Ludwig Kaas (født 23. mai 1881 i Trier i Tyskland, død 15. april 1952 i Roma) var en katolsk prest, anerkjent ekspert på kirkerett, som ble en av de ledende politikerne innen det katolske sentrumspartiet i mellomkrigstidens Tyskland. Han var partiets formann fra 1928 til 1933. Han var antinazist, men undervurderte Hitlers forslagenhet, og fikk sitt parti til å stemme for den Ermächtigungsgesetz som lettet Hitlers forehavende å virkeliggjøre diktatorisk styre. Etterpå reiste han til Roma. Der deltok han under forhandlingene om Rikskonkordatet. Blant de katolske kirkeledere i Tyskland og hos flere av sine tidligere partifeller var han blitt upopulær, og han vendte ikke tilbake til hjemlandet. I Roma hadde han en rekke for det meste mindre ansvarsfulle oppgaver. Hans siste verv var knyttet til utgravningene av Peters grav under Peterskirken, noe som gikk bra men ikke fullt så godt som det kunne.
Liv og virke Bakgrunn Etter Abitur ved Friedrich-Wilhelm-Gymnasium i Trier, som han avsluttet som klassens beste, studerte Kaas til prest i Trier og Roma, med spesialisering innen historie og kirkerett.
Han ble ordinert til katolsk prest i 1906, og tok doktorgrad i teologi samme år. Deretter studerte han jus i Bonn. Han tok i 1910 nok en doktorgrad, i filosofi, og ble professor.
Tidlig prestelig virke I 1910 ble han utnevnt til rektor for et hjem for foreldreløse barn og en kostskole ved Koblenz. Frem til 1933 brukte han all sin ledige tid til skolerelatert virksomhet. I 1916 publiserte han boken Die geistliche Gerichtsbarkeit der katholischen Kirche in Preußen in Vergangenheit und Gegenwart mit besonderer Berücksichtigung des Wesens der Monarchie, og gav med den til kjenne sin ekspertise innen kirkehistorie, kirkerett og politiske emner.
I 1918 bad han om å bli sendt ut i sognesjelesorgen, men biskop Michael Felix Korum av Trier nektet, og utnevnte ham i stedet til professor for kirkerett ved presteseminaret i Trier. I dette vervet publiserte han studien Kriegsverschollenheit und Wiederverheiratung nach staatlichen und kirchlichen Recht, som tok for seg spørsmålet om gjengifte der ektemannen var savnet i krig. I 1919 ble han tilbudt lærestolen i kirkerett ved universitetet i Bonn og var til å begynne med tilbøyelig til å takke ja, men han fant ikke betingelsene i Bonn tilfredsstillende. Etter konsultasjon med biskop Korum takket han nei til tilbudet.Volk, Das Reichskonkordat vom 20.7.1933, s. 38-43.
Mellom 1920 og 1933 var han medlem av den tyske Riksdagen for det katolske senterpartiet, til slutt som parlamentarisk formann. Ved inngåelsen av rikskonkordatet mellom Det tyske rike og Den hellige stol var han involvert på Vatikanets side, som sekretær for den hellige kongregasjon for Peterskirken. Etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse, som han hadde stemt for i den tro at de kunne holdes under parlamentarisk kontroll, trakk han seg resignert fra politikken. Han døde i Roma.
Til politikken Foruroliget av revolusjonen bestemte Kaas seg for også å engasjere seg i politikken. Han ble medlem av partiet Zentrum. I 1919 ble han valgt til den weimarske nasjonalforsamling og i 1920 i Reichstag, som han forble medlem av til 1933. Han ble også valgt til det prøyssiske statsråd, et representativt organ for Preussens provinser. Som parlamentariker spesialiserte Kaas seg innen utenrikspolitikken. Fra 1926 til 1930 var han en av de tyske delegater til Folkeforbundet.Biographie: Ludwig Kaas, 1881-1952 Lebendiges Museum Online
Kaas så seg selv som en rhinlandsk patriot, som gikk inn for statsdannelsen av Rhinlandet innenfor rammen av Det tyske rike. I kriseåret 1923 kjempet han – akkurat som Konrad Adenauer, da borgermester i Köln – mot de separatister som ville utskille Rhinland fra Tyskland. Trass i den franske okkupasjon arbeidet han for forsoning med franskmennene og ytret dette sitt håp i en berømt tale i Riksdagen den 5. desember 1923.
Til tross for sine personlige reservasjoner mot Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD), utviklet han et hjertelig forhold til president Friedrich Ebert og gav honnør til hva SPD hadde klart å utrette etter 1918. Kaas støttet utenriksminister Gustav Stresemanns forsoningspolitikk og fordømte den nasjonalistiske agitasjon mot denne politikk – en agitasjon han betraktet som uansvarlig.
Rådgiver for nuntius Pacelli I 1920 ble erkebiskop Eugenio Pacelli, den pavelige nuntius til Bayern (og fremtidige pave Pius XII), også utnevnt til apostolisk nuntius til Tyskland. I forbindelse med denne nye embede spurte han kardinal Adolf Bertram av Breslau om å hjelpe ham med eksperter som kunne agere som forbindelsesmenn fra nuntiaturet i München og de prøyssiske katolske biskoper. Bertram foreslo Kaas, som i sitt akademiske virke hadde utviklet en særlig ekspertise på forholdene mellom staten og den katolske kirke.
Arbeidsbyrden som professor, parlamentariker og nuntiaturrådgiver ble i meste laget. Selv om Kaas prøvde å prioritere innsatsen i eget bispedømme, ble virkeligheten at det var hans akademiske virke der som ble mest lidende. I 1922 ville han fratre læreposten, men Bertram og Pacelli insisterte at han skulle holde på den inntil han hadde oppnådd en sikker stilling i bispedømmet som ikke ville hindre hans eksterne arbeidsoppgaver. Bertram, etter forslag fra Pacelli, foreslo for den nye biskop av Trier, Franz Rudolf Bornewasser, at Kaas skulle utnevnes til katedralkanoniker, men biskopen nektet. En forarget Kaas kunngjorde at han ville frasi seg sine ytre oppgaver og konsentrere seg om sitt akademiske arbeide, men han ble etter hvert forsonet med Bornewasser. Den 1. april 1924 ble Kaas utnevnt til katedralkapittelet.
Biskop Bornewasser hadde tillatt Kaas å sitte i Riksdagen til september 1924, men forventet av han at han trakk seg etterpå, for å konsentrere seg om sitt administrative og akademiske arbeid i bispedømmet. Men Pacelli bad biskopen om ikke å insistere på dette, fordi det ville være til hinder for det så langt innflytelsesrike virke Kaas fjorde og være til skade for innsatsen for de kirkelige interesser. Bornewasser kunne i og for seg med kirkeretten på sin side gjort som han ville, men lot seg bøye. Samme år fratrådte Kaas sin akademiske lærestol.
I 1925 ble Pacelli også utnevnt til nuntius i Preussen, og flyttet sitt kontor til Berlin. Da ble samarbeidet mellom Pacelli og Kaas enda tettere. Et formelt men nært vennskap utviklet seg mellom dem, og det skulle vare. I sitt verv klarte Kaas å bidra til en heldig utgang på forhandlingene om et prøyssisk konkordat med Pavestolen i 1929.
Etter Pacelli hadde å ha oppnådd dette, ble han kalt tilbake til Vatikanet, hvor han ble utnevnt til Statssekretær. Pacelli bad Kaas, som hadde ledsaget ham på reisen til Roma, om å forbli i byen, men Kaas avslo på grunn av sine kirkelige og politiske forpliktelser i Tyskland. Men Kaas reiste ikke desto mindre ofte til Roma, der han bodde hos Pacelli, og slik fikk han oppleve på nært hold inngåelsen av Lateranpakten, noe han skrev en artikkel om. I 1931 og 1932 fortsatte han som rådgiver for forhandlingene om et Reichskonkordat mellom Pavestolen og Tyskland; men uten at noen konklusjon var i sikte.Volk, Das Reichskonkordat vom 20.7.1933, s. 44-59.
I 1929 publiserte Kaas et bind av nuntius Pacellis taler. I forordet beskrev han Pacelli som: «Angelus, ikke nuntius, ... ved sin imponerende personlighet, sine prestelige ord, den popularitet han genererte under folkemøter»Kaas: Eugenio Pacelli, Erster Apostolischer Nuntius beim Deutschen Reich, Gesammelte Reden, s. 24.
Kaas som partiformann Uten å ha vært kandidat ble Kaas i september 1928 valgt til for formann for Zentrum. Fra 1930 støttet Kaas lojalt regjeringen ledet av Zentrum-politikeren Heinrich Brüning. I 1932 gikk han inn for gjenvalget av Paul von Hindenburg som president. Ettersom hans hyppige besøk til Vatikanet gikk ut over hans virke som partileder, var Kaas beredt til å overlate formannsstolen til Brüning, som Hindenburg hadde avsatt i mai, men den tidligere kansleren takket nei og bad Kaas om å fortsette.
Kaas og Brüning ledet partiet i opposisjonen mot den nye kansler: Deres tidligere partifelle men nå utbytter Franz von Papen. Kaas kalte ham «Zentrum-partiets Ephialtes».
Den 30. januar 1933 kom Adolf Hitler til makt som kansler, basert på en koalisjon mellom Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), Det tysknasjonale folkeparti (DNVP) og uavhengige konservative, under utelukkelse av det katolske Sentrumspartiet. Kaas førte en kampanje mot den nye regjering frem til valget den 5. mars. Men etter at regjeringspartiene hadde vunnet et flertall av mandatene, besøkte han visekansler Papen og foreslo at de la bak seg sine gamle stridigheter.
Senere samme måned, den 15. mars, gikk han inn for å støtte Hitler-regjeringens foreslåtte Ermächtigungsgesetz, i bytte mot visse konstitusjonelle og garantier, muligens også om kirkelige anliggender. Hitler svarte imøtekommende via Papen. Den 21. og 22. mars forhandlet Zentrum-lederskapet med Hitler om betingelsene, og kom til en overenskomst. Hitler lovet å bekrefte overenskomsten skriftlig, men noe slikt brev uteble.
Kaas var likesom andre partiledere klar over at garantiene hvilte på gyngende grunn, men da Zentrum-gruppen den 23. mars drøftet hvordan de skulle stemme, oppfordret han fortsatt partifellene å stemme for loven. En betraktelig del av partigruppen var imidlertid ikke enig med ham; blant dem var de tidligere kanslerne Heinrich Brüning og Joseph Wirth og den tidligere minister Adam Stegerwald. Diskusjonene var lange, og det er sannsynlig at Hitlers da pågående sjarmoffensiv, og utsagn fra ham som fikk ham til å fremstå som mer rimelig og moderat enn det som man hadde opplevd så langt, påvirket sinnene. Nettopp på denne tid hadde Hitler også gitt inntrykk av å distansere seg fra det mer revolusjonære SA ledet av Ernst Röhm. Til slutt støttet et flertall av Zentrum-representantene Kaas' tillitsfulle linje.
Den 23. mars samlet Riksdagen seg til middagstider under turbulente omstendigheter. Noen SA-menn opptrådte som vakter, mens andre fylket seg utenfor bygningen. Hitlers tale understreket kristendommens betydning for den tyske kultur, noe som var ment å dempe Zentrum-fraksjonen og som skulle kunne oppfattes som den bekreftelse av deres overenskomst som de hadde ventet på. Kaas, fortsatt godtroende, støttet lovforslaget i en tale, mens Brünings stillhet var talende. Til slutt stemte alle partiene, unntatt SPD, for loven. Loven skulle vise seg å bli utnyttet til fulle av Hitler, på en måte som snart betød demokratiets undergang i landet.
Kaas reiste i begynnelsen av april, uten å fortelle det til noen i partiet, til Roma. De etterlatte partilederne følte seg latt i stikken. I Roma hadde kardinalstatssekretær Pacelli satt Kaas til å hjelpe til med forhandlingene om konkordatet med Det tyske rike. Disse forhandlingene, som var gått i stå noen år tidligere, var nå kommet i gang igjen, idet Hitler signaliserte imøtekommenhet på nesten alle punkter.
Forhandlingene ble avsluttet etter noen måneder, og avtalen var klar i juli. Noen måneder etter ble den ratifisert. Konkordatet var blitt utformet slik av den romerske kurie og av Kaas slik at den sikret Kirkens rettigheter meget sterkt.
Det viste seg imidlertid etter nokså kort tid at Hitler ikke hadde hatt noen intensjon om å respektere konkordatet; det hele var noe han hadde satt i scene for å styrke sin haltende anseelse blant tyske katolikker.
Tre dager før konkordatet ble parafert, hadde Zentrum oppløst seg selv.Heinrich August Winkler: Der Weg nach Westen. II Deutsche Geschichte 1933–1990. Bonn 2006, s. 23
I Vatikanet