han var som sin far en engasjert skribent, og begynte i 1923 å skrive innlegg i L'Espirit civique, et politisk magasin som plasserte seg til venstre for sentrum. Her skrev de som drømte om en fredelig sameksistens med Tyskland og promoterte Folkeforbundets ideal. Senere ble han med å danne Bataille Sociale, et firesiders ukeblad som sto i sterk opposisjon til ledelsen i POB og ønsket en mer aktiv og sosial linje i partiet. miniatyr|left|Postkort gitt ut i forbindelse med Umberto og Maria Josès forlovelse. I 1929 ble han takket være sitt ry som jurist og radikal sosialist hyret inn til å forsvare den italienske studenten Fernando da Rosa, som hadde mislykkes i et attentatforsøk mot den italienske kronprinsen Umberto under prinsens bryllup i Brussel. Spaak fikk redusert dommen til 5 år og benyttet sjansen til å si hva han syntes om fascistregimet Umberto støttet.
Med børskrakket i 1929 og den store depresjonen, gikk Belgia som resten av den vestlige verden inn i en økonomisk hard periode med mye politisk uro. Belgia, som var et tungt industrialisert land, ble rammet spesielt hardt, og arbeiderklassen som allerede hadde hatt harde kår (lønningene lå betraktelig lavere enn blant annet i England) fikk det om mulig enda verre.
I 1932 ble Spaak valgt inn i parlamentet for Hovedstadsregionen Brussel. Året etter ble han med å grunnlegge avisa L'Action Sosialiste, der gikk han til angrep på det han anså som revisjonisme og byråkratisme innad i partiet, men gikk også i strupen på den borgerlige regjeringens devalueringspolitikk.
Med sine oppildnende taler om klassekamp hadde han i 1933 opparbeidet seg en svært sterk posisjon i partiet, men utenfor sentralkomiteen, og sto for en helt ny og aktiv sosialisme med sterke bånd til Moskva. Ved flere anledninger manet han til generalstreik og deltok selv i de store demonstrasjonene i 1934. Og selv om han flere ganger uttalte at han ikke var kommunist, plasserte han seg i sine taler og i innlegg politisk på ytre venstre side av partiet, og utmerket seg som militant pasifist. Som skribent for L'Action Sosialiste reiste han til Paris, hvor han møtte Lev Trotskij og han besøkte også Sovjetunionen (hvis styresett han forkastet totalt). I 1934 truet derfor komiteen med å kaste Spaak og resten av L'Action Sosialiste ut av partiet, men den støtten Spaak fikk fra grasrota i partiet ble så stor at komiteen ble tvunget til å ta til seg både Spaak og hans endringsforslag. Og først inn i maktens korridorer begynte Spaak å sondre terrenget for mulige regjeringspartnere. Valget falt overraskende nok på katolikkene. Fra transportminister til utenriksminister miniatyr|Hendrik de Mans artikkel i Le Soire fra 1931 om det han kalte "Kapitalistkrisa". I 1935 forlot han redaksjonen i L'Action Sosialiste og ble med de liberale inn i regjering sammen med katolikkene i Paul van Zeelands regjering som transportminister. Dette markerte et tydelig skifte i Spaaks politikk, hans kritikk mot ledelsen i POB stilnet og mange av hans tidligere kamerater i L'Action Sosialiste følete seg sviktet. Men, selv om kameratene kalte hans tiltrede i «bankierenes regjering» for et politisk selvmord, var dette en varslet overgang. Spaak som i sin tid i Bataille Sociale hadde forkastet Hendrik de Mans revisjonnære marxisme som kjettersk, fant det han lette etter i De Mans «Plan de Travail» (Arbeidsskisse) fra 1934: en plan ny for å bekjempe inflasjonen og samtidig få gjennomført sosialistiske reformer uten en helomveltning av samfunnorden. Det var også finansminister De Man som overbeviste Spaak om å takke ja til van Zeelands tilbud.
På en av hans første oppdrag som fersk transport minister møter Spaak Leopold III. Den året eldre monarken og den tidligere så radikale Spaak fant tonen både på politisk (de var begge skeptiske til hvordan demokratiet i Belgia bremset politiske beslutninger) og på det medmenneskelige plan, og ble gode venner. Et vennskap som skulle føre til et bittert fiendskap etter krigen.
Ved valget i 1936 mistet de tre store partiene flere seter til det fascistiske og rojalistiske partiet Rex, som hadde fått økonomisk støtte for å drive valgkamp fra både det fascistiske regimet i Italia og det nazistiske Tyskland. Og selv med en rekke rokeringer innad i regjeringen ble Spaak forfremmet til utenriksminister. Men, regjeringen regjerte på ustø grunn, og allerede etter noen måneder ble det skrevet ut nyvalg. Ettersom alle partiene støttet van Zeelands regjering for å holde rexistene ute av regjeringskontorene fikk han og regjeringen fornyet tillit i valget. Van Zeeland måtte derimot gå av som følge av en korrupsjonsskandale og som innenriksminister var Spaak den naturlige arvtakeren. Spaak takket allikevel nei til kongens tilbud og fortsatte etter regjeringskrisa som utenriksminister i sin onkel Paul-Émile Jansons regjering sammen med katolikkene og de liberale. Tysk krigshissing og belgisk nøytralitet miniatyr|Britiske Neville Chamberlain holder opp den signerte München-avtalen i 1934. Som utenriksminister fikk ikke Spaak fritt spillerom. Samme år som han tiltrådte smuldret Locarnotraktaten opp og det ble klart at stormaktene i Folkeforbundet ikke ville gripe inn for å redde mindre medlemsland, som Belgia, fra Mussolinis og Hitlers aggresjon. I 1930-årene endret derfor Belgia sin utenrikspolitikk til streng nøytralitet, og det var hans oppgave som utenriksminister å overholde den belgiske nøytraliteten. Han forsvarte den belgisk-franske forsvarspakt fra 1920, som hadde som hensikten å samordne kommunikasjon og befestninger i tilfelle et tysk angrep. Men, nøytraliteten skapte flere problemer for koordinering av forsvarsplanene og Spaak så at det å beholde nøytraliteten og samtidig som han skulle stå på god fot med både Frankrike og Storbritannia var en enorm prøvelse.
I 1938 gikk Jansons regjering av og Spaak ble bedt om å finne en oppfølger. I stede for å invitere til regjeringsdannelsesmøter som er vanlig i Belgia, tok han selv ansvaret og former sin første regjering (kalt Spaak I) for sosialistene sammen med katolikkene og de liberale. Han ble dermed ikke bare Belgias første sosialistiske statsminister, men med sine 39 år også den yngste. Hans mangel på erfaring blir derimot fort tydelig: Hans ønske om å styre etter idealet han kaller «autokratisk demokrati» og en sterk regjering, sørget for å øke misnøyen blant hans egne. Spaak og De Man får ikke bukt med arbeidsledigheten og budsjettsprekken blir på rundt 108–283 millioner belgiske franc. Spaaks støtte til München-avtalen og hans legitimering av Franco's nye, fascistiske regime i Spania gjorde at han etter kort tid satt igjen med et knepen flertall i parlamentet. De liberale forlater regjeringen i 1939. Å regjere på rexistenes nåde var ingen ønskelig situasjon og Spaak leverte sin oppsigelse 21. februar 1939.
Hubert Pierlot blir ny statsminister for katolikkene sammen med sosialistene (Pierlot I), hvor Spaak trer inn i rollen som utenriksminister igjen. Denne regjeringen faller og sosialistene forlater regjeringen til fordel for de liberale (Pierlot II). Den regjerer fram til utbruddet av andre verdens krig da det ble besluttet å ta inn sosialistene i regjeringen igjen for å danne en regjering med full og bred støtte i folket. Etter å ha vært i opposisjon i 4 måneder, ble Spraak derfor igjen utenriksminister i Pierlots tredje regjering.
10. januar 1940 krasjer to tyske piloter ned på et jordet i Belgia og ble anholdt mens de brente en haug papirer. Blant papirene de prøver å kvitte seg med ligger en detaljert angrepsplan over Belgia og Nederland. Selv om Tyskland, Frankrike og Tyskland har lovet ikke å krenke belgisk suverenitet, blir det klart for den belgiske regjeringen at Hitler har andre planer. Det ligger krig i lufta, og London og Paris ringer Spaak fordi de ønsker å komme et eventuelt tysk angrep i forkjøpet, samtidig som Spaak har løpende kontakt med Nederland og Luxemburg. Men, Leopold II er tydelig i sin sak: Belgia er og forblir nøytralt.
Det hersket en trykket stemning i regjeringslokalene da tyske bombefly slipper de første bombene over Belgia og Nederland 10. mai 1940. Spaak ble den morgenen oppsøkt av den tyske ambassadøren, som ville overlevere krigserklæringen til den belgiske ministeren. Hendelsen er berømt fordi Spaak ikke lot ambassadøren von Bülow-Schwante komme til orde. «Pardon, Monsieur l'ambassadeur, moi d'abord!», «unnskyld herr ambassadør, først jeg», sa Spaak og lot deretter ambassadøren få høre hva han mente om den aggressive holdningen tyskerne hadde hatt mot Belgia. Andre verdenskrig
Den tyske invasjonen alt=|venstre|miniatyr|Tyske troppers fremmarsj i Belgia og Nord-Frankrike mai 1940 Da de tyske troppene rullet inn over landet våren 1940 holdt den belgiske armé, sammen med franske og britiske styrker, stand ved elven Dyle (Dyleplanen var en del av den belgisk-franske forsvarspakt fra 1920). Først ønsket Spaak og regjeringen å få den belgiske kong Leopold III til å flykte med dem til det ikke-okkuperte utland, for å fortsette kampen der. Kongen, som tok sin rolle som øverstkommanderende for landets militære styrker veldig seriøst, nektet å forlate troppene sine. Spaak som hadde et godt forhold til kongen, hadde forståelse for kongens valg og ville ikke forlate han i Belgia. Etter en uke med forhandlinger med kongen i Vest-Flanderen og flere forsøk på å overtale kongen til å fortsette kampene med de allierte i utlendighet, gikk imidlertid regjeringen i eksil i London. Som nære venn prøvde Spaak en siste gang å overtale kongen skriftlig fra London, til å flykte, men det lyktes ikke.