Wishbone Ash er et britisk rockeband som ble dannet i Devon, England i 1969 som The Empty Vessels, men skiftet etter hvert navn til Tanglewood, så til Wishbone Ash. Bandet begynte sin karriere med å spille forskjellige steder i England, blant annet sammen med Deep Purple. De hadde en musikkstil som blandet elementer fra jazz-fusion, hardrock, kunstrock og andre stilarter til en unik stil også bestående av «doble gitarharmonier». Gitarstilen skulle senere påvirke andre band, som for eksempel Iron Maiden. Det kunstneriske og kommersielle høydepunktet var plata Argus fra 1972.
Historie 1969–1973 + Besetning: 1969–1973 Martin Turner – vokal, bassgitar Andy Powell – gitar, vokal Ted Turner – gitar, vokal Steve Upton – trommer Wishbone Ash ble grunnlagt i 1969 av bassist Martin Turner og trommeslager Steve Upton. Etter en intensiv jakt etter en gitarist, hadde bandet igjen kandidater i Andy Powell og Ted Turner. Powell foreslo at bandet burde prøve begge gitaristene for å teste hvordan det ville høres ut. Dette skulle senere komme til å bli bandets varemerke og Powell ble en pioner for en ny, unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier». Omtrent på samme tid i USA anvendte Dickie Betts og Duane Allman den samme teknikken i The Allman Brothers Band, som ble grunnlagt i Macon, Georgia. Til tross for at begge disse bandene hadde markante røtter i blues, var lydbildet til Wishbone Ash influert av sterke elementer fra folkrock, progressiv rock, og klassisk musikk.
Tidlig i 1970, da bandet var oppvarmingsband for rockelegendene Deep Purple, da på vei til å bli en av verdens mest populære band, gikk en modig Andy Powell opp på scenen til Deep Purples gitarist Ritchie Blackmore som alene foretok en lydsjekk. Powell plugget inn gitaren sin og spilte sammen med ham. Etter dette kontaktet Blackmore den legendariske plateprodusenten Derek Lawrence og hjalp dem å sikre platekontrakt med Decca/MCA Records.
Bandets første utgivelse i 1970, Wishbone Ash, var en stor suksess. Publikum og kritikerne hyllet albumet som inneholdt et uslipt lydbilde med elementer fra blues og rock, samt omfattende doble gitarsoloer som viste bandets imponerende musikalske ferdigheter. Den nesten tretten minutter lange låten «Phoenix» avsluttet albumet og er av mange betraktet som den definitive Wishbone Ash-melodien. Gruppen viste også tidlige tegn på heavy metal med de karakteristiske riffene på «Queen of Torture» og «Lady Whiskey».
Et år senere utga bandet albumet Pilgrimage. Tilbakemeldingene var av variert karakter, og det var et stort press mot bandet for å overgå deres debututgivelse. Til tross for dette var Pilgrimage en sterk prestasjon og er et av bandets bedre studioinnspillinger. Imidlertid er flesteparten av låtene på albumet instrumentale.
Gruppen solgte til gull i 1972 med albumet Argus og ble samtidig kåret til årets beste rockealbum av leserne til musikkmagasinet Sounds. Utgivelsen inneholder episke kjenningsmelodier, god vokalharmoni, instrumental presisjon og noen av de beste låtene til Wishbone Ash. Innflytelsen av utgivelsen var enorm og hadde en blanding av folk-rock, progrock og klassisk musikk som hjalp bandet fremover mot stjernestatus. Bandet ble etter denne utgivelsen et av verdens mest populære rockeband og fikk positiv kritikk for sine liveforestillinger.
Fra nå av var bandet øverst på listene blant band på større arrangementer og begynte å få stor innflytelse i USA. Men, et feilsteg som Wishbone Ash kom til å repetere igjen og igjen var å utgi middelmådige etterkommere som bremset veien til toppen. Og det var dette gruppen gjorde etter utgivelsen av Argus. Wishbone Four var bandets første utgivelse uten produsenten Derek Lawrence siden bandet bestemte seg for å egenprodusere album uten innblanding. Denne utgivelsen var innholdmessig ikke i nærheten av Argus og et av bandets varemerke, «doble gitarharmonier», var ikke tilstede. Til tross for dette har utgivelsen noen klassiske ballader, inkludert «Ballad of the Beacon» og den undervurderte stilmessige låten «Doctor».
1974–1976 1974–1976 Martin Turner – vokal, bassgitar Andy Powell – gitar, vokal Laurie Wisefield – gitar, vokal Steve Upton – trommer Selv om Wishbone Four ikke fenget fansen, hadde bandet et rykte på seg for å være et veldig intenst liveband. Så derfor utga de i 1973 det dobbelte livealbumet Live Dates, som fanget bandet på toppen av sin liveforestilling. Til tross for populariteten og de flere livealbumene som ble utgitt av andre band på samme tid, fikk ikke utgivelsen den umiddelbare suksessen og oppmerksomheten den var ventet å få umiddelbart.
Akkurat da bandets popularitet begynte å øke etter kraftanstrengelsen med Live Dates og den legendariske statusen til Argus fikk gruppen et stort tilbakeslag ved at Ted Turner pensjonerte seg og flyttet til den engelske landsbygda. Bandet erstattet da Turner med den nye gitaristen Laurie Wisefield og bandet flyttet til USA hvor de spilte inn og utga den kritikerroste utgivelsen There's the Rub.
There's the Rub er vurdert som en av bandets sterkeste utgivelser og inneholder flere klassikere som den instrumentale FUBB (Fucked Up Beyond Belief), som viser til bandets tilstand ved høy narkotisk rus under innspilling, og den fredløse balladen «Persephone», som av fansen blir sett på som en av gruppens mest populære låter. Amerikansk innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende i bandets lydbilde og albumet inneholdt de første hintene av en moden og mykere side av gruppen, som skulle gjøre seg gjeldende i de kommende årene.
Til tross for dette holdt den neste utgivelsen Locked In på å ødelegge bandets karriere. Utgivelsen var et overprodusert album av produsenten Tom Dowd og ble møtt med mye kritikk samt ble en kommersiell katastrofe. Utgivelsen var fra et Wishbone Ash-ståsted et ugjenkjennelig album og fansen nærmest protesterte mot den nye retningen bandet tok. Gruppen tok ikke signalene og begynte på en omfattende turné selv med en keyboardspiller, noe som også gjorde liveforestillingene skuffende. Erfaringene fra Locked In ble sett på som en total katastrofe for bandet.
1977–1980 1977–1980 Martin Turner – vokal, bassgitar Andy Powell – gitar, vokal Laurie Wisefield – gitar, vokal Steve Upton – trommer Bandet returnerte med et nytt fokus på utgivelsen New England sent i 1976 og amerikaniseringen av Wishbone Ash hadde nå slått til for fullt. Bandet hadde nå gått et steg videre med den myke stilen. Til tross for enkelte harde låter var mesteparten av albumet beroligende og ga en rolig flyt. Dette ble gjort ved å fremheve gode vokalharmonier. Denne rolige stilmessige trenden fortsatte med utgivelsen Front Page News i 1977. Flere fans har hevdet at gruppens vokale harmonisering aldri har vært så gjennomfør som på dette albumet. Denne utgivelsen har elementer som gjør at den rolige flyten går gjennom helheten uten de helt spesielle harde skiftene som kjennetegnet de forrige utgivelsene. Et høydepunkt fra denne utgivelsen er den instrumentale «714» som inkluderer bandets den første akustiske innslag.
Til tross for gjennoppstandelsen fra Locked In med to gode utgivelser gikk platesalget treigt. Dette må sees i sammenheng med at to nye stilarter innen musikk, punk og disco, var i ferd med ta over for de tradisjonelle hardrockbandene på slutten av 1970-årene. Likevel ble redningen at gruppen fortsatt hadde et stødig rykte på å være et godt liveband, noe som også gjorde det mulig å fylle større arrangementer.
I 1978, etter flere år med eksperimentelle album, bestemte bandet seg for å gå tilbake til sine røtter med utgivelsen No Smoke Without Fire, som blir betegnet som en av de hardeste utgivelsene fra gruppen. Dette albumet ble produsert av Derek Lawrence, arkitekten bak den suksessfulle utgivelsen Argus. Albumet inneholdt flere låter skrevet av Laurie Wisefield alene, inkludert «Way of the World» og den harmoniske balladen «Ships in the Sky». Likevel hadde ikke albumet det som skulle til for å klatre høyt på albumlistene, ettersom musikkstilen allerede ble sett på som utdatert da utgivelsen ble sluppet.
Til tross for dette gikk bandet inn i seg selv og tilbrakte over ett år i studio for å spille inn sitt neste album Just Testing. Dette albumet ble utgitt i februar 1980 og ble et av de sterkeste Wishbone-utgivelsene på flere år. Innholdet var mer eller mindre materiale fra Martin Turner og bidro til at bandet kunne prøve ut nye musikalske trender og fortsatt ha det distinkte lydbildet bandet hadde. Utgivelsen inneholder mindre musikalsk «gitarkrøll» og har et sterkere preg av vokaler og kor, noe som kommer til syne på sanger som «Insomnia» og den klassiske åpningssangen «Living Proof», som av fansen blir sett på som en av de beste sangene fra bandet. Den episke melodien «Lifeline» avslutter albumet, og æraen.
Bandet ble etter denne utgivelsen presset av MCA Records til å utgi kommersiell musikk, og bandet vurderte å skaffe en ledende vokalist slik at Martin Turner kun kunne konsentrere seg om bassen alene. Etter 11 år forlot bandets frontmann og medgrunnlegger bandet for å konsentrere seg om jobben som plateprodusent.
1981–1985 1980–1981 Andy Powell – gitar, vokal John Wetton – vokal, bassgitar (Studiomusiker på Number the Brave) Laurie Wisefield – gitar, vokal Claire Hamill – vokal Trevor Bolder – bassgitar Steve Upton – trommer Denne perioden var preget av hyppige utskiftninger av besetningen, og det første skiftet skjedde ved at Turner ble erstattet av den legendariske musikeren John Wetton, (tidligere medlem av King Crimson, UK, Roxy Music, Uriah Heep, Family og Mogul Thrash). Mesteparten av utgivelsen Number the Brave som ble utgitt 10. april 1981, var skrevet før John Wetton ble medlem av bandet og derfor sang han bare på en låt på albumet.
Wetton ble desillusjonert av det han oppfattet som en status som studiomusiker, spesielt med tanke på at han er vurdert som en av de mest respekterte blant bassister, sangere og låtskrivere. Utgivelsen bærer preg av Martin Turners fravær, selv om kvaliteten på albumet er den samme. Rett før turnéen startet forlot han Wishbone Ash og grunnla gruppen Asia. MCA Records avbrøt samarbeidet med gruppen som et resultat av dette, og albumet havnet på 61.-plass på de britiske albumlistene.
1982–1983 Andy Powell – gitar, vokal Laurie Wisefield – gitar, vokal Trevor Bolder – bassgitar Steve Upton – trommer 1984–1985 Andy Powell – gitar, vokal Laurie Wisefield – gitar, vokal Mervyn Spence – bassgitar, vokal Steve Upton – trommer Wetton ble under turnéen den 14. april 1981 erstattet av tidligere David Bowie- og Uriah Heep-bassist Trevor Bolder. Wishbone Ash fikk også en kvinnelig bakgrunnsvokalist med Claire Hamill som også hadde sunget på albumene Just Testing og Number the Brave. Den nye medlemsrekken fikk blandede kritikker, men ble likevel lagt merke til ved turnéen i USA og ved at bandet ble det tredje vestlige bandet til å opptre i India i desember 1981, bare slått av Kraftwerk og The Police.
I september 1982 ga de ut albumet Twin Barrels Burning som førte bandet tilbake til røttene med heavy rock. Utgivelsen klatret opp på de britiske albumlistene og havnet til slutt på en 22.-plass - den høyeste plasseringen siden New England. Bandet dro så på en omfattende turné fra desember til høsten 1983, inkludert en andre tur til India, og flere festivaler rundt omkring i Europa.