thumb|«Nøkken», en ferskvannsvette i nordisk og nordeuropeisk folkediktning, framstilt av den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen fra 1892. Kittelsens velkjente bilde har påvirket mange nordmenns forestillinger om hvordan den uhyggelige nøkken ser ut i et stille, lokkende skogstjern når det skumrer om kvelden. Denne versjonen av motivet befinner seg i Nasjonalgalleriet i Oslo. En nøkk, oftest omtalt i bestemt form som nøkken, eller nykken og nykkjen i noen norske dialekter og på nynorsk, er en nifs, mannlig vette som holder til i elver, tjern, vann og sjøer i innlandet. Figuren er kjent fra nordisk folketro og diktning siden norrøn tid, spesielt i sagn, eventyr og folkeviser fra Norge og Sverige. Nøkken er en personifisering av det farlige ved vannet og kan vise seg i forskjellige skikkelser. Vanligvis prøver han å lokke folk til seg for å drukne dem.
Nøkken har forbindelse til flere tradisjoner, særlig med opphav i germansk mytologi, og forekommer i en mengde lokale varianter over hele Nord-Europa. Forestillingene og historiene om nøkkene er derfor ofte nært beslektet med fortellinger om andre overnaturlige vesener og mytologiske elementærånder som lever i vann. I Norge og Sverige gjelder det oftest ferskvannvetter som den felespillende fossegrimen og den gapende kvernknarren, skikkelser som er nyere enn nøkken. Nøkker og elveånder kan også låne trekk fra klassiske vannymfer, for eksempel i tyske og mellomeuropeiske sagn, fra lindormer og fra drauger, marmæler, havmenn og andre saltvannsvetter.
Etymologi Det norske ordet nøkk kommer fra det norrøne nykr. Nøkken er lite kjent fra norrøn litteratur, men ordet brukes til å oversette det latinske hippopotamus, det vil si «elvehest» (altså «flodhest»), og i en verselære heter det at «nykr gir seg mange skikkelser». Nykr kan ha hatt grunnbetydningen «vannuhyre» og er i slekt med det gammelengelske nicor, som brukes om «flodhest» og «vannuhyre», og det oldhøytyske nihhus, «krokodille». En antar at disse er avledet av det urgermanske *nikwus eller *nikwis(i), som igjen skal ha sitt opphav i det konstruerte urindoeuropeiske *neigw, som betyr «å vaske». Ordet er beslektet med nḗkēkti i sanskrit, som også betyr «vaske», de greske nízō og níptō og det irske nigther.Oppslagsordet «Nøkke» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (ordbakgrunn og bruk i dansk språk)
Nøkken og liknende vetter på andre språk høyre|miniatyr|Rekonstruert gammel fontene i Wismar i Tyskland formet som Nix und Nixe, mannlig og kvinnelig vannånd i nordeuropeisk folketradisjon.
Ordet nykr, eller nøkk, forekommer i ulike varianter i de fleste germanske språk. Nøkken kalles Näcken eller Necken på svensk. I Skåne blir skikkelsen også kalt älven og bäckamannen, nordover til Uppland og Värmland brukes i tillegg betegnelsen strömkarlen, en skikkelse som tilsvarer den norske fossegrimen, og enda lenger nord dessuten forskarl, kvarngubbe og annet. På dansk er betegnelsen Nøkken eller i ubestemt form en nøkke. En liknende figur i dansk folketro er Åmanden, det vil si «elvemannen». På engelsk kalles nøkken The Nix, eventuelt a nicker, og på tysk der Nix, der Neck, der Nöck, der Wassermann eller der Nickelmann.
Disse figurene er mannlige vesener, mens det tyske ordet die Nixe brukes om en kvinnelig elveånd, i flertall noen ganger også kalt Rheintöchter («Rhindøtre»). Disse kan ta form som vakre, havfrue- eller undineliknende skikkelser med langt hår, vakker sang og dans, knep de bruker for å lokke mennesker ut i vannet. Tilsvarende kan også Nikse i eldre dansk og nixie og nixy på engelsk bety «kvinnelig vannånd». Den tyske flertallsformen Nixen brukes både om mannlige og kvinnelige havfolkliknende vannvetter.
Det gammelengelske nicor brukes for øvrig som navn på et vannmonster i det angelsaksiske heltekvadet Beowulf fra 700-tallet. Ordet har også gitt opphav til dialektordet knucker som betegner et ormeliknende vannuhyre som ifølge gamle historier lever i dype tjern i Sussex i Sør-England.
Elverfolk Vetter og åndevesener som i norsk folketro vanligvis blir kalt huldrefolk, haugfolk, underjordiske og liknende, tilsvarer alver eller elverfolk (ellefolk) i dansk og andre språk. Ordene alv og elv («flod») er forøvrig beslektet, de stammer fra et indoeuropeisk ord som betyr «hvit», og avledninger av disse kan lett forveksles. De kvinnelige alvene eller elvene (tilsvarer dansk ellepige og svensk älva) i norrøn mytologi beveger seg med en veldig livskraft og med strømmens styrke, mens de mannlige ikke egentlig tilhører elverfolk, men er nøkkeliknende vesener som er stedbundet til elvebredder og små, stille innsjøer. En islandsk ættesaga, Grettes saga, forteller imidlertid om en kamp mot en voldsom jotun under fossen. Denne villskapen blir seinere dempet i forestillingene om fossegrimen og elverfolket.Oppslagsordet «Elv» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915-1930 (på dansk)
Folkelige beskrivelser og forestillinger thumb|Nøkken som en blakk hest i sommernatta tegnet av Theodor Kittelsen i 1907. Gamle historier om vannvetter som skaper seg om til en hest finnes i flere land. thumb|Kittelsens «Gutt på hvit hest» viser nøkken som hopper i det mørke tjernet med en gutt fanget på ryggen. I vannkanten reiser tuene seg som underjordiske tusser og små troll.
I gamle historier blir nøkken framstilt som et skremmende, ondskapsfullt vesen i slekt med både demoner og de underjordiske. Han holder til i vannkanten og prøver å lokke mennesker og dyr ut i vannet, særlig etter solnedgang. Særlig farlig skal det være for udøpte spedbarn og gravide kvinner. Han kan imidlertid også være en trist skikkelse som lever i ensomhet og klager over at han ikke kan vinne den evige salighet og komme til himmelen.
Nøkken blir i gamle forestillinger særlig forbundet med drukning, enten han lokker noen til seg eller han, som draugen i havet, varsler kommende drukningsulykker, selvmord, dødsfall og uvær med stygge skrik eller sørgmodige stønn. Disse ropene blir kalt varskrik og kan minne om skrik fra storlom og andre fugler (regnspip). I flere sagn krever nøkken et årlig drukningsoffer før han blir fornøyd. Noen forteller at nøkken fanger dem som drukner, og ikke gir dem fra seg. Andre at de druknede da kommer til prektige, grønne saler på sjøbunnen.
De uhyggelige fortellingene om nøkken tjente minst to hensikter: De holdt barn og unge vekk fra farlige vann og fremmede dyr og mennesker, og samtidig ble de en måte å forklare og bearbeide tragiske drukningsulykker, det ukjente og kreftene i naturen på.
Utseende Nøkken er ofte usynlig, men kan ta form som en trestokk, en flåte eller noe annet flytende. Han kan også stige på land omskapt til en hest eller et menneske for å trekke folk med seg. Ikke sjelden viser han seg som en fager, ung mann, kanskje spelemann, med langt hår som forfører unge kvinner i døden, men han kan også opptre som dverg med rød nisselue eller en gammel gråskjegg. Nøkken kan også sees som et ansikt med hår, skjegg og store øyne som ligger på lur i vannflaten. I tyske sagn er der Nix oftest en eldre mann med lange barter, gjerne en havmann på linje med de kvinnelige havfruene, men han kan også være en gutt med røde eller gylne lokker.
Nøkken som en omskapt til en flott, gråhvit hest er kjent fra mange historier. Hestekroppen er ikke nøkkens sanne form, men et knep for å lure særlig barn opp på ryggen og dra dem ut i vannet. En slik skapning ble i Syd-Sverige kalt Bäckahäst («bekkhesten»), og det er historier der Bäckahästen blir fanget og brukt som trekkdyr i jordbruket, men som rømmer så fort den får anledning. I Sverige er det også fortellinger der nøkken tar form som en svart okse. Kelpie er navn på en tilsvarende overnaturlig hest fra keltisk folketro. Den kan også skifte ham, er vanligvis svart, men kan også være hvit, og er knyttet til elver og sjøer i Skottland og Irland. En tilsvarende hestefigur på Orknøyene ble kalt the nuggle, og på Shetland the shoopiltee, the njogel eller the tangi. På Isle of Man er den kjent som the cabbyl-ushtey eller the glashtin. På Færøyene er betegnelsen nykur og i Island nykur eller nennir. En tilsvarende skotsk og irsk vannhest er each uisge, som kan hamskifte - blant annet til menneske - men oftest opptrer i hesteskikkelse.https://abookofcreatures.com/2016/09/09/each-uisge/
Strengespill right|thumb|Skulpturgruppa og fontenen «Näckens polska» av Bror Hjorth (1894–1968) ble reist 1967 foran jernbanestasjonen i Uppsala Nøkken kan bruke vakker sang og musikk for å trollbinde sine ofre. I flere fortellinger er han en mester på fele, i andre spiller han isteden harpe. Det er også fortellinger der han lærer bort sine felekunster til mennesker i bytte mot et offer eller for lønn, for eksempel et løfte om frelse og salighet. I Sverige fortelles det blant annet at dersom en legger et offer i en sjø eller foss en torsdag kveld, kommer «näcken» og stemmer fela til den som ofrer, eller bytter den mot sin egen, slik at personen siden blir en overlegen spelemann. Offeret en gir, kan være en hvit penning, et svart dyr (for eksempel en svart bille eller katt), tre dråper blod fra ringfingeren, brennvin eller snus.Oppslagsordet «Näck» i Nordisk Familjebok fra 1914 (på svensk)
Felespill er likevel oftere knyttet til historier om den mindre truende fossegrimen, på svensk ofte kalt strömkarlen, enn til nøkken. Det handler da gjerne om jordiske spelemenn som ofrer til en foss og sitter en hel natt og lytter til tonene fra fossen for å lære av fossegrimens strengelek. det kan også være kvinner og barn som ser fossegrimen, gjerne som en vakker, lystig spelemann, og lytter til de mesterlige feleslåttene hans.
Det har også blitt fortalt historier om nøkken som stanser kvernhjulet slik kvernknurren gjør.
Beskyttelse En kan verne seg mot nøkken ved å spytte eller kaste stål i vannet, for eksempel ei nål eller et lite jernkors. En kan også binde ham ved å kaste en «nøkkstein» slik at den faller høyt ovenfra og loddrett ned i vannet. Hvis noen først blir grepet, kan en komme fri og overleve ved å si nøkkens navn, det vil si «Nøkken!», «Nyk!» og så videre. Et gammelt vers som uttrykker dette er: «Nyk! Nyk! Nål i vann. Jomfru Maria kastet stål i vann! Du synker, jeg flyter!»
Vandresagn om nøkken Nøkken opptrer i noen få vandresagn og en del lokale sagn i Norge,Nedtegnelser av norske vandresagn om vetter i vann, blant annet om nøkken som hest og felespiller men de siste 150 år har han neppe vært aktiv folketro. En kjenner i alle fall ikke til memorater om nøkken fra etter 1850. Selv om ikke voksne har trodd på nøkken, har han blitt brukt som pedagogisk fiksjonsvesen for å skremme barn fra å gå ned til elva eller vannet der de risikerte å drukne.Kulturhistorie og norske segnerØrnulf Hodne Norsk folketro. Cappelen, 1999. S. 185: «For øvrig er det et vanlig innslag i tradisjonen at han ble brukt som et barneskremme for å markere grenser.»
Noen eksempler på sagn:
Timen er komen, men mannen inkje En kveld hører folk at nøkken roper fra elva: «Timen er komen men mannen inkje!» Like etter kommer en mann løpende og vil kaste seg i vannet, men de klarer å holde ham tilbake. Mannen ber da om å få vann fra elva å drikke. Det får han, og så dør han.En versjon av vandresagnet Timen er komen, men mannen inkje fra Hallingdal på 1800-tallet
Dette sagnet forekommer i ulike varianter over hele Europa. I Danmark knyttes de gjerne til Åmanden («elvemannen»), en nøkkeliknende skikkelse i dansk folketro. Vanligvis omtales han ikke som et synlig vesen, men det fortelles på samme måte at det kan høres en røst fra vannet når det er lenge siden noen har druknet i ei elv. «Tiden er kommen, men manden er der endnu ikke» lyder det fra Åmanden da. I det samme kan en se en mann komme styrtende, og selv om en vil holde ham tilbake, drukner han seg i vannet.
Nykk meg opp