alt=Norges riksvåpen|thumb|upright|Den nåværende offisielle versjonen av Norges riksvåpen ble tegnet av arkivaren Hallvard Trætteberg i 1939 og revidert av den grafiske designeren Sverre Morken i 1992.Utenriksdepartementet om Norges riksvåpen På 1200-tallet hadde kongeskjoldet først bare en opprett gull-løve, men i 1280-årene la Eirik II Magnusson til Olav den helliges krone og martyrøks i sitt våpenmerke. Seinere kongeslekter beholdt figuren i ulike formvarianter. Norges riksvåpen, og skjoldet i Norges kongevåpen, er på rød bunn en opprett, kronet løve av gull, som i fremlabbene bærer en gullskjeftet øks av sølv. Våpenskjoldet er det offisielle heraldiske kjennetegnet til Stortinget, regjeringen, domstolene og andre statlige myndigheter. Norges konge bruker våpenet i et skjold omgitt av ordenskjede og en hermelinsforet purpurkappe. Våpenskjoldets løve med øks kalles ofte Den norske løve og har sin opprinnelse på 1200-tallet eller tidligere.
Historie thumb|upright|Skule jarls segl fra 1225. thumb|upright|Kong Erik IIs segl fra 1298.
Løve som symbol på kongemakt
Løve som heraldisk symbol for kongemakt er kjent fra oldtiden. I Mesopotamia ble figuren brukt for å uttrykke guddommelig kraft og kongeverd, og i Det gamle Egypt ble faraoer ofte avbildet som løvejegere. I Eurasia ble ofte dyr brukt som klanssymboler, og symmetrisk stilte figurer, særlig løver, gikk videre fra folkevandringstidens kunst via keltisk og romansk kunst til middelalderens heraldikk.v
I Bibelen omtales dyret flere ganger som et symbol på Judas stamme, men det er uklart om Løven av Judas stamme direkte påvirket europeisk heraldikk i høymiddelalderen, da løvesymboler ble populært blant korsfarere og ridderstanden. Physiologus, en tidlig kristen tekst fra 200-tallet, beskrev løven som et bilde på Jesus Kristus og kongelig styrke, noe som kan ha forsterket symbolikken i seinere europeisk kultur.
I Europa ble trolig dyret første gang tatt i bruk som tegn på makt og dominans av Geoffrey V, greve av Anjou i 1127nrk.no 10 juni 2025 På tide å bytte ut løven? som fikk seks gylne, opprette løver på blå bunn i sitt våpenskjold. Sønnen Henrik II av England og barnebarnet Richard Løvehjerte videreførte figurene som tre løver i Englands våpen.
I dag har både Norge, Danmark, Sverige, Finland, Estland, England, Skottland, Belgia, Nederland, Luxembourg, Spania, Tsjekkia, Montenegro og Bulgaria løver i riksvåpnene sine. Gulløve uten sølvøks
Det norske riksvåpenet er et av de eldste i Europa og skriver seg fra merker som norske konger brukte på sin personlige krigsutrustning på 1100- og 1200-tallet.Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973. Det kjennes siden 1200-tallet, da det tjente som våpen for Sverreættens konger. Det sies at Sverre, som var konge mellom 1184 og 1202, hadde en løve i sitt våpen. Dette våpenet dukker opp i 1225, da det ble ført av Skule jarl Bårdsson, som hadde forbindelse til kongeslekten. Et våpen med løve i ble også ført av Håkon den unge Håkonsson, som var samkonge mellom 1240 og 1257. Dette var i 1250. Håkon den unges far, kong Håkon den gamle Håkonsson, hadde i sitt segl en løve. Denne opptrer ikke i et våpenskjold, men ligger mellom kongens føtter. Dette kan være den samme løven som i Skule jarls og Håkon den unges segl. På den andre siden var løvedyr et mye brukt symbol på konge og kongemakt.
Snorre Sturlason hevder at en gulløve på rød bunn ble ført allerede i 1103 av kong Magnus III, sønn av Olav III. Historiker Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre her er uhistorisk. Storm pekte på at den påståtte løven i Magnus' våpen er ukjent i eldre sagahåndskrifter og i andre kilder. Snorre, hvis oppdragsgiver var kong Sverre, skrev kanskje dette for å tillegge tidligere norske konger Sverres eget våpen, noe som kunne gi Sverre styrket legitimitet.
Gulløve med sølvøks thumb|upright|Kong Håkon 6.s segl med riksløven i skjoldet, kronet hjelm, hjelmklede og hjelmtegn som er en skjerm med spisser og fjærdusker og på skjermen en oppvoksende riksløve. thumb|upright|Dronning Margretes segl som Norges dronning. Hun holder både en olavsøks og riksvåpenet – en symboltung fremstilling.
Rundt 1280 utstyrte enten kong Magnus VI (død i 1280) eller sønnen Eirik Magnussons formynderstyre løven med en krone av gull og i fremlabbene en øks av sølv. Øksen var Olav den helliges helgensymbol, og ved å sette den inn i våpenet ble det symbolisert, eller like gjerne demonstrert, at kongen var den rettmessige arvtaker og etterkommer av «Norges evige konge» (på latin Rex Perpetuus Norvegiae). På den tiden var det dessuten behov for å gi løven større særpreg ved å utstyre den med øks, fordi mange andre konger og fyrster hadde løvemotiver i sine våpen. Løven symboliserte konge og hersker, men kunne også symbolisere den kristne troen. Da løven var etablert som kongens hovedmotiv, fikk den også krone.
Den oppreiste løven med øks er brukt i et segl på et brev fra 12. mai 1292. Brevet ble sendt fra Håkon 5. Magnusson til kannikene ved domkirken i Stavanger.
Riksvåpenet i sammensatte våpen thumb|upright|Kong Håkon VIs våpenskjold, slik det er gjengitt i våpenboken fra Gelre. Her står den norske løven i 1. og 4. felt i et kvadrert skjold, der løven til Folkungaætten som Magnus tilhørte på farssiden, er i 2. og 3. felt. På skjoldet er det en hjelm med hjelmklede og hjelmtegn som er en skjerm og på den en oppvoksende norsk løve.|alt= thumb|upright|Variant av kongevåpenet slik det ble fastsatt av kong Oscar I i 1844. Kløvd skjold. Første halvdel har Sveriges tre kroner som bøylekroner og Folkungeættens løve. Andre halvdel har norsk løve med kort øks og her med bøylekrone på hodet. Ovalt hjerteskjold med kombinasjonen Vasa og Bernadotte (Pontecorvo).
Med kong Håkon Vs død i 1319 var Sverreættens tid på Norges trone omme. Da Norge ble del av union med nabolandene, ble løven med øks videreført som territorialmerke for Norge, og merket ble brukt kontinuerlig til 1905 innenfor norsk område i de særskilte norske faner, mynter og skilt. Tronen – og dermed riksvåpenet – ble arvet av Håkon Vs dattersønn Magnus VII, som tilhørte den svenske Folkungeætten, av noen kalt Bjelboætten. Kongeriket fortsatte deretter å gå i arv til konger som også var konger eller fyrster i andre land. Dermed ble riksvåpenet stående sammen med andre lands våpen. Dette var normalt også ellers i Europa, så Norge fulgte her en vanlig utvikling i sin del av verden.
De første felleskongene satte gjerne riksvåpenet på den gjeveste plassen i våpenskjoldet, nemlig øverst til venstre (det vil si heraldisk høyre eller dekster). Som arvekongedømme var Norge annerledes enn Sverige og Danmark, som fortsatt var valgkongedømmer. Det kan ha vært grunnen til at kong Erik III fra Pommern satte den norske løven i et hjerteskjold og dermed delvis på de andre våpenfeltene. Etter hvert ble riksvåpenet «degradert», slik at det på lengre sikt ble slik at Danmarks riksvåpen ble stående øverst til venstre, mens Norges løve ble stående til høyre.
Bruk thumb|upright|Norges riksvåpen i offisiell versjon etter fastsetting i kongelig resolusjon 14. desember 1905. På kongekronen øverst er en oppstigende bekronet løve med øks. thumb|upright|Det offisielle kongevåpenet, med krone, ordenskjede og våpenkappe. Tegningen her er for skjoldets vedkommende nær identisk med Eilif Peterssens approberte utkast av 15. desember 1905, men det er ikke kongekronen. Kongelig resolusjon av 20. mai 1927 fastsetter:FOR 1927-05-20 nr 3729: Forskrift angående bruk av Rikets segl og Riksvåbenet. Lovdata lest 3. april 2013.
Riksvåbenet må kun benyttes av Statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet.
Riksvåpenet kan kun brukes av Hoffet, Stortinget, regjeringen og departementene, domstolene, Riksrevisjonen og statsforvalterne. Spørsmål om riksvåpenet behandles av Utenriksdepartementet, som også har utgitt veiledninger om bruk av riksvåpenet. Privat bruk av riksvåpenet er forbudt når denne bruken er som kjennetegn for, eller på annen måte kan oppfattes eller misforstås som, at det er et offentlig organ eller myndighet som opptrer. Riksvåpenet har som offentlig våpen en strafferettslig beskyttelse mot uhjemlet bruk, i den någjeldende straffelov § 165 b) og den tidligere straffelov § 328. Etter heraldiske regler kan riksvåpenet utformes på mange måter, så lenge våpenet er i heraldisk stil og følger «blasoneringen» (våpenbeskrivelsen) for Norges våpen: «Ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane».
Innhold Blasonering Den offisielle blasoneringen, som ble fastsatt ved kongelig resolusjon av den 19. mars 1937, lyder slik:
Noregs riksvåpen er ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane.
Videre heter det:
Riksvåpnet skal vanleg ha skjoldform. Over skjoldet skal vanleg stå ei kongskrone med rikseple og kross. Alle teikningar til riksvåpnet til bruk for offentlege institusjonar må bli godkjende av Utanriksdepartementet, so framt dei ikkje er eller blir fastsett av Kongen. Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpnet i skjoldform under kongskrone med kongsnamn og kongstitel i omskrift. Den kgl.res. frå 14. desember 1905 om riksvåpnet og riksinnsiglet gjeld ikkje lenger.
1937-resolusjonen gjelder stadig. Trættebergs normaltegning er med mindre endringer ved Sverre Morken fortsatt i bruk. Den nåværende normaltegningen av Morken ble godkjent av kongen den 16. desember 1992.
Hjelmtegn Riksvåpenet som kongevåpen i middelalderen ble brukt med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn i form av en skjerm og på den en oppvoksende løve med øks og krone. Riksvåpenet og det offisielle kongevåpenet har ikke hjelm og hjelmtegn i dag, men både kong Haakon og kong Olav har brukt våpen med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn etter modellen fra middelalderen. Kongens personlige våpen med hjelmtegnet ser man blant annet på noen jubileumsmedaljer og -mynter fra 1900-tallet og på det personlige seglet til Haakon VII. Dette våpenet er blitt kalt «Det lille kongevåpen» i Norges Banks omtale av 100-kronersjubileumsmynten utmyntet i 1982 ved kong Olav Vs 25-årsjubileum som konge.Norges Banks nettsted .
Staten bruker ikke riksvåpenet med hjelm eller hjelmtegn, men våpenskjoldet for forsvarssjefen har slikt utstyr. På riksvåpenet bruker staten en bøylekrone på øvre skjoldkant. I riksvåpenets versjon av 1905 var det øverst på bøylekronen, plassert noe bak og noe over rikseplets kors, en liten oppvoksende løve med øks og krone. Denne løven minner noe om et hjelmtegn. Løvens plassering på kronen ble kritisert av Hallvard Trætteberg, og den brukes ikke i riksvåpenets versjon av 1936 eller senere. Derimot er den oppvoksende løven brukt i kongevåpenet og i kongene Haakons og Olavs lille kongevåpen, som har riksvåpenets skjold med hjelm, hjelmtegn og hjelmklede.
Stil og form Gjennom århundrer og i takt med skiftende moter innenfor kunst og heraldikk har riksvåpenets utseende variert. Innholdet i seg selv har stått uforandret siden 1200-tallet. I senmiddelalderen ble økseskaftet gradvis forlenget, inntil hele øksen ble avbildet som en langskaftet hellebard. Skaftet ble også mer og mer krummet, slik at det passet til skjoldformene som da var populære og som myntbilde. En løve med bøyet rygg, delvis holdende og delvis stående på en krumskjeftet hellebard (også kalt «gyngehesten»), var stort sett enerådende gjennom dansketiden. Biskop Pontoppidans kart over Det sydlige Norge fra 1775 gjengir i kartusjen et norsk riksvåpen med trekantet skjold som i middelalderen, og med løven holdende en kortskaftet øks (se galleriet). På begynnelsen av 1800-tallet tok flere nordmenn til orde for å gå tilbake til øksen med kort skaft. Kortskaftet øks ble i 1814 foreslått av kontorsjef Lundh, og i anonymt forslag til Stortinget 24. september 1821.https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/historisk-dokumentasjon/Flaggloven/Forslag-til-flagg/