Édouard Louis Joseph, Baron Merckx (; født 1945), er en belgisk tidligere profesjonell landeveis- og banesyklist. Han regnes som den mest suksessrike rytteren i sykkelsportens historie. Merckx oppnådde 525 seiere i sin karriere,, deriblant elleve Grand Tours, alle fem monumentene, tre verdensmesterskap, og alle store endagsritt med unntak av Paris–Tours.
Merckx ble født i Meensel-Kiezegem i Belgia, og vokste opp i Woluwe-Saint-Pierre. Foreldrene hans drev en dagligvarebutikk. Han drev flere idretter, men fant sin sanne lidenskap i sykling. Merckx deltok i sin første konkurranse i 1961. Hans første seier kom på Petit-Enghien i oktober samme år.
Han ble profesjonell 29. april 1965 da han signerte med Solo–Superia, etter å ha vunnet åtti ritt som amatør. Hans første store seier kom i Milano–Sanremo et år senere, etter å ha byttet til Peugeot–BP–Michelin. Etter 1967-sesongen gikk Merckx til Faema, og vant deretter Giro d'Italia, som ble hans første Grand Tour-seier.
Merckx tok timerekorden i oktober 1972, med en distanse på 49 431 meter.
Merckx fullførte en Grand Tour-dobbel fire ganger mellom 1970 og 1974. I 1974 vant han både Giro d'Italia, Tour de France og verdensmesterskapet i landeveissykling, og han ble dermed den første rytteren til å oppnå sykkelsportens trippelkrone. Han er en av bare tre ryttere som har vunnet alle fem 'Monumentene' Milan–San Remo, Tour of Flanders, Paris–Roubaix, Liège–Bastogne–Liège, og Giro di Lombardia og den eneste som har vunnet dem alle to ganger eller mer
Han fikk kallenavnet "Kannibalen", fordi han ikke ville la noen andre vinne.
Selv om Merckx la opp i 1978, har han vært aktiv i sykkelverdenen siden. Han startet sitt eget sykkelmerke, Eddy Merckx Cycles, i 1980 og syklene ble brukt av flere profesjonelle team på 1980-, 1990- og begynnelsen av 2000-tallet.
Merckx trente det belgiske nasjonale sykkellaget i elleve år, og ga seg i 1996. Han var med på å starte og organisere Tour of Qatar fra starten i 2002 til den endelige utgaven i 2016. Han hjalp også til med å kjøre Tour of Oman, før en uenighet med arrangørene førte til at han gikk av i 2017.
Tidlig liv og amatørkarriere Edouard Louis Joseph Merckx ble født i Meensel-Kiezegem, i Brabant i Belgia 17. juni 1945 til Jules Merckx og Jenny Pittomvils. Merckx var den førstefødte i familien. I september 1946 flyttet familien til Sint-Pieters-Woluwe, i Brussel, Belgia for å overta en dagligvarebutikk som hadde vært ute for utleie. I mai 1948 fødte Jenny tvillinger: en gutt, Michel, og en jente, Micheline. Som barn var Eddy hyperaktiv og lekte alltid ute.
Eddy var et konkurransebarn og spilte flere idretter, inkludert basketball, fotball, bordtennis og boksing, sistnevnte der han vant noen lokale bokseturneringer. Han spilte til og med gresstennis for det lokale juniorlaget. Merckx hevdet imidlertid at han visste at han ønsket å bli syklist i en alder av fire, og at hans første minne var en krasj på sykkelen da han var på samme alder. Merckx begynte å sykle i en alder av tre eller fire og syklet til skolen hver dag, fra åtte år. Merckx ville imitere sykkelidolet hans Stan Ockers med vennene sine når de syklet sammen.
Sommeren 1961 kjøpte Merckx sin første racinglisens og konkurrerte i sitt første offisielle en måned etter at han fylte seksten, og kom på sjetteplass. Han syklet i tolv til før han vant sitt første, på Petit-Enghien, 1. oktober 1961. Om vinteren etter sin første seier, trente han med den tidligere syklisten Félicien Vervaecke på den lokale velodromen. Merckx vant sin andre seier 11. mars 1962 i et kermis-. Merckx konkurrerte i 55 i et av kalenderåret 1962; etter hvert som han viet mer tid til sykling, begynte karakterene hans på skolen å synke. Etter å ha vunnet den belgiske amatørtittelen på landeveis, avslo Merckx et tilbud fra skolens rektor om å få utsatt eksamen, og droppet ut av skolen. Han avsluttet sesongen med 23 seire.
Merckx ble valgt ut til landeveisrittet for menn ved sommer-OL 1964, hvor han endte på en tolvte plassering. Senere i sesongen vant han amatøret på UCI Road World Championships i Sallanches, Frankrike. Merckx forble amatør til april 1965, og avsluttet sin amatørkarriere med åtti seire.L'Équipe, France, 13 March 2007
Karriere
1965–1967: Solo–Superia og Peugeot–BP–Michelin
1965: Første profesjonelle sesong Merckx ble profesjonell 29. april 1965 da han signerte med Rik Van Looys belgiske lag, Solo–Superia. Han vant sitt første i Vilvoorde, og slo Emile Daems. 1. august endte Merckx på andreplass i de belgiske nasjonale mesterskapene, som kvalifiserte ham til landeveisrittet for menn ved UCI Road World Championships. Raphaël Géminiani, sjefen for Bic-sykkellaget, henvendte seg til Merckx på arrangementet og tilbød ham 2500 franc i måneden for å bli med på laget neste sesong. Merckx valgte å signere; Men siden han var mindreårig var kontrakten ugyldig.
Etter å ha fullført landeveiset på 29. plass returnerte Merckx til Belgia og diskuterte planene sine for neste sesong med manageren Jean Van Buggenhout. Van Buggenhout hjalp til med å orkestrere et trekk som sendte Merckx til den franskbaserte Peugeot–BP–Michelin for 20 000 franc i måneden. Merckx valgte å forlate Solo–Superia på grunn av måten han ble behandlet på av lagkameratene, spesielt Van Looy. Van Looy og andre lagkamerater hånet Merckx for hans forskjellige vaner som å spise, eller kalte ham navn. I tillegg uttalte Merckx senere at han i et av sin tid med Van Looys team ikke hadde blitt lært noe. Mens han var med Solo–Superia, vant han ni av de nesten 70 ene han deltok på.
1966: Første Monument-seier alt=A man on a bicycle, with a car behind him.|venstre|miniatyr|Merckx endte på tolvte plassering i landeveiset for menn ved UCI Road World Championships i 1966 . I mars 1966 deltok Merckx sitt første store etapperitt som profesjonell rytter, Paris–Nice. Han tok sledelsen for en enkelt etappe før han tapte den til Jacques Anquetil og til slutt ble nummer fire sammenlagt. Milan–San Remo, hans første deltakelse i et av sykkelsportens monumenter, var det neste arrangementet på kalenderen for Merckx. Der lyktes han i å holde seg med hovedfeltet da et gikk inn i den siste stigningen av Poggio. Han angrep på stigningen og reduserte feltet til en gruppe på elleve, inkludert ham selv. Merckx ble rådet av manageren sin til å vente med å sprinten helt til mål til så sent som mulig. Tre andre ryttere nådde linjen med ham; Merckx slo dem imidlertid i spurten. I de påfølgende ukene kjørte han Tour of Flanders og Paris–Roubaix, de viktigste brosteinsbelagte klassikerne ; i førstnevnte krasjet han og i sistnevnte hadde han et punktert dekk. Ved verdensmesterskapet i UCI i 1966 endte han på tolvteplass i landeveiset etter å ha fått en krampe i de avsluttende kilometerne. Han avsluttet 1966-sesongen med totalt 20 seire, inkludert hans første etapperittseier på Tour of Morbihan.
1967: Andre strake Milan – San Remo og verdensmester Merckx åpnet kampanjen i 1967 med to etappeseire på Giro di Sardegna. Han fulgte disse suksessene ved å gå inn i Paris–Nice hvor han vant den andre etappen og tok ledelsen i et. To etapper senere angrep en lagkamerat, Tom Simpson, sammen med flere andre ryttere på en stigning og var nesten 20 minutter foran Merckx, som forble i en gruppe bak. Merckx angrep to dager senere på en stigning på 70 km inn på etappen. Han var i stand til å etablere en fast fordel, men adlød ordre fra manageren sin om å vente på den jagende Simpson. Merckx vant etappen, mens Simpson sikret sin sammenlagtseier. alt=Eddy Merckx being pushed while on bike before a stage.|miniatyr|På Giro d'Italia i 1967 vant Merckx sine første Grand Tour -etapper på vei til å bli nummer ni sammenlagt. 18. mars startet Merckx Milan–San Remo og ble sett på som en 120–1 favoritt til å vinne et. Han angrep på Capo Berta og igjen på Poggio, og etterlot bare Gianni Motta med seg. De to senket tempoet og fikk selskap av ytterligere to ryttere. Merckx vant firemannssprinten til mål. Hans neste seier kom i La Flèche Wallonne etter at han gikk glipp av en tidlig pause, tok igjen den og angrep fra den for å vinne et. 20. mai startet han Giro d'Italia, hans første Grand Tour. Han vant den tolvte og fjortende etappen på vei til å bli nummer niende i den generelle klassifiseringen.
Han signerte med Faema 2. september for ti år verdt 400 000 belgiske franc. Han valgte å bytte over for å ha full kontroll over laget han kjørte for. I tillegg ville han slippe å betale for diverse utgifter som fulgte med racing som hjul og dekk. Dagen etter startet Merckx landeveiset for menn ved UCI-verdensmesterskapet på vei i 1967 i Heerlen, Nederland. Banen besto av ti runder av en runde. Motta angrep på første runde og fikk selskap av Merckx og fem andre ryttere. Gruppen tynnet ut til fem da de nådde målstreken hvor Merckx kunne spurte ut Jan Janssen om førsteplassen. Dermed ble han den tredje rytteren som vant verdens amatør- og profesjonelle titler på landeveis. Ved å vinne et fikk han retten til å bære regnbuetrøyen som verdensmester.
1968–1970: Faema
1968: Første Grand Tour-seier Merckx sin første seier med sitt nye lag kom i en etappeseier på Giro di Sardegna. I Paris–Nice ble han tvunget til å avslutte et på grunn av en kneskade han pådro seg under arrangementet. Han klarte ikke å vinne sin tredje Milan – San Remo på rad og gikk glipp av Tour of Flanders helgen etter. Hans neste seier kom på Paris–Roubaix da han vant Herman Van Springel i et som var plaget av dårlig vær og flere punkteringer til de konkurrerende rytterne. På oppdrag fra laget hans kjørte Merckx Giro d'Italia i stedet for Tour de France. Han vant ets andre etappe etter at han angrep med én kilometer igjen. Den tolvte etappen var preget av regnvær og inneholdt stigningene til Tre Cime di Lavaredo for etappeavslutningen. Da Merckx hadde nådd den nest siste stigningen, var det en seksmannsgruppe i front av et med en fordel på ni minutter. Merckx angrep og klarte å få en betydelig avstand mellom seg selv og gruppen han forlot før han stoppet for å bytte hjul for å bremse på grunn av ordre fra teamlederen. Merckx satte seg tilbake på sykkelen og tok den ledende utbryteren og syklet forbi den til mål, hvor han vant etappen og tok ledelsen i et. Merckx vant et, sammen med poengklassifiseringen og fjellklassifiseringen. I Volta a Catalunya tok Merckx ledelsen fra Gimondi i ets temporitt og vant arrangementet som helhet. Han avsluttet sesongen med 32 seire i de 129 ene han deltok.
1969: En seier i Paris og skade i Blois Merckx åpnet sesongen 1969 med seire på Vuelta a Levante og Paris – Nice sammenlagt, samt etapper i hvert av ene. 30. mars 1969 tjente Merckx sin første store seier i 1969-kalenderen med sin seier i Tour of Flanders. På en regnværsdag med sterk vind, angrep han først på Oude Kwaremont, men en punktering opphevet enhver gevinst han var i stand til å etablere. Han gjorde et trekk på Kapelmuur og ble fulgt av noen få ryttere. Da vinden skiftet fra sidevind til motvind med nærmere sytti kilometer igjen, økte Merckx tempoet og syklet solo til seier. De sytten dagene etter Flandernrunden så Merckx vinne ni ganger. Han vant Milano – San Remo ved å stige ned Poggio i høy hastighet. Merckx så seier igjen i midten av april på Liège–Bastogne–Liège da han angrep med 70 kilometer igjen.
Han begynte på Giro d'Italia 16. mai, og uttalte at han ønsket å sykle mindre aggressivt enn året før for å spare energi til Tour de France. Merckx hadde vunnet fire av ets etapper og holdt ledelsen i et inn i den sekstende dagen av racing. Før etapperittets start gikk imidlertid direktør Vincenzo Torriani, sammen med et TV-kamera og to forfattere, inn på Merckx' hotellrom og informerte ham om at han hadde mislyktes i en dopingkontroll og ble diskvalifisert fra et, i tillegg til å bli suspendert for en måned. Den 14. juni opphevet sykkelens styrende organ, FICP, den måned lange suspensjonen og godkjente ham på grunn av "tvilens fordel".