mini|Slagskipet «Tirpitz» ved Bogen i Ofoten miniatyr|"Berit" var et engelsk radiosett som ble brukt av norske motstandsfolk for å holde kontakt med våre allierte i England. Ida og Lyra var to radiosendere driftet av norske motstandsgrupper under andre verdenskrig i Altafjorden i Finnmark. Stasjonene ble drevet på oppdrag fra den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS). Lyra lå i en bolig ved Porsa kraftstasjon, mens Ida lå ved Alta lufthavn i en brakke som tilhørte vegvesenet.
Etablering og drift
Lyra Sommeren 1942 hadde Finn Lied krysset grensen og tatt med seg senderen fra Sverige, og fått den godt gjemt. SIS-agenten Nils Hornæs hadde fått i oppdrag å plassere Lyra i nærheten av den tyske skipsflåten i Narvik. Tiden gikk og skipsflåten forflyttet seg nordover før Hornæs fant en egnet kanditat i området. Først på våren 1943 kom gjennombruddet da Hornæs kom i kontakt med Rolf Storvik, gjennom Emil Samuelsberg. Storvik var handelsmann, patriot og hadde deltatt i kampene i Narvik. I Storviks planer var også namdalingen Tryggve Duklæt involvert. De begge holdt til i Porsa, som lå midt mellom Hammerfest og Alta. Utsikten fra Porsa var Vargsundet, den nordlige utfartsåren til Altafjorden.
Avgjørelsen om å etablere senderen i Porsa ble tatt under et møte mellom Olav Ravn, Arne Ekeland og Nils Hornæs i starten av juni 1943, hjemme hos Eiliv Tofte i Lenvik. Det var enighet om at senderen måtte tas i bruk i nærheten av Alta så raskt som mulig, en avgjørelse som ble tatt uten kontakt med hverken Stockholm eller London. Det var bestemt at Tryggve Duklæt skulle være senderens telegrafist, på den tiden maskinmester ved Porsa kraftstasjon. Etter møtet ble senderen fraktet i en ryggsekk av Eiliv Tofte, som først syklet med sekken fra Lenvik til Liland og tok derfra en rutebuss inn til Harstad. Sjåføren på bussen var Klaus Voldstad, en godt betrodd kurer. Fra Harstad reiste Nils Hornæs med senderen via Tromsø og videre til Alta. Sammen med Emil Samuelsberg tok Hornæs lokalbåt fra Alta til Porsa. I tillegg til senderen hadde de med seg reservedeler, antennemateriell, prismekikkert, en Colt-pistol, kart over Altadistriktet og modeller av tyske krigsskip. Sammen med Storvik hadde Duklæt besluttet at senderen kunne installeres i hans bolig, ettersom signalene var for svake i Storviks pakkhus. Plasseringen av senderen innebar stor risiko, da ordføreren Rolf Arnt Nygaard, som var nazist og abwehr-agent bodde i naboleiligheten. Plasseringen av senderen ble derfort gjort ved å grave ut jordmasser for å lage et kjellerrom til senderen under gulvet til kjøkkeninngangen. Selve kjellerrommet ble kamuflert i bunnen av et klesskap, med en mekanisme som kunne utløse bunnen ved å vri på knaggene til skapet. Om natten fjernet de jordmassene de hadde gravd ut, og de plasserte en varmeovn nede i kjellerrommet for å holde senderen og apparatene tørre. Antennen til senderen skjulte de ved å legge den i takrennen. Det viste seg at denne løsningen ikke var god nok, og Duklæt byttet dermed ut en av lederne fra sin husvegg og ned til en stolpe ved veien på telefonlinjen med en antennelisse. Dette ga senderen særdeles gode forhold og Lyra hadde daglig kontakt med stasjonen i England. Olav Ravn: Lyra (2000) Tryggve Duklæt: Rapport (1945)
Duklæt hadde lært morse da han seilte til sjøs før krigen; likevel brukte han ledig tid til å lære seg mer. Sammen med Nils Hornæs brukte Duklæt fem uker på terpingen. Lyra ble operativ 2. juli 1943, og de allierte hadde fra denne dato en sender tett på nazistenes flåtebase i Altafjorden. Duklæt rapporterte omkring 250 meldinger gjennom Lyra, og hadde hele Altafjorden som sitt arbeidsområde. Meldingene inneholdt redegjørelse av alt som var å se og høre av skipstrafikk, minefeltene, flåtestasjonen i Kåfjorden og andre interessante opplysninger i distriktet.
Ida SIS-agenten Torstein Raaby hadde fått i oppgave å etablere og drive etteretningstjeneste om det som angikk Tirpitz. Etter å ha fått opplæring i England, kom han seg til Tromsø med åtte radiosett, der fem av dem ble gjemt for senere bruk. Fra Tromsø kom han seg først til Hammerfest, også til Alta med båt i slutten av september 1943. Til Alta hadde Raaby med seg kortbølgesenderen "Ida", og møtte sin gamle venn Karl Rasmussen som arbeidet i vegvesenet. Rasmussen skaffet Raaby jobb i vegvesenet og tilholdssted i ei brakke der kassakontoret lå. Senderen ble plassert under gulvet i brakka. I midten av oktober så alt ut til å være i orden, og Raaby forsøkte å få kontakt med stasjonen i England. På grunn av tekniske utfordringer kom Ida først på luften 11. november 1943, og kunne fra da rapportere direkte fra Elvebakken i Alta. Raaby ble stasjonens telegrafist, mens Rasmussen tok lederansvaret. Etter forbindelsen var i orden jobbet de med å verve medlemmer til gruppa, og fikk raskt engasjert Harry Pettersen som hovedkontakt i Kåfjord. Rasmussen vervet videre Jonas Kummeneje, som skulle holde oppsyn med skipene i Langfjorden, en sidefjord til Altafjorden. Etterhvert ble også Halvor Opgård engasjert; Opgård hadde kjempet i Alta bataljon mot tyskerne under kampene i Narvik. I Hammerfest hadde gruppen kontakt med Elias Østvik.
Innholdet i meldingene Spesielt slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» var det viktig for London å holde oppsyn med. Det var så mange tyske skip i Altafjorden at Altaområdet var en av Europas største krigshavner under andre verdenskrig.
Tilstedeværelsen av skipene var en stor trussel for de allierte Murmansk-konvoiene som fraktet viktig krigsmateriell til russerne. Derfor var informasjonen fra agentene i Alta og Porsa uvurderlige for britene for å kunne ha kjennskap til skipenes bevegelser og for å kjenne til lokale forhold under bombing. Etterretningen av nazistenes aktivitet i Altafjorden, som ble rapportert fra Lyra, bidro til at «Tirpitz» ble skadet av britiske miniubåter under «Operasjon Source» 22. september 1943. I tillegg ble skipet «Scharnhorst» avskåret og senket utenfor Finnmarkskysten andre juledag 1943, etter rapporter fra både Ida og Lyra.
Gjennom vinteren 1944 rapporterte Ida og Lyra om fremdriften i reparasjonen av Tirpitz, etter skadene påført i «Operasjon Source». Moralen på krigsskipet var dårlig etter angrepet og senkingen av Scharnhorst. 10. januar rapporterte Lyra at en flåte på omtrent 30 meter med overbygg var tauet bort til Tirpitz. Hullene i bauen var blitt fylt med sement, men det oppstod lekkasje når kanonene var blitt avfyrt. 26. januar meldte Lyra at en fisker mente at der var en stor flytekran på vei til Tirpitz, og at fjorden var minelagt. Ti dager senere ble meldingen bekreftet, flytekranen var på plass og tyskerne var igang med å sveise en stor ståltank som muligens skulle brukes som pontong. I starten av februar fikk stasjonen i England en alarmerende rapport fra Lyra; tyske arbeidere mente at Tirpitz vil være kampdyktig igjen i mars. Det begynte nå å haste for å ta ut Tirpitz i et bombeangrep. Både Ida og Lyra rapporterte at skipet var kamuflert på sjøsiden. Skulle et bombeangrep fra hangarskip ha noen mening, var det nødvendig med hyppige rapporter fra begge senderne angående lokasjonen til skipet. Ida fulgte opp i starten av mars med informasjon om at Tirpitz fortsatt var for anker i sin kjente posisjon. Videre fulgte et nytt telegram en uke senere om at skipet antageligvis var klart og ville foreta seg en prøvetur. I midten av mars meldte Lyra at torpedobåter hadde fungert som minesveipere i Vargsundet utenfor Porsa. Dette hadde tidligere blitt gjort når det var ventet store krigsskip inn fjorden. Dagen etter ble meldingen fra Lyra bekreftet gjennom Enigma. I de neste dagene kom det en rekke hastemeldinger fra Ida i forbindelse med fartsprøvene Tirpitz foretok.
Et nytt angrep stod på trappene, og Ida og Lyra fikk den 1. april ordre om å sende hyppige værmeldinger. Fra 3. april var Ida aktiv hver time med værmeldinger direkte fra Altafjorden. Tirpitz ble angrepet i to bølger av til sammen 42 Barracudabombere og 51 jagere, i det som het "Operasjon Tungsten". Angrepet ble en alliert suksess og Ida meldte om at den lokale befolkningen var imponert over bombingen. Ingen sivile tap og fem hull på styrbord side ble telt. Ida fikk takkemeldinger fra England om innsatsen og perfekte værmeldinger. Samtidig var tyskerne rasende etter angrepet, og Raaby varslet England om at han etterhvert måtte legge ned Ida og emigrere. Tyskerne var blitt for nærgående.
Et skadet «Tirpitz» ble på våren 1944 slept til Tromsø for å fungere som et flytende fort. Senere ble det senket av et nytt bombeangrep 12. november 1944.
Agentnettverket rundt senderne Da Hornæs og Samuelsberg overleverte senderen i Porsa, ble de sammen med Storvik enige om å etablere en postforbindelse mellom Alta-Narvik. Samuelsberg hadde gode forbindelser med skippere i Troms og Finnmark, som ble nyttig. Dermed hadde Lyra via lokalbåten "Brynilen" daglig postrute til Alta og Hammerfest for innhenting av informasjon og sending av post. Kontaktene var styrmann Paul Johnsen og båtmann Thorleif Johansen. "Brynilen" hadde innløp i Porsa på sin rute i Altafjorden. Paul Johnsen ga også opplysninger basert på egne observasjoner av Tirpitz, og andre skipsmeldinger fra Altafjorden. Senderen hadde stor nytte av nettverket rundt Harald Storvik i Alta, som jobbet i Kåfjord som smed der Tirpitz hadde sin base. Broren Rolf Storvik organiserte en meldetjeneste over telefon for å direkte ha forbindelse med aktiviteten i Kåfjord. Via meldetejenesten ble opplysniger om Tirpitz kamuflasje og bevegelser rapportert. Samt andre interessante opplysninger fra Alta og batteriene i Altafjorden. Informasjon fra Hammerfest kom fra en gruppe Samuelsberg organiserte. I gruppa var Egil Hansen, som også jobbet med å bygge en bedre forbindelse med flåtehavna i Alta. Gruppa kom raskt i arbeide og besto også av Edmund Mortensen, Sverre Kaarby, Ragnvald Eriksen, Rolf Arntzen, Carl Arnfinn Wæraas og Jan Hansen. Haakon Korsnes skaffet viktige opplysninger om minefelter og nøyaktig beskrivelse av batteriet på Storekorsnes.
Motstandsgruppene bestod etterhvert av mange lokale underagenter i tillegg til de hovedansvarlige som også var bosatt i områdene rundt Altafjorden. Den første som ble rekruttert av Torstein Raaby var Karl Rasmussen, som under dekke av å jobbe for vegvesenet kunne bevege seg nokså fritt i området uten å vekke mistanke. Rasmussen fikk i oppdrag å danne et lokalt nettverk. Den første han engasjerte var Harry Pettersen, en drosjesjåfør og tidligere soldat i Alta bataljon, som bodde kun 200 meter fra «Tirpitz»' havn i Kåfjord. Etter hvert vervet de også Halvor Opgård og Jonas Kummeneje. Noe av nettverket Lyra hadde etablert ble også tatt i bruk gjennom styrmann Paul Johnsen, og båtmann Thorleif Johansen.
I tillegg til disse var det flere underagenter som informerte hovedmennene om tyskernes bevegelser; de fleste visste at informasjonen de ga ville nå London, og mange opererte som underagenter uten å vite det.
1944: Senderne blir oppdaget Utover våren 1944 ble forholdene stadig mer anstrengt fordi tyskerne hadde begynt med intens leting etter agentene i Altadistriktet. Raaby og Rasmussen observerte stadig peilebiler i nærheten av Ida. Og ved to tilfeller hadde peilebilen stått like utenfor husveggen til brakka der senderen var skjult. Den nazistiske ordføreren Nygaard begynte å bli mistenksom på det som foregikk inne i Porsa. Samtdig var det blitt færre sendere å kommunisere til England over, og mye gikk derfor gjennom Lyra. Raaby bestemte seg for å gå på ski over Finmarksvidda til Sverige og varslet dette til Duklæt og Storvik i Porsa. Den 16. mai 1944 telegraferte Raaby den siste meldingen gjennom Ida der han informerte stasjonen i England om at han dessverre måtte dra, men at en ny sender skulle etableres i Hammerfest. Lyra fortsatte å være operativ.