L. l. carpathicus L. l. dinniki L. l. isabellinus L. l. kozlovi L. l. lynx L. l. martinoi L. l. stroganovi L. l. wardi L. l. wrangeli
Gaupe (Lynx lynx), også kalt eurasisk gaupe, er et mellomstort kattedyr (Felidae) i slekten ekte gauper (Lynx). Arten er mest tallrik i det boreale barskogbeltet i Eurasia, men fragmenterte bestander finnes også i mer sydlige strøk. Det er beskrevet flere underarter. Arten kan være både en sekundærkonsument, tertiærkonsument og toppkonsument i sitt økosystem og står gjerne på eller svært nær toppen av næringskjeden.
Gaupa er et nattaktivt rovpattedyr og det eneste viltlevende kattedyret som finnes i Norden. Den er sky og observeres sjelden i åpent lende. Arten regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer ulv, brunbjørn, jerv og visent. Gaupe har 19 kromosompar.
Gaupe er klassifisert som sterkt truet i Norsk rødliste for arter 2010, 2015 og 2021, men internasjonalt regner IUCN arten som livskraftig.
Etymologi Ordet gaupa kan ifølge Falk og Torps etymologiske ordbok stamme fra det angelsaksiske ordet géopan, som betyr å sluke. Det var også i bruk i vårt norrøne språk (regionalt svensk: gaup, gaupe, gjöba, gjöpa, gäup, göba, göpa). Gaupe ble brukt til å beskrive karmen rundt en åpning, og skal da være et låneord fra lavtysk. Det er derfor tydelig at gaupe må ha sammenheng med det å gape, trolig i sammenheng med at dette dyret biter et bytte. Gaupe har også tilknytning til uttrykket geipe, som i det å «henge med geipen», gjespe og kanskje også gispe. Alle henger sammen med det å åpne gapet.Jens Haugan. 2010. Gapskrattande katt. Førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Hedmark. Publisert i Hamar Dagblad 2010-07-01.
Det vitenskapelige navnet Lynx lynx stammer fra latin og betyr å skinne eller skinner og har sammenheng med det reflekterende belegget i øynene. Gaupas øyne har som øynene hos andre kattedyr denne adapsjonen som gir bedre nattsyn.
Beskrivelse thumb|left|Gaupa har karakteristiske øredusker og kraftig kinnskjegg thumb|left|Norsk kattegaupe (Bjørneparken) Eurasiske gaupe er den fysisk største av de ekte gaupene og blir ofte over dobbelt så tung som de nordamerikanske artene. Den har en forholdsvis kvadratisk og muskuløs kropp, med et karakteristisk, steilt bakparti og kort hale med sort ytterdel. Lemmene er kraftige (baklemmene ekstra lange) og labbene svært store for størrelsen. Hodet har villkattpreg og rundt i formen. Snutepartiet er kort og kraftfullt, og kinnene har kraftig kinnskjegg. Øynene har loddrette, bønneformede pupiller og står framoverretta i skallen på dyret. Ørene forholdsvis små og spisse og har lange, sorte øredusker.
Gaupas tannformel er som følger: tenner.
Gaupa blir omkring lang, målt fra nesetippen til haleroten, med tillegg av en lang hale, som således er svært kort til katt å være. Mankehøyden hos voksne dyr varierer fra og vekten ligger normalt på ca. hos voksne individer, selv om arten kan bli mer enn tung. Nordlige varianter blir gjerne fysisk større enn sørlige. Svensken Robert Salomonsson felte i mars 2013 ei hanngaupe i Västerbotten i Sverige som veide tett på 34 kg.Bjørn Ivar Bergerud. 2015-03-25. Lær mer om jakt på rovdyr. Indre Akershus Blad - indre.no Besøkt 2016-03-02 I Norge, Sverige og Finland blir gjerne hanngaupa typisk omkring tung, mens hunngaupa blir cirka .Om gaupa (Lynx lynx). Utseende. Scandlynx - det skandinaviske gaupeprosjektet. Besøkt 2013-10-10
Som de fleste kattedyr har gaupa meget godt utviklet hørsel (som forsterkes av hårduskene på ørene) og syn, og god luktesans. Den kan se en mus på ca. 80 m avstand. Av sansene er trolig hørselen viktigst for gaupas suksess når den jakter på byttedyr, tatt i betraktning at gaupa ofte ferdes i tett vegetasjon og ikke er spesielt utholdende, selv om nok synet er viktigst i den siste, avgjørende fasen av jakten. I vill tilstand lever gaupa til den blir omkring gammel. Den blir sjelden mer enn , selv om noen hevder at ei gaupe ble hele .
Pels og utfarging Vinterpelsen blir tykk, ullen og er svært varmeisolerende i nordlige strøk, mens sommerpelsen er tynn og glatt. Bunnfargen i er rødbrun om sommeren og gråhvit om vinteren, noe som gir gaupa god kamuflasje. Fargen varierer imidlertid gjerne med det habitat dyra lever i. Noen steder blir den mer gulbrun enn rødbrun. Buken er hvit eller svært lys, og kroppen dekket med et antall mer eller mindre tydelige mørkere flekker. Flekkmønsteret gir opphav til de tre pelsvariantene. Gaupa har også hvite markeringer under haken og på nedre del av kinnene. Kinnene har dessuten lengre behåring (kinnskjegg). Baksiden av ørene har sort behåring med en hvit flekk på nedre halvdelen. Øretuppene har sorte hårdusker. Labbene er svært store i forhold til dyrets størrelse, spesielt på varianter som lever i snørike områder. Den korte halen har sort behåring på den ytre halvdelen.
Gaupa finnes i tre pelsvarianter; såkalt kattegaupe, revegaupe og ulvegaupe. Kattegaupa har tre rader med flekker/prikker over ryggen og generelt mange prikker på resten av kroppen. Revegaupa har bare flekker/prikker nedover lemmene. Ulvegaupa har to rader med flekker/prikker over ryggen, men lite ellers på kroppen.
Utbredelse Gaupas opprinnelige utbredelsesområde strakte seg fra Pyreneene i sørvest, Storbritannia i vest og Skandinavia i nordvest, østover gjennom Russland og Sibir til Kinas og Russlands bredder mot Stillehavet i Øst-Asia. Gaupa er regionalt utryddet flere steder, selv om arten er livskraftig. Dette gjelder for bestandene som opprinnelig holdt til lengst mot vest, inkludert i Pyreneene, Alpene og på De britiske øyer. På De britiske øyer jobbes det imidlertid nå aktivt med å re-introdusere arten, i et såkalt rewildingprosjekt. Mellom 1930 og 1960 var arten kritisk truet av utryddelse mange steder i Vest-Europa, inkludert i Skandinavia. I dag er bestandene i den sørøstre delen (Europa og Sørvest-Asia) av utbredelsesområdet små og fragmenterte, men i Skandinavia og videre østover gjennom Russland til Sentral-Asia er bestandene stort sett intakte.
I Sørøst-Europa finnes det fortsatt små, spredte naturlige bestander med gaupe i Karpatene og land som Nord-Makedonia og Albania, samt sør i De dinariske alper i Hellas. Arten ble dessuten forsøkt re-introdusert i flere europeiske land i 1970-årene, blant annet i Sveits, Slovenia, Italia, Tsjekkia, Østerrike, Tyskland og Frankrike. Suksessen har ført til at alperegionen har blitt re-kolonisert. Gaupa okkuperer i dag et område på omkring km² i denne fjellregionen.
Totalbestanden av eurasisk gaupe, som regnes som stabil, er beregnet til omkring dyr. Av disse befinner omkring seg i Europa, cirka – i Russland (inkludert Sibir), og cirka i Mongolia/Kina.
I Skandinavia viser kartleggingen av gaupebestanden at arten kan koeksistere med ulv (Canis lupus) i utbredelsesområdet, uten at dette påvirker noen av artene i særlig grad, så lenge tilgangen på byttedyr er god for begge. Ulv jakter primært på elg, mens gaupa primært tar rådyr.
Skandinavisk gaupe Skandinavisk gaupe tilhører underarten L. l. lynx (nominatformen) og er det eneste ville kattedyret som finnes her. Arten innvandret trolig fra kontinentet, via landbroen som oppsto mellom Danmark og Sverige etter siste istid - og har således eksistert her i nærmere 9000 år. Den skandinaviske gaupa er gjerne noe større fysisk enn de kontinentale underartene.
Da skandinavene gikk over fra å være en jeger- og samlerkultur til å dyrke jorda og holde husdyr, oppsto det konflikter med rovdyra. Det skyldes at gaupa av og til tar husdyr på beite. Konflikten eksisterer fortsatt, til tross for at den skandinaviske bestanden med gaupe nå er beskjeden.
Pelsverk var viktig for folk i nordområdene i tidligere tider. Det var behov for varme klær i vinterhalvåret, og rovpattedyra var i så måte viktige råvarer. Befolkningen her drev også utstrakt eksport og byttehandel med pelsverk utenfor Skandinavia, og gaupepels var spesielt verdifull. På 1500-tallet var et gaupeskinn verd det firedobbelte av ulv- og mårskinn, og på begynnelsen av 1600-tallet kunne man oppnå 13–16 ganger mer for gaupeskinn enn for bjørn-, ulv- og korsrevskinn. Det hevdes at mange kongelige og andre høyheter bruke gaupeskinn som sengetøy, og at dette var årsaken til den høye verdien.
Norge og Sverige har felles gaupebestand og i 2026 ble det anslått en bestand på 347 familiegrupper (en familiegruppe er hunngaupe med flere unger). Dette tilsvarer i alt 2000 gauper i Norge og Sverige, hvorav 530 holder hovedsakelig til i Norge.
Gaupejakt miniatyr|Tresatt gaupe og stillende hunder (østsibirsk laika)Efim A. Tikhmenev (1869–1934) I Norge ble arten nesten utryddet på 1930-tallet. I 1846 ble det innført skuddpremie på gaupe i Norge og bestanden sank raskt. I 1932 ble det innført forbud mot bruk av fotsakser på rovdyr og i 1972 ble det forbudt å bruke gift. Bestanden holdt seg lav inntil skuddpremieordningen ble avskaffet i 1980. Da kom gaupejakt inn under grunneiernes kontroll og yngletidsfredning ble innført. Videre ble viltloven innført i 1981, samtidig som yngletidsfredningsordningen ble utvidet både da og i 1986 og i 1989. I 1990 ble det forbudt å bruke gaupebås (et fangstredskap). Arten ble fredet sør for Nord-Trøndelag og Fosen i 1992, noe som førte til oppgang i bestandene i det sørlige Norge. Samtidig økte rådyrbestanden. I 1994 ble det derfor innført nasjonal kvotejakt på gaupe. I 1996 ble det innført såkalte hunndyrkvoter, slik at jakten måtte avsluttes om et visst antall hunner var avlivet. I 1997 ble det igjen lov å bruke visse typer gaupebåser til fangst av gaupe. I 1998 ble det vedtatt å opprette såkalte gaupenemnder med forvaltningsmyndighet knyttet til kvotefastsettelser. Disse nemndene ble erstattet med regionale rovviltnemnder fra 2005.
Stortinget har besluttet at det skal være minst 65 gaupeynglinger i Norge årlig. I hver yngling fødes det én til tre unger.
Gaupe er i dag en jaktbar art med fastsatt jakttid i medhold av viltloven. Gaupe er klassifisert som storvilt og har derfor en nedre aldersgrense på 18 år for de som skal jakte og/eller fange slikt rovvilt. Dersom jakta skal foregå med rifle, må utøveren dessuten ha gyldig skyteprøve for storviltjegere. Det er tillatt å jakte gaupe med både løs drivende halsende hund (typisk støvere) og stillende hund (typisk langbeinte spisshunder).
Rovviltnemnden har myndighet til å fatte vedtak om kvote for felling eller kvote for jakt når bestanden ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen. Kvotevedtaket skal baseres på antall familiegrupper før jakt tok til året før. For å unngå for stor avskyting av hunndyr, vil det som en hovedregel benyttes egne hunndyrkvoter.
Bestandsovervåkning Gaupe finnes i dag i faste bestander over hele fastlandsnorge, med unntak av vestlandsfylkene, der forekomstene er mer sporadisk. Fra 1996 har gaupebestanden blitt overvåket gjennom registrering av spor etter familiegrupper.NIDAROS – NINAs database for rovviltspørsmål: Overvåking av gaupe Arbeidet blir koordinert av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovpattedyr. Lokale folk rundt omkring i landet melder inn observasjoner av spor til Statens naturoppsyn (SNO), som så kontrollerer observasjonene i feltet. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har ansvar for sammenstilling av data. Stortinget fastsatte i 2003 et nasjonalt bestandsmål på 65 familiegrupper, og bestandsmålet ble fordelt i 8 forvaltningsregioner for rovvilt.