Det armenske kongedømmet Kilikia (klassisk armensk: Կիլիկիոյ Հայկական Թագաւորութիւն), må ikke forveksles med kongedømmet Armenia i antikken), var en stat dannet i middelalderen av armenske flyktninger som flyktet fra seldsjukkenes invasjon av Armenia. Poghosyan, S.; Katvalyan, M.; Grigoryan, G. et al. Cilician Armenia (Կիլիկյան Հայաստան). Sovjetisk-armensk leksikon, vol v, Jerevan, Armensk SSR: Armenian Academy of Sciences, 1979, s. 406-428 Det lå ved Iskenderunbukta i Middelhavet i det som i dag er det sørlige Tyrkia. Kongedømmet forble uavhengig fra rundt 1078 til 1375.
Kilikia ble grunnlagt av rubenide-dynastiet, en sidegren av det større bagratid-dynastiet som ved forskjellige tidspunkt satt på tronen i Armenia og Georgia. Hovedstaden var Sis. Kilikia var en sterk alliert av de europeiske korsfarerne og så på seg selv som kristendommens bastion i øst. Det fungerte også som samlingspunkt for armensk nasjonalisme og kultur, siden Armenia var under fremmed okkupasjon på denne tiden.
Kong Levon av Armenia hjalp til med å bygge opp Kilikias økonomi og handel, etter hvert som handelen med europeiske handelsmenn vokste. Betydelige byer og festninger i kongedømmet inkluderte havnen Korikos, Lampron, Partzerpert, Vahka (dagens Feke), Hromkla, Tarsus, Anazarbe, Til Hamdoun, Mamistra (dagens Misis), Adana og havnen Aias som fungerte som en vestlig terminal mot øst. Pisanerne, genoveserne og venetianerne etablerte kolonier i Aias gjennom avtaler med det armenske Kilikia i det 13. århundret. Marco Polo dro for eksempel ut på sin reise til Kina fra Aias i 1271.
Tidlige armenske forbindelser med Kilikia I en kort stund i det 1. århundre f.Kr. klarte det mektige kongedømmet Armenia å erobre en stor region i Levanten, inkludert området Kilikia. Etter en blodig strid i 83 f.Kr. om tronen i Syria som ble styrt av selevkidene, bestemte de hellenske syrerne seg for å velge den armenske herskeren Tigranes den store som beskytter for deres kongedømme og tilbød ham tronen i Syria. Tigranes erobret så Fønikia og Kilikia og gjorde effektivt slutt på selevkidriket, selv om noen få byer holdt ut og ser ut til å ha anerkjent gutten Selevkos VII Kybiosaktes som den legitime kongen under hans styre. Den sørlige grensen til hans rike nådde så langt som Ptolemais (dagens Akko). Mange av innbyggerne i de erobrede byene ble sendt til hans nye metropol Tigranakert.
På sitt største strakte hans imperium seg fra de pontiske fjella (i dagens nordøstlige Tyrkia) til Mesopotamia, og fra Det kaspiske hav til Middelhavet. Tigranes invaderte tydeligvis så langt som Ekbatana og tok tittelen kongenes konge som til og med de parthiske kongene ikke tok på den tiden. Fra tidspunktet for hans erobringer, er noen armenske bosetninger antatt å ha blitt værende i regionen Kilikia.
Armensk masseemigrasjon til Kilikia under bysantinerne Kilikia ble gjenerobret fra araberne av den bysantinske keiseren Nikeforos II rundt 965. Han utviste muslimene som bodde der, og kristne fra Syria og Armenia ble oppmuntret til å slå seg ned i regionen. Keiser Basileios II (976-1025) forsøkte å ekspandere inn i armensk Vaspurakan i øst og det arabiske Syria mot sør. Resultatet av bysantinernes militære felttog var at armenerne spredte seg inn i Kappadokia og østover fra Kilikia inn i de fjellrike områdene i det nordlige Syria og Mesopotamia.
Den armenske migrasjonen økte med den formelle annekteringen av det utvidede Armenia til Østromerriket i 1045 og seldsjukkenes erobring 19 år senere, som førte til to nye migrasjonsbølger. Etter fallet til bagratidenes Armenia, og i de påfølgende århundrene, klarte ikke den armenske staten å reetablere seg og sin uavhengighet. Den forble under styret til tyrkiske stammer.
Grunnleggingen av det armenske kongedømmet Kilikia thumb|Våpenskjoldet til det armenske kongedømmet Kilikia, gitt til Leo II av Armenia av rubenidene fra pave Celestin III av Roma. Armenerne kom for å tjene bysantinerne som militære offiserer og guvernører. De ble gitt kontroll over viktige byer på Østromerrikets østlige grense. Da den keiserlige makten i regionen ble svekket i de kaotiske årene etter slaget ved Manzikert, grep noen av dem muligheten til å etablere seg som suverene herrer, mens andre forble i det minste i navnet lojale mot imperiet.
Den mest vellykkede av disse tidlige armenske krigsherrene var Filaretos Brakamios, en tidligere general under Romanos IV Diogenes. Mellom 1078 og 1085 bygget Filaretos et fyrstedømme som strakte seg fra Malatia i nord til Antiokia i sør, og fra Kilikia i vest til Edessa i øst. Han inviterte mange armenske adelsmenn til å slå seg ned på sitt territorium og gav dem land og festninger. Staten som Filaretos hadde skapt begynte å smuldre opp allerede før hans død i 1090, og etter hans død falt riket hans fra hverandre og ble til flere små lokale fyrstedømmer.
En av disse prinsene var Ruben som hadde nære bånd med den siste armenske kongen, Gagik II. Han trodde at han aldri ville kunne gjeninnsette bagratikongedømmet, derfor gjorde han opprør mot Østromerriket i Kilikia. Han samlet mange andre armenske landeiere og adelsmenn. Dermed ble grunnlaget for det uavhengige armenske fyrstedømmet Kilikia, og det fremtidige kongedømmet, lagt under Rubens lederskap og hans etterkommere som ble kalt rubenidene.
Innen slutten av det 11. århundret, da Ruben døde i 1095, var der flere viktige armenske fyrstedømmer i områdetRunciman. A History of the Crusades, s. 195-201: Lampron (etter Namrun, nå Kamlijajla) og Babaron (Kandir Kale) ved den sørlige enden av de kilikiske portene, kontrollert av den tidligere bysantinske generalen Oshin, grunnleggeren av hethumid-dynastiet. Fyrstedømmet til Konstantin I av Armenia, sønn av prins Ruben I, mot nordøst. Hans makt lå rundt festningene Partzapert og Vahka. Fyrstedømmet Marash (dagens Kahramanmaraş) mot nordøst, utenfor Kilikia. Det ble styrt av Thoros, en tidligere bysantinsk embetsmann. Den armenske Gogh Vasil holdt festningene Raban (dagens Altınaşkale) og Kaysun øst for Marash som seldsjukkenes vasall. Fyrstedømmet Malatya (Melitene) nord for disse på øvre Eufrat, holdt av Gabriel, en av Filaretos' tidligere offiserer, under seldsjukkisk overherredømme. Edessa bortenfor Malatya, kontrollert av Thoros, en annen av Filaretos' offiserer, og svigersønn av Gabriel av Malatya.
Med unntak av Gigh Vasil og Konstantin var disse armenske herrene fremmedgjort fra de fleste av sine armenske medborgere og mislikt av syriske kristne fordi de enten var gresk ortodokse eller hadde offisielle titler som den bysantinske keiseren hadde gitt dem.Runciman. A History of the Crusades, s. 196
Det første korstog og rubenidenes fyrstedømme thumb|Baldwin av Boulogne mottar underkastelsen til armenerne i Edessa. Korsfarerne angrep Anatolia og Midtøsten for å frigjøre Jerusalem fra den seldsjukkiske okkupasjonen. Dette skjedde under styret til Konstantin I. Med det første korstog fikk armenerne i Kilikia mektige allierte blant de frankiske korsfarerne. Med deres hjelp sikret de Kilikia fra tyrkene, både gjennom direkte militære aksjoner i Kilikia og ved å etablere korsfarerstater i Antiokia og Edessa. Armenerne hjalp også korsfarerne slik det beskrives av pave Gregor XIII:
Armenerne og korsfarerne var delvis allierte, delvis rivaler i de neste to århundrene.
Til slutt dukket det opp en form for sentralisert styresmakt i området med fremveksten til rubenideprinsene. I det 12. århundre var de det nærmeste man kom et herskende dynasti, og de konkurrerte med bysantinerne om makten over regionen. Prins Levon I integrerte de kilikiske kystbyene i det armenske fyrstedømmet og konsoliderte dermed armensk kommersielt lederskap i regionen. Han ble til slutt beseiret av keiser Johannes II i 1137 som fremdeles regnet Kilikia som en bysantinsk provins. Levon ble fengslet sammen med flere andre familiemedlemmer. Han døde i fengsel tre år senere. Levons sønn og etterfølger, Thoros II, ble også fengslet, men flyktet i 1141. Han dro tilbake for å lede kampen mot bysantinerne. Til å begynne med lyktes han, men til slutt underkastet han seg keiser Manuel I i 1158.
Kilikia hadde blitt så betydelig i løpet av disse årene at lederen for den armenske kirken i 1151 overførte sitt sete til Hromkla. Rubenideprinsene fortsatte å styre Kilikia.
Kongedømmet Kilikia thumb|Festningen Korikos i det armenske Kilikia, bygget ca. i det 13. århundre. Kong Leon I startet sitt styre som prins Leon II i 1187. Han ble en av de viktigste figurene i den armenske kilikiske staten. I sin regjeringstid måtte han ta seg av herskerne i Konya, Aleppo og Damaskus. Dermed integrerte han nye landområder i Kilikia og doblet fyrstedømmet ved middelhavskysten. Han la også ned mye krefter i å styrke statens militære makt.
Saladin av Egypt svekket på denne tiden korsfarerne og tvang europeerne til å sette i gang nok et korstog. Prins Leon trakk fordel av situasjonen ved å forbedre sine relasjoner til europeerne. Takket være støtten han fikk av den tysk-romerske keiser (Fredrik Barbarossa og hans sønn Henrik VI), klarte han å heve fyrstedømmets status til kongedømme. Prins Leon klarte i 1198 å sikre seg tronen og ble den første kongen av det armenske Kilikia som kong Leon I.
Tronen gikk senere til det rivaliserende Hetumid-dynastiet gjennom Leons datter, Zabel. Da hun ble dronning, ble hennes første ektemann forgiftet i 1225 av Konstantin av Baberon som så i 1226 tvang henne til å gifte seg med Konstantins sønn, som ble medhersker Hetoum I.
Mongolriket ekspanderte raskt fra Asia under styret til Zabel og Hetoum og hadde nådd Midtøsten. Mogolene erobret raskt Mesopotamia, Bagdad og Syria i sin fremrykning mot Egypt. Mongolenes erobringer var katastrofale for Armenia, men dette var ikke tilfellet i Kilikia, siden Hetoum valgte å legge Kilikia under mongolsk autoritet ved å sende sin bror Sempad til mongolenes hoff i 1247 for å forhandle om en allianse.. Claude Mutafian i Le Royaume Arménien de Cilicie beskriver «den mongolske alliansen» som kongen av Armenia og frankerne i Antiokia gikk inn i («kongen i Armenia valgte å gå inn i den mongolske alliansen, et intelligent trekk som de latinske baronene manglet, med unntak av Antiokia») (Mutafian, s. 55).Claude Lebedel i Les Croisades beskriver alliansen til frankerne i Antiokia og Tripoli med mongolene: (i 1260) «nektet de frankiske baronene en allianse med mongolene, med unntak av armenerne og prinsen i Antiokia og Tripoli».Amin Maalouf i The Crusades through Arab eyes er omfattende og spesifikk om alliansen (sidetallene henviser til den franske utgaven): «Armenerne, i deres kong Hetoums person, tok mongolenes side, i tillegg til prins Bohemond, hans svigersønn. Frankerne i Akko adopterte derimot en nøytral posisjon som var til fordel for muslimene» (s. 261), «Bohemond av Antiokia og Hetoum av Armenia, prinsipielle allierte av mongolene» (s. 265), «Hulagu...hadde fremdeles nok styrke til å forhindre straffen fra sine allierte [Bohemond og Hethoum]» (s. 267).
Felttog med mongolene Hetoum og hans styrker kjempet under det mongolske banneret til Hulagu i erobringen av det muslimske Syria og erobringen av Aleppo og Damaskus i 1259-1260.. «Kongen av Armenia og prinsen av Antiokia dro til militærleiren til tartarene, og de dro alle for å ta Damaskus». Le Templier de Tyr. Sitert i Histoire des Croisades III, Rene Grousset, s. 586 thumb|Mynt i det armenske kongedømmet Kilikia, ca. 1080-1375.