Notre-Dame de Paris, eller bare Notre-Dame, er en gotisk katedral på øya Île de la Cité i Seinen, midt i Paris, i byens 4. arrondissement. Den er domkirke for det katolske Paris erkebispedømme. Katedralen er byens midtpunkt. Den er praksis Frankrikes nasjonalhelligdom og sentrale hendelser i landets historie er knyttet til bygget. Det er 9000 sitteplasser hvorav 1500 på galleriet. Den nybygde Notre-Dame var i middelalderen et sentrum for europeisk musikkliv.
Den er blant Europas mest kjente turistattraksjoner. Den er oppført på UNESCOs verdensarvliste i enheten Seines bredder i Paris. Kirken hadde før brannen omtrent 12 millioner besøkende årlig.
Navnedelen Notre-Dame betyr «Vår Frue», det vil si at den er dedisert til jomfru Maria. Mange andre kirker har samme navn.
Kirken ble besluttet bygd i 1159–60 av biskop de Sully av Paris, og grunnsteinen ble nedlagt i 1163. Kirken er bygd som en basilika med fem skip, tverrskip og kor med utvendige kapeller og gravmæler. I vest er det to 69 meter høye, rett avkuttede tårn og en fasade rikt dekorert med skulpturer og relieffer. Over Dommedagsportalen er et av kirkens rosevinduer med glassmalerier fra 1200-tallet. Kirken ble omfattende restaurert 1845–1864 (etter store skader på 1700-tallet), med oppfølgende arbeider i flere perioder.
Under nye restaureringsarbeider ble kirken 15. april 2019 rammet av en brann som oppstod i taket, og selv om mye av kirken ble berget fra flammene ble den sterkt brannskadet. Den 7. desember 2024 ble kirken gjenåpnet ved en offisiell høytidelighet. Åpningen skjedde i nærvær av flere statsoverhoder. Tilstede var Frankrikes president Emmanuel Macron, og som gjester blant andre USAs daværende president-elekt Donald Trump, Ukrainas president Volodymyr Zelensky og Europakommisjonens president Ursula von der Leyen.
Historie Forgjengerbyggverk Den gotiske middelalderkatedralen erstattet et forgjengerbyggverk som oppstod under den frankiske kong Childebert I (konge fra 511 til 558) rundt 540/550, en kirke som så ble katedral, kjent som Cathédrale St. Etienne (Stefansdomen). Den katedralen lå 40 meter vest for dagens Notre-Dame, var bredere og lavere og omtrent halvparten så stor. For sin tid var den svært stor, bestod av skip og fire sideskip separert av marmorsøyler, og dekorert med mosaikker.
Stedet er, etter Panthéon og et begravelseskapell omtalt av Gregor av Tours i den daværende nekropol Saint-Marcel, ett av de eldste av de kjente kristelige bønne- og kultsteder innenfor det som i dag er Paris' bygrenser.
Det antas at Cathedrale St.-Etienne ble oppført et sted der det i førkristen tid kan ha vært et gallo-romersk tempel dedisert til den romerske guddom Jupiter - en indikasjon et funn i 1710 av den såkalte pilier des nautes - en stele som knytter an til Jupiter.
Den gotiske kirken: Bakgrunn
Notre-Dame var en av de første gotiske katedralene. Skulpturene og glassmaleriene viser naturalismens innflytelse, noe som gir dem et annet preg enn den tidligere romanske arkitekturen. Notre-Dame var en av de første bygninger i verden som fikk strebebuer.
Fra først av var det ikke tanken at bygningen skulle ha strebebuer rundt koret og skipet, men etter man var kommet i gang med byggingen og de tynne veggene (en gotisk innovasjon) vokste seg høyere, begynte det å oppstå belastningssprekker når veggene buktet utover. Strebebuene ble lagt til for å forhindre ytterligere skader. I mange år så man ned på strebebuene, ettersom det etter sigende så ut som stillasene var blitt gjenglemt slik at katedralen fikk et ufullbyrdet utseende.
Den gotiske kirken: Bygging
thumb|Relikviebeholder (relikvarium) med Kristi tornekrone. I 1160 lot biskop Maurice de Sully den daværende Pariskatedralen rive. Den var etter hans skjønn uverdig sitt oppdrag. Ifølge en legende fikk de Sully en visjon av en herlig ny katedral og skisserte den i jorden foran den gamle katedralen. For å kunne oppføre den nye katedralen måtte også mange hus rives og en ny vei bygges for å kunne føre frem byggematerialet.
Det råder forskjellige meninger om hvem som la ned grunnsteinen, biskop de Sully eller pave Alexander III. Under oppføringen arbeidet flere arkitekter med byggingen, noe de forskjellige stilene og høydene på tårnene vitner om. Disse ble ferdige i 1245, og katedralen var ferdig omkring 1345.
Første byggefase: I 1163, i Ludvig VIIs regjeringstid, ble byggearbeidet påbegynt. Det dreide seg da om koret og to koromganger, under biskop Maurice de Sully og kong Ludvig VII. Koret stod ferdig og ble innviet i 1182.
Andre byggefase: Frem til året 1190 bygde man den midtre tredel av kirkeskipet, bestående av kryss med tverrskip, de tre foranliggende travéer av hovedskipet og to travéer for de begge sørlige og nordlige sideskipene. Skipet fikk i denne fasen ingen riktig avslutning mot vest.
Tredje byggefase, fra 1190 til 1225, var da man bygde de nedre delene av vestfronten og den fremre tredel av kirkeskipet, bestående av hovedskipets fremre travé med alle de fire sideskipenes nedre etasjer. De første atten årene gikk med til fundamenteringen. Fra 1208 bygde man første etasjehøyde av vestfronten med de tre store portalene, og utsmykket dem. Fra 1218 ble de første to travéer i kirkeskipet til oppe i høydene, slik at de sikret vestfasadens stabilitet. Fra 1220 til 1225 tilkom nivået med vinduet med den vestlige vindusrosetten. Dervet var kirkeskipet bygd i hele sin lengde.
Fjerde byggefase: Fra 1225 til 1250 ble tårnene bygd med alle sine etasjer. Byggeplanene endret seg, og man justerte og ombygde en del. Fra ca 1230 ble skråtakene over sideskipene erstattet med flate tak, noe som muliggjorde større vinduer. Inn mot sideskipene ble det bygget kapeller mellom strebesøylene. Nordtårnet ble ferdig i 1250, og med det var katedralen faktisk helt ferdig.
Den gotiske kirken: Moderniseringer og utvidelser frem til midten av 1300-tallet Etterhvert var man blitt misfornøyd med at de tidligst bygde deler, som tverrskipets fasade, var i romansk stil, og dermed stod i kontrast til vestfrontens moderne gotiske fasade. Derfor ble tverrskipet tildels tatt ned, og under ledelse av Jean de Chelles (fra 1250 og fremover) forlenget mot nord og deretter mot sør. Han skapte en ny, gotisk nordfasade til tverrskipet.
Sørfasaden var det så hans etterfølger Pierre de Montreuil som tok seg av - han var også med på utformingen av Sainte-Chapelle. Etterpå begynte han å erstatte korets romanske strebepillarer med gotiske.
Den neste byggmesteren, Pierre de Chelles, innrettet lektoriet, og i 1296 begynte han med byggingen av en dobbelt koromgang med en krans av kapeller.
Jean Ravy var byggmester fra 1318 til 1344. Han fullførte de iste sidekapellene i koromgangen og bygde korets mest elegante strebepillarer. I det indre av koret begynte han med utformingen av korskrankene. Hans nevø Jean le Bouteiller ledet arbeidene fra 1344 til 1363.
Hans etterfølger Raymond du Temple bragte byggearbeidene til avslutning; han fullførte fremfor alt korskrankene.
Detaljer fra kirkens og landets historie Heraclius av Jerusalem oppfordret til et nytt korstog i 1185 fra den da fremdeles uferdige katedralen.
På 1200-tallet ble Notre-Dame sentrum for europisk musikkliv særlig ved Leonin og hans elev Perotin som trolig virket der. Flerstemmig sang (organum) nådde et høydepunkt på den tiden og kalles Notre-Dame-epoken (også kalt Notre-Dame-skolen) som hadde innflytelse i århundrene etterpå.
I 1239 ble i en kortere tid Kristi tornekrone, anskaffet av kong Ludvig IX av Frankrike fra Konstantinopel, oppbevart i kirken, men da Sainte-Chapelle stod ferdig, ble den flyttet dit. I moderne tid ble den ført tilbake til Notre-Dame. miniatyr|Jean-François de Gondi, den første erkebiskopen. I 1302 var det hit at det for første gang ble innkalt til stenderforsamling, av kong Filip IV av Frankrike.
Skjønt de franske konger tradisjonelt ble kronet i katedralen Notre-Dame de Reims, lot den ti år gamle engelske kongen Henrik VI seg krone til konge av Frankrike i Notre-Dame de Paris under hundreårskrigen i 1431.
I 1455 åpnet revisjonsprosessen om Jeanne d'Arcs sak her, drøyt 20 år etter at hun var blitt henrettet etter en rettsprosess manipulert av engelske interesser. Et teologpanel analyserte vitnemål fra 115 vitner, kjennelsen var at Jeanne d'Arc heller var en martyr, og at den avdøde hovedaktør i den tidligere prosessen, biskop Pierre Cauchon, hadde forbrutt seg ved å ha domfelt en uskyldig kvinne.
I 1548 skadet hugenotter noen av Notre-Dames statuer, idet de betraktet dem som avguderi.
I 1558 ble den senere kong Frans II viet i kirken til den unge Maria Stuart. I 1572 giftet den blivende konge Henrik IV og Margarete av Valois seg her. Utvekslingen av det ekteskapelige samtykke med vielse og velsignelse fant sted under portalen, siden den protestantiske brudgommen ikke ville sette sine ben i den katolske katedralen.
Den 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet fra bispedømme til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).
I opplysningstidens tidsalder ble i 1728 de fargerike glassmaleriene erstattet med gjennomsiktige hvite glassvinduer, og veggene ble overmalt med hvitt. I de følgende årtier ble flesteparten av figurene på tårnene fjernet. En kolossal statue av den hellige Kristoffer, som stod inntil en søyle nær ved kirkens vestre inngang og som stammet fra 1413, ble ødelagt i 1786. Spiret, som var blitt skadet under en kraftig storm, ble fjernet i annen del av 1700-tallet. thumb|Fête de la Raison («Fest for fornuften»), feiret med et tablå i den sekulariserte katedralen i 1793 I 1793 stormet forkjempere for den franske revolusjon det katolske gudshuset. De ødela interiøret, og metallgjenstandene ble nedsmeltet i Hôtel des Monnaies. I motsetning til mange franske klostre ble ikke kirken revet ned som det symbol på kristen tro den var. Den ble imidlertid omgjort til tempel for kulten til «det høyeste vesen» (culte de l’Être suprême), det vil si «fornuften». I hele landet ble den gamle religionen forsøkt erstattet med hyllesten til en allegorisk «Fornuftens gudinne». Ved de første høytidelighetene for denne statskulten fremstilte en provokativt kledd Sophie Momoro, hustru til en av kultens utviklere, hébertisten Antoine-François Momoro, gudinnen i Notre-Dame.
Under revolusjonen ble hodene hogd av de 28 statuene av bibelske konger. Hærverket fant sted fordi de revolusjonære trodde det dreide seg om statuer av franske konger. Mange av hodene ble funnet under en utgravning i nærheten i 1977 og er nå utstilte på Musée de Cluny. Frihetsgudinnen erstattet Jomfru Maria på flere altere.James A. Herrick, The Making of the New Spirituality, InterVarsity Press, 2004 , s. 75-76 Katedralens største klokker ble spart for å bli nedsmeltet. Alle de andre større statuene på fasaden, med unntak av statuen av Jomfru Maria ved klausurportalen, ble ødelagt. Senere ble kirken lager for mat og vin og til diverse andre ikke-religiøse formål. thumb|Jacques-Louis Davids maleri av Napoléon som kroner Josephine under sin egen keiserkroningsseremoni i 1804 Ved undertegnelsen av konkordatet av 1801 tillot Napoléon Bonaparte liturgisk katolsk bruk av katedralen; den ble så igjen katolsk gudstjenestested i 1802. Napoleon og hans hustru Joséphine, med pave Pius VII som offisierende, ble kronet til keiser og keiserinne av Frankrike der den 2. desember 1804.
Katedralen var også stedet for Napoleons ekteskap med Marie-Louise av Østerrike i 1810. Her ble senere Henri, greven av Chambord, døpt i 1821, og senere er en rekke franske presidenter av den tredje franske republikk blitt begravet herfra.