Maximus bekjenneren, også kjent som Maximus teologen og Maximus av Konstantinopel, (ca. 580– 662) var en kristen munk, teolog og forfatter. I sine yngre dager var han en offentlig tjenestemann som gjorde tjeneste for den bysantinske keiseren Herakleios, men han ga opp livet i politikken og gikk i kloster.
Maximus flyttet til Karthago, studerte flere nyplatonske forfattere, og ble selv en anerkjent forfatter. En av vennene hans gav uttrykk for den kristologiske læren som kalles for monoteletismen, og Maximus ble på den måten dratt inn i kontroversen rundt dette temaet. Maximus støttet den kalkedonske posisjonen, at Jesus hadde både en guddommelig og en menneskelig vilje. For den store innsatsen han la ned i denne kampen blir han æret både i østlig og vestlig kirkelig tradisjon. Posisjonen Maximus tok, gjorde at han ble sendt i eksil. Men dette var bare en kort tid før han døde. Teologien hans ble derimot tatt opp av det tredje konsilet i Konstantinopel, og han ble regnet som helgen kort tid etter sin død. Han blir i dag feiret enten 13. august eller 21. januar alt etter hvilken kalender man bruker.
Livshistorie Det tidlige livet Lite er kjent om Maximus' liv før han ble involvert i de teologiske og politiske konfliktene rundt den monoteletistiske kontroversen. Maximus var mest sannsynlig født i Konstantinopel, selv om en biografi skrevet av motstanderne hans, plasserer ham i Palestina.Berthold, George C. (1997): «Maximus Confessor» i: The Encyclopedia of Early Christianity, red. Everett Ferguson, New York: Garland Publishing, ISBN 0-8153-1663-1. Maximus ble født inn i bysantinsk overklasse, noe som er gjenspeilt i hans posisjon som personlig sekretær for Herakleios.Cross, F.L., red. (1958): «Maximos, St., Confessor» i: Oxford Dictionary of the Christian Church, London: Oxford Press, ISBN 0-1921-1522-7.Catholic Encyclopedia lest 12. august 2008: «This great man was of a noble family of Constantinople». Av ukjente grunner forlot Maximus det offentlige liv i 630 og tok klosterløfter i et kloster i Krysopolis, en by på motsatt side av Bosporos i forhold til Konstantinopel. Byen er også kjent som Skutari, den moderne tyrkiske byen Üsküdar. I løpet av årene i Krysopolis ble Maximus abbed i klosteret.Catholic Encyclopedia lest 12. august2008.
Da det persiske imperiet erobret Anatolia, ble Maximus tvunget til å flykte til et kloster nær Karthago. Her ble han påvirket av St. Sofronius, og begynte å studere de kristologiske skriftene til Gregor av Nazianz og Pseudo-Dionysius Areopagitten. Det var også under oppholdet i Karthago at Maximus startet karrieren som teologisk og åndelig forfatter. Maximus ble også vel ansett av eksarken og befolkningen som en hellig mann, og ble dermed en innflytelsesrik uoffisiell politisk rådgiver og åndelig overhode i det nordlige Afrika.
Den monoteletistiske kontroversen Mens Maximus var i Karthago, brøt det ut en kontrovers angående hvordan man skulle forstå samhandlingen mellom den menneskelige og guddommelige naturen i Jesu person. Denne kristologiske debatten var den siste utviklingen i uenighetene som fulgte etter det første konsilet i Nikea i 325, og ble intensivert etter konsilet i Kalkedon i 451. Den monoteletistiske posisjonen var utviklet som et kompromiss for å komme i møte de som hadde fått sin kristologi erklært som vranglære i Kalkedon. Monoteletittene holdt fast på den kalkedonske definisjoen av den hypostatiske union: at to naturer, en guddommelig og en menneskelig, var forenet i personen Jesus Kristus. De hevdet at Kristus bare hadde en guddommelig vilje, og ingen menneskelig vilje. (Monoteletitt er utgått fra gresk for «en vilje».)
left|thumb|300px|En mynt som viser Konstans II med sin sønn. Keiser Konstans støttet monoteletismen, og sendte Maximus i eksil for å nekte å godta monotelittisk lære.
Den monoteletistiske posisjonen ble fremmet av Patriark Sergius I av Konstantinopel og av Maximus' venn og etterfølger som abbed i Krysopolis, Patriark Pyrrhus I av Konstantinopel.Catholic Encyclopedia lest 12. august 2008: «The first action of St. Maximus that we know of in this affair is a letter sent by him to Pyrrhus, then an abbot at Chrysopolis ...» Etter Sergius' død i 638, ble Pyrrhus patriark for en kort periode, før han ble fjernet av politiske årsaker. Under Pyrrhus' eksil fra Konstantinopel holdt han og Maximus en offentlig debatt om monoteletisme. I denne debatten, som ble holdt foran flere nordafrikanske biskoper, forfektet Maximus at Jesus hadde både en menneskelig og en guddommelig vilje. Resultatet av debatten ble at Pyrrhus innrømmet at monoteletismen var feil, og han dro sammen med Maximus til Roma i 645. Schaff, Philip: History of the Christian Church, Volume IV: Mediaeval Christianity. A.D. 590-1073 (online edition) §111, lest 12. august 2008. Men da keiser Herakleios døde, og ble etterfulgt av keiser Konstans II, returnerte Pyrrhus til Konstantinopel og trakk tilbake aksepten av den dyoteletiske posisjonen (To viljer).
Maximus kan ha blitt igjen i Roma, for han var tilstede da den nyvalgte pave Martin I holdt en samling av biskoper i Laterankirken i Roma i 649.Brauer, Jerald, red. (1971): «Maximus the Confessor» i: The Westminster Dictionary of Church History, Philadelphia: Westminster Press, ISBN 0-6642-1285-9. Dette er kjent som den første eller andre Lateransynoden, og er ikke anerkjent som et økumenisk konsil. De 105 biskopene fordømte monoteletismen i den offisielle uttalelsen fra synoden, en uttalelse enkelte mener ble skrevet av Maximus.Eksempelvis Berthold, Gerald (1997): «Maximus Confessor» i: Encyclopedia of Early Christianity, New York: Garland, ISBN 0-8153-1663-1. I Roma ble pave Martin og Maximus arrestert i 653 etter ordre fra Konstans II som støttet den monoteletiske doktrinen. Pave Martin ble dømt for forræderi, og døde i eksil.David Farmer (2004): The Oxford Dictionary of the Saints, Oxford:Oxford University Press, ISBN 978-0-19-860949-0, s.352. Dette gjorde Martin til den siste biskopen av Roma som blir æret som martyr.
Rettssak og eksil thumb|En side fra en bysantinsk bok fra 1300-tallet som omtaler Maximus' martyri. Det at Maximus nektet å godta den monoteletiske vranglæren gjorde at han ble ført til hovedstaden, Konstantinopel, for å bli anklaget for heresi i 658. I Konstantinopel hadde monoteletismen fått støtte både av keiseren og av patriarken. Maximus stod fast på sin dyotelitiske posisjon, og ble derfor sendt fire år i eksil.
I 662 ble Maximus' sak ført for retten enda en gang, og igjen ble han dømt for heresi. Etter rettssaken ble Maximus torturert, og fikk skåret ut tungen slik at han ikke lenger kunne uttrykke sine tanker verbalt, og den høyre hånden kuttet av, slik at han ikke lenger kunne skrive dem ned. Maximus ble så sendt i eksil til Lazica eller Kolchis-regionen i Georgia (Kanskje til byen Skhimar), hvor han døde av naturlige årsaker 13. august 662.F.eks, see Catholic Forum . Skadene Maximus fikk under torturen og forholdene under eksilet der han døde, gjør at Maximus av mange blir betraktet som en martyr. Det som skjedde rundt Maximus' rettssak ble nedtegnet av Anastasius Bibliothecarius.
Teologi Som en student av Pseudo-Dionysius, var Maximus en av mange teologer som tok vare på og tolket den tidligere nyplatonske filosofien, som også inkluderte tankene til filosofer som Plotinus og Proclus. På forespørsel fra Karl den skallede, ble Maximus' arbeid om Dionysius Areopagitten overtatt av John Scotus Erigena.Catholic Encyclopedia, lest 13. august 2008
Man kan se den platonske påvirkningen i Maximus' tanker klarest i den teologiske antropologien hans. Her har han adoptert den nyplatonske «utgang og gjenkomst»-tanken når han hevder at mennesket ble skapt i Guds bilde, og at hensikten med frelsen er at vi igjen skal bli gjenforenet med Gud.ed. Cross, F.L., red. (1958): «Maximos, St., Confessor» i: the Oxford Dictionary of the Christian Church, London: Oxford Press, ISBN 0-1921-1522-7. Dette er spesielt tydelig i Maximus' skrifter Mystagogy og Ambigua. Dette fokuset på guddommeliggjøring, eller theosis, har sikret Maximus en høy status i østlig teologi, da disse tankene alltid har vært viktige for den østlige kristendommen.O'Carroll, Michael (1987): «Maximus the Confessor» i Trinitas: A Theological Encyclopedia of the Holy Trinity Delaware: Michael Glazier, Inc, ISBN 0-8146-5595-5.
Mennesket som guddommeliggjort har også et annet aspekt som er viktig for Maximus. Han ser på alle skapte ting som «preeksistente» i Gud, ved det at de kommer fra Gud og fra Guds ideer. Men bare mennesket er skapt i Guds bilde og med muligheten til et nært samfunn med Gud. Mennesket er skapt for å være det sammenknyttende ledd mellom Skaperen og det skapte, eller et mikrokosmos som det er vanlig å uttrykke det i ortodoks teologi.Tollefsen, Torstein Theodor (2003): «Maximos bekjenneren - deltagelse og guddommeliggjøring» i: Ortodokse røster i nord, red. f. arkimandritt Johannes Johannesen, Hl. Siouan Forlag, København, ISBN 87-988460-1-9, s. 61 Syndefallet får dermed konsekvenser, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. en følge av dette er at Jesu frelsesgjerning ikke bare er en frelse for mennesket, men for alt det skapte, noe man finner igjen i apokatastasistanken.
For å oppnå det rette gudsforholdet, mente Maximus at man måtte leve svært asketisk. Han var selv munk, og mente for eksempel at det første skrittet for å oppnå theosis var å leve i sølibat og dermed overvinne skillet mellom kjønnene. Lossky, Vladimir (2001): Orthodox Theology. An Introduction,, St. Vladimir's Seminary Press, Crestwood, New York, ISBN 0-91-3836-43-5, s. 74. Han sier og at det første en som vil søke vekk fra skillet mellom mennesker og Gud vil gjøre er å frigjøre seg fra lystene, deretter fra lystige tanker, så fra naturen, så fra tanker om naturen før man når en transendent virkelighet der man bare kjenner til Guds ord.Berthold, George C., red. (1985): «Chapters of Knowledge» i Maximus Confessor: Selected Writings (Classics of Western Spirituality). Paulist Press, ISBN 0-8091-2659-1. s. 149 Veien til theosis beskriver Maximus primært som en vei for dem som lever monastiske liv, uten at man dermed kan si at han vil begrense dette utelukkende til dem som lever slike liv. Veien til å oppnå guddommeliggjørelse, og dermed blir forenet med Kristus går gjennom kirken, som Maximus ser på som Jesu kropp på jorden. I kirken blir man døpt og mottar nattverden. Begge disse sakramentene er elementære i Maximus sin forståelse av hvordan man oppnår theosis. Et liturgisk liv, der man deltar i sakramentene, eller mysteriene som de kalles i ortodoks språkbruk, er det grunnleggende for å komme til dette målet.ollefsen, Torstein Theodor (2003): «Maximos bekjenneren – deltagelse og guddommeloggjøring» i:Ortodokse røster i nord, red. f. arkimandritt Johannes Johannesen, Hl. Siouan Forlag, København, ISBN 87-988460-1-9, s.62-63
Kristologisk stod Maximus for en streng tonaturlære, noe som kan bli sett som en naturlig konsekvens av hans fokus på theosis. I frelsen er det ment at mennesket skal bli fullstendig forenet med Gud. For Maximus er dette mulig fordi Gud først var fullstendig forenet med mennesket gjennom inkarnasjonen.Catholic Encyclopedia, lest 13. august 2008. Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske (om, for eksempel, han bare hadde hatt en guddommelig vilje, og ikke en menneskelig), ville ikke frelsen lenger være mulig, da mennesket ikke kunne blitt fullstendig guddommelig.Cross, F.L., red. (1958): «Maximos, St., Confessor» i the Oxford Dictionary of the Christian Church, London: Oxford Press, ISBN 0-1921-1522-7.