Nøstetangen glassverk (1741–1777) var Norges første glasshytte for fremstilling av krystallglass (hvittglass) og lå på Nøstetangen i Hokksund, på odden der Vestfosselva renner ut i Drammenselva.
Glassverket på Eiker produserte glassprodukter som kunne måle seg med det beste fra Böhmen, Sachsen og England. Det ble produsert elegante vinglass, flotte karafler, storslagne pokaler med inngraverte motiver og gedigne lysekroner. Dyktige fagarbeidere ble hentet fra flere land og skapte Nøstetangen-stilen, i våre tid er glasset fra Nøstetangen regnet som en av Norges største kulturhistoriske skatter fra Rokokkoperioden.
Glassverkshistorien Driften Glassverket ble anlagt av Det Norske Compagnie (etablert 1739) i Christian VIs tid som konge av Danmark-Norge for å forsyne begge riker med finere bordglass. Danmark ønsket på denne tiden å produsere mest mulig innenlands for å unngå import av varer og dermed sende valuta ut av landet. Man ønsket ikke lenger at skog i Danmark skulle brukes til glassverk, det var ikke så mye skog igjen i Danmark og glassverk trengte mye tømmer til fyring av smelteovnene. Det var ikke blitt blåst hverken drikkeglass eller vindusglass i Norge tidligere. Jørgen Quall fra Akershus stift hadde noen år tidligere fått enerett på å anlegge glassverk i Norge, men ikke kommet igang med produksjon.
Glasshytte ved Nostetangens Chrystal Fabrique ble bygget I 1741 på Nøstetangen som tilhørte Haug prestegård, som man betalte en årlig leie på 25 riksdaler til. Her var en rekke mindre industriforetak som produserte trekull og tjære, og i tillegg ble det anlagt oljemølle, bekhytte, pottaskehytte, harpikskokeri og et anlegg for framstilling av kjønrøk, samt et teglverk som kunne produsere murstein og takstein til de øvrige bygningene.
En prøveproduksjonen med et beskjedent omfanget ble startet. Til å begynne med ble det satset på både hvitt glass og grønt glass. Men grønt glass, buteljer og apotekerglass, ble i 1748 flyttet til Aas grønne glasshytte i Sandsvær.
Nye eiere og ledelse tok over å det for alvor satset på glassproduksjon ved Nøstetangen. Det ble bygget ny smelteovn, tempelovn og kjøleovn. Glassverket var avhengig av fagarbeidere fra England og Tyskland. De trengte en hyttemester som overvåket produksjonen og blanding av råstoff var hans hjemlighet. I tillegg hadde de behov for glassblåsere, forblåsere blåste ut en klump fra smelta i en form og ferdigmakere som fulførte formgivningen ble først hentet fra Engeland. I tillegg til dyktige glassblåsere hadde Nøstetangen dyktige glasslipere og glassgravører, også disse hentet fra utlandet.
I 1746 dukker navn som Müller, Gerner, Dischler og Gundelach opp i dokumentene fra verket. Samme år kom også Frantz Wenzel fra Thüringen i Tyskland, han ble hyttemester fra 1768. I 1755 kom det flere dyktige engelskmenn som Gustav Holm, William Brown fra Liverpool og Siegfried Ledel.
Frederik V besøkte Norge i 1749, da var han også på Nøstetangen og blev mottatt med hyllest av pastor Grave Grave.
Sr. Peter Holm som var bestyrer ved Nøstetangen ble i 1751 sendt til Tyskland for å skaffe flere fagarbeidere. Det førte til at blant annet at Michel Mendel og Christian Haintz kom til Eiker. I 1753 ble major Herman von Storm ansatt som glassverksdirektør og samme år ble smeltovnanlegget bygget om. Glassverket knyttet til seg enda flere av de beste blåserne og gravørene fra England og Böhmen.English Glassblowers in 18th Century Norway
Peter Holm oppholdt seg i Tyskland for å lokke fagarbeidere til Nøstetangen ved å tilby lønninger som lå over det de fikk i hjemlandet. Morten Wærn ble sendt til De britiske øyer for å skaffe fagfolk og mest mulig opplysninger om de berømte engelske krystallglasshyttene. På Nøstetangen var man interesserts i reseptene på glasskvalitetene, sammensetning av kvarts, silisium, mønje, saltpeter, arsen, magnesium, natriumkarbonat, boraks og andre stoffer, dette var produksjonshemmeligheter. Wærn reiste fra glassverk til glassverk i Hull, Bristol, Liverpool, London, Yarmouth og Leith, der han samlet opplysninger og brukte store summer på å bestikke fagarbeiderne. Han laget tegninger av smelteovnene og rekrutterte fagfolk. Ved krystallverket i Liverpool i 1754 ble spionvirksomheten hans oppdaget, han flyktet til London, men ble arrestert der og satt i det beryktede fengselet Newgate. Etter få dager slapp han ut etter at sentraladministrasjonen i København betalte en kausjon på 84 pund. Han rømte til Calais og greide å få med seg alle de opptegnelsene han hadde gjort. Så reiste han rundt til glassverkene i Frankrike før han i 1756 vendte hjem, og han ble seinere direktør i Det Norske Compagnie. Wærners opplysninger var viktig for glassproduksjonen på Nøstetangen. En av dem Wærn rekrutterte var James Keith (1722–1802) fra Liverpool som utviklet mange av modellene, blant annet den første lysekronen i Newcastle-stil.
Nøstetangen hadde monopol på produksjon av krystallglass (hvittglass) i Norge og Danmark. Hoffet i København, adelsfamiliene og rike kjøpmenn var de største kundene, men også vanlige folk kunne kjøpe glass, men gjerne da med en enklere former og uten graveringer.
Glassene fra Nøstetangen var inspirert av både tysk og engelsk stil, og gravyrene bar preg av rokokko. Kunstneren og gravøren Heinrich Gottlieb Köhler, mener man kom fra Schlesien, regnes som den dyktigste av gravørene, etterfulgt av Villas Hansen Vinter (Vilas Winther og også Willas Winther), som opprinnelig var Köhlers svenn og sannsynligvis tilhørte en Eiker-slekt. Köhler og Vinter utviklet en stil med realistiske og detaljerte skildringer av skip og bolighus, sagbruk og fabrikker. Johann Gottlob Meer ble gravør i 1760, og noen år seinere ble han etterfulgt av Johann Albrecht Becker.
I 1760 begynte de med forgylling av glass, for å konkurrere med de importerte glassvarene, og ansatte italienske madame Vacano. De begynte også med emaljemaling på glass og ansatte tyske Cathrine Vattern (Catharine Fattern). Med Vacano og Vattern hadde verket kunstnere som representerte henholdsvis den italienske og bøhmiske tradisjon. At det var kvinnelige fagarbeidere var ikke så vanlig på den tiden.
Mange av fagarbeiderne ved Nøstetangen var altså av utenlandsk opprinnelse, men det ble også tatt inn lokale unggutter som fikk opplæring i faget og ble lært opp som glassblåsere. venstre|miniatyr|Heinrich Gottlieb Köhler - Sophie Magdalene-pokalen - National Museum of Art, Architecture and Design
Nøstetangen gikk konkurs i 1757, men kom i gang igjen like etter, og fra 1770 ble aktiviteten på Nøstetangen trappet ned.
Den dyktige gravøren Johan Albrecht Becker var kommet til Nøstetangen i 1767. Småglassproduksjonen i ordinært hvitglassgemeng ble overflyttet til Hurdal og Hadeland Glassverk. Gravørene Køhler, Vinter og Becher forlot verket og etablerte seg som selvstendige gravører, Køhler i Christiania i 1770, Becher på Bragernes i 1772, mens Vinter hadde en mer omreisende praksis som var løst tilknyttet Becher på Bragernes.
I perioden 1770-1776 var produksjonen svært begrenset til stykkearbeider og spesialbestillinger i krystallgemeng. I 1777 var det imidlertid slutt for godt og all produksjonen av småglass og krystall ble samlet på Hurdal Glassverk. Senere skulle denne produksjonen bli flyttet til Gjøvik Glassverk.
Da hadde det på Nøstetangen vært en produksjon på over 100 forskjellige modeller.
Glassgjenstander fra Nøstetangen er blitt samlerobjekter og til dels investeringsobjekter i den senere tid. I 2022 gikk et glass fra Nøstetangen med motiv fra Bærums jernverk for 320.000,- på en auksjon i Norge og i 2024 gikk et glass, type "Perl-Kelchen Spitz Vand", for 270.000,- på en auksjon i Norge.
Lysekronene i Kongsberg Kirke I Kongsberg kirke henger tre lysekroner fra Nøstetangen som Köhler selv tegnet, men Keith var sikkert også med på arbeidet. Arbeidet med jernstengene til kronene ble utført av Andreas Jensen Bryde som var mestersmed ved sølvverket på Kongsberg. Lysekronene tok det flere år å lage, de var ferdig i 1766 og hengt opp i kirken i 1771.
Det er en stor midtkrone og to like sidekroner. De er bygget opp, som alle Nøstetangenkronene vi kjenner, med armer som går ut fra en midtakse. Kronene har et jernskjelett som kombinerer de to hovedformer: konsollkronen hvor armene springer ut fra konsoller på en midtakse, og lyrekronen, hvor armer med vridde rifler og bøyler danner sammenhengende lyreformer. Samtidig har kronene sirkulære bøyler som går i bue fra lyrebøylenes ytterpunkt og inn til en konsoll på midtaksen. Alle deler, både armer og konsoller, er kledd med glass. I stor utstrekning er det anvendt farget glass i manganfiolett og koboltblått. Det er også en sparsom anvendelse av andre farger, som grønt i blomsterstengler. Lysholderne sitter til dels gruppert i «buketter» med en stor lysholder omgitt av en krans av mindre. Nederst er det en stor glasskule, fylt med farget veske. Alle kronene er rikt utstyrt med «zirater» som blomster, krumme «gemshorn», spir og hengende glass og prismer (pendeloquer).
Den midterste lysekronen er den største, tre meter høy, og er for 36 lys. Den har seks lyrebøyler, 1/3 av glasset er i manganfiolett og den har hele ca. 300 zirater, noen helt unike: Dannebrogsordenens stjerne og Elefantordenens elefant. Dessuten har den en stor krone i glass og metall øverst på midtaksen. Dette er sikkert, som antatt av Polak, et attributt til Hans Majestet, Kirkens høye beskytter.
De to sidekronene er for 27 lys, har tre lyrebøyler, her er det anvendt manganfiolett og koboltblått og de har ca. 175 «zirater».
Lysekronene er unike i verden, med uvanlig komplisert konstruksjon og imponerende variasjon.
Under andre verdenskrig ble lysekronene tatt ned, pakket bort og gjemt i en av de mange sølvgruvene i området.thumb|Karaffel, vin- og vannglass fra Nøstetangen glassverk. Monogrammet LA betegner prinsesse Louise Augusta (1771 – 1843). Rosenborg slott, København. Andre kjente gjenstander fra Nøstetangen I tillegg til lysekronene i Kongsberg kirke har trolig også Skjeberg kirke og Tjølling kirke lysekroner fra Nøstetangen. Det er antatt at også Nykirken i Bergen har hatt lysekroner herfra.
Skjeberg lysekronen er fra ca. 1770 og tilhørte opprinnelig Hafslunds gravkapell. Høyden er 51 cm, den har balusterformet korpus med 2 skåler hvorfra lysholdere og prydarmer med luftspiraler og prismer av forskjellige typer.
Foruten lysekroner er Nøstetangen også kjent for sine fine graverte pokaler.
Eremitage-pokalen er 46 cm høy med lokk, fra 1751, med en meget flott gravert jaktsene, den er laget av Heinrich Gottlieb Köhler. Pokalen var i Dansk eie men ble i 1991 solgt på auksjon til en Norsk privatperson for 1.840.000,- danske kroner. Hen fikk ikke lov av danske myndigheter å bringe den ut av landet så den var i en bankboks i Danmark i 8 år før den fikk utførselstillatelse til en utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo. Saken ble løst ved at den norske stat sammen med to sponsorer kjøpte pokalen for 2 millioner i 2000 for overdragelse til Kunstindustrimuseet, og ble på den måten det norske folks eie.
Kunstindustrimuseet eier også flere andre pokaler, vinglass, kanner, lysestaker, sukkerdrysser, karafler, ølkrus, luktevannsflasker, punsjboller, skåler, dåser og en bordoppsats med mange mindre små boller/kurver.