Arne Ellerhusen Holm (1911–2009) var en norsk maler, grafiker og arkitekt. I størstedelen av sitt yrkesaktive liv var han professor ved Norges tekniske høgskole (NTH), samtidig med at han var aktiv som kunstner. Som professor var han nyskapende når det gjaldt å endre, utvikle og styrke undervisningen innen tegning, form og farge for arkitektstudentene.
I tillegg til å arbeide med maleri og grafikk, hadde han oppdrag med fargesetting av bygninger, blant annet i Munkegaten i Trondheim, noe han ble tildelt Houens fonds diplom for. Han formga også emblemer og merker for ulike institusjoner, og skapte en av Norges mest brukte frimerkeserier i 1960-årene. Han var en ivrig numismatiker og hadde en myntsamling på rundt 3500 antikke mynter som han i 1970-årene donerte til NTNU Vitenskapsmuseet.
Han var ridder av første klasse av St. Olavs orden og innehaver av Gunnerusmedaljen.
Bakgrunn og familie Holm ble født i Bergen, som sønn av Anne Sophie Wibye Ellerhusen og Arne Holm, som var bankmann. Moren kom fra en velstående bergensk slekt og hadde i sin ungdom lært å male hos tegneren og maleren Olav Rusti. Arne hadde en ett år yngre bror, og moren lot guttene leke med tegning, vannfarger og modellering.Mikkelsen (1992), s. 129
Familien bodde i Bergen til Arne var rundt seks år. Deretter bodde de et par år i Kristiania (dagens Oslo), før de i 1919 flyttet til Trondheim. Arnes mor døde da han var ni år gammel. Han bodde i Trondheim til han hadde avsluttet studiene ved NTH i 1937, avbrutt av ett år i Oslo. Etter studiene flyttet han til Oslo og bodde der til 1947.
I 1938 giftet han seg med billedkunstneren Else Hagen (1914–2010). De fikk to barn sammen, Pål Didrik (1944–2016) og Bentine i 1947. Pål Didrik Holm fulgte i sin fars fotspor og tok arkitektutdannelse ved NTH. Bentine Holm ble skuespiller og sanger.
Arne E. Holm var sønnesønn av legen Ingebrigt Christian Holm, helsepioneren som grunnla flere helseinstitusjoner og oppdaget vannkilden som ble utgangspunkt for produksjon av mineralvannet Farris.
Utdannelse og tidlig yrkesliv miniatyr|Telefon i termoplast, formgitt av Arne E. Holm for Elektrisk Bureau (1953) Holm tok examen artium i 1931 og begynte på arkitektstudiet ved NTH i 1932. Han var imidlertid usikker på om det var dette han ville, og etter to år avbrøt han studiet for å studere malerkunst ved Statens kunstakademi i ett år, under malerne Axel Revold og Jean Heiberg. Han var usikker på hva han «ville og våget», og funderte også på å utdanne seg til kunsthåndverker.Thiis (1979), s. 37
Under kunststudiene følte han en tilknytning til den franske, modernistiske linjen Revold og Heiberg representerte, men mens Revold i sin korrektur i malerklassen betonet fargen, var Holm på den tiden vel så opptatt av å skape form og bevegelse.Mikkelsen (1992), s. 131 Han var opptatt av «den nye verdens» form og rom. Han skrev anmeldelser og artikler der han omtalte kubismens vesen som «en ny verden, bildets verden». I en artikkel om modernismen fremhevet han Picasso som eneren, som «har drevet kubismen så langt den kunne drives».Mikkelsen (1992), s. 132–133
Etter året ved akademiet dro han tilbake til NTH, fullførte sin arkitektutdannelse og tok eksamen med innstilling i 1937. Han praktiserte aldri som arkitekt,Thiis (1979), s. 36 men hadde flere oppdrag med fargesetting av bygninger og bygningsmiljøer.
Da han var ferdig ved NTH, tok han opp igjen kunststudiet ved akademiet, nå under den danske maleren og kunstteoretikeren Georg Jacobsen, som var gjesteprofessor der. Jacobsen fikk stor betydning for Holm, gjennom sin analytiske holdning og forsøkene på å knytte modernismen til klassiske forbilder.
Samtidig med studiene under Jacobsen, var Holm ansatt som hjelpelærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), og arbeidet deretter en tid som formgiver ved Christiania Glasmagasins tegnekontor og senere ved Elektrisk Bureau. Der arbeidet han først med idéutvikling av elektrotermiske produkter og med videreutvikling av bakelitt-telefonen Jean Heiberg i sin tid hadde utformet. Den nye modellen skulle inneholde mer teknisk utstyr og samtidig kunne stå på bordet og henge på veggen,Mikkelsen (1992). s. 139 og ble utført i termoplast.
Pedagog og professor miniatyr|Holm i arbeid med utkast til frimerke NK 643 (portrett av kong Olav) i 1970|alt= Fra 1944 var Holm fast ansatt som lærer ved SHKS, og i 1947 ble han overlærer der. Han bygde opp en formklasse for interiørarkitekter, møbelsnekkere og brukskunstnere, og i kunsthistorikeren Øistein Parmanns bok om skolens historie, Tegneskolen gjennom 150 år, omtales Holms forelesninger om formproblemer som «epokegjørende». Han er også spesielt nevnt for sin innsats med å gjennomgå for elevene alle sider av begrepet form i relasjon til mennesket og samfunnet. Han foreleste «utrettelig og oppfinnsomt» om form, materiale, formens uttrykk, variasjon og harmoni, komposisjon og billeddisposisjon – og ga elevene innføring i abstrakt kunst.Parmann (1970), s. 302–303
Fra rent tegne- og malefag til «Form og miljø» I 1947 ble Holm ansatt som professor ved Arkitektavdelingen på NTH i Trondheim. Han overtok professoratet etter professor Harald Krohg Stabell. Som Holm var også Stabell både kunstner og arkitekt. Holm skulle undervise i frihåndstegning, figur- og akttegning. Denne stillingen hadde han til han gikk av som professor emeritus i 1978. Innholdet i undervisningen, og måten å undervise på, endret seg betraktelig under Holms ledelse, fra den tradisjonelle tegneundervisningen, til arbeid med farge, form og miljø, i betydning det bygde miljø. Med utdannelse både som arkitekt og kunstner, og med skolering i komposisjon fra studier hos Axel Revold og Georg Jacobsen, hadde han gode forutsetninger for å undervise i integrasjon av kunst og arkitektur.Nergaard (1986), s. 26
Fra studieåret 1949–1950 ble Holms fagområder under ett kalt Tegning og fargebruk, og allerede fra tidlig i 1950-årene ble undervisningen til en viss grad endret i retning av de pedagogiske prinsippene som var utviklet ved Bauhaus.Berre (2002), s. 168 Gjennom årene hadde den innflytelsesrike, progressive Bauhaus-skolen utviklet en pedagogikk som påvirket arkitektskoler i de fleste land, også Arkitektavdelingen ved NTH, med vekt på blant annet å lære gjennom å gjøre, vekt på forskning og metode – og et fleksibelt pensum med problembaserte oppgaver.
Nina Berre omtaler i sin doktoravhandling Fysiske idealer i norsk arkitekturutdanning 1945–1970 1950- og 1960-årene som en «gullalder» i norsk arkitektutdannelse, på grunn av de professorene som var tilknyttet Arkitektavdelingen ved NTH, og som fornyet undervisningen der. Holm var en av disse «markante personlighetene». De andre hun nevner er professorene Arne Korsmo, som innførte Bauhausinspirert pedagogikk i grunnundervisningen, Herman Krag, Einar Myklebust og Korsmos forgjenger Odd Brochmann. Byplanlegger Sverre Pedersen og arkitekturhistoriker Erling Gjone hadde vært ved avdelingen siden før krigen, og representerte idealene fra førkrigstidens utdannelse. Holm utviklet og styrket tegning- og formfagene, bygget opp et bibliotek og en kunstsamling ved instituttet, satte i gang diskusjonskollokvier og inviterte gjesteforelesere fra andre fagområder for å gi studentene impulser og «alminnelig kunstnerisk dannelse».Berre (2002), s. 20 og 224
Holm så viktigheten av at arkitektstudentene fikk arbeide med form i tre dimensjoner, ikke bare tegning og akvarellmaling, og tidlig i 1950-årene ble billedhuggeren Kristofer Leirdal engasjert for å undervise i modellering. Departementet godkjente da at instituttet skiftet navn til Institutt for form og farge.Thiis (1979), s. 38
I NTHs årsberetning for 1967–1968 beskriver Holm formålet med instituttets undervisning: «Undervisningen som instituttet gir er først og fremst av kultiverende art. Gjennom tegning, fargebruk, modellering og ved studiet av forholdet mellom form og våre fysiske omgivelser«Form og miljø» kom inn som et nytt fag i studieplanen 1960–1961 skal studentene få en generell oppfatning av form og farge og bli gitt en alminnelig kunstnerisk dannelse. Man søker å hjelpe studentene fram til en personlig oppfatning og løsning av problemene. Under dette blir det også viktig å prøve å komme til klarhet over hva og hvordan man opplever. Undervisningen må derfor i stor grad foregå ved personlig kontakt mellom student og lærer». Studenttallet ved Arkitektavdelingen ble i 1961 fordoblet, fra 25 til 50 studenter per år. Til tross for at Holm fikk ansatt flere lærere ved instituttet, og fikk økt antall undervisningstimer, måtte undervisningen da bli noe mer generell. Han tok sikte på, i større grad enn tidligere, å klarlegge generelle problemer innenfor form og farge.
I 2010, da NTNU fylte 100 år, skrev dekan Tore I. Haugen følgende i fakultetets jubileumsbok Arkitektur i hundre: «Utvikling av klassiske tegneferdigheter, formgiving og problemstillinger innenfor visuell kommunikasjon er fortsatt sentralt for at studentene skal kunne forstå og arbeide med arkitektur gjennom skapende prosesser».Solberg (2011), s. 7 Studieplanen 2019/2020 for masterstudiet i arkitektur ved NTNU viser at mange nye fag er kommet til siden Holms tid, og fagene som skulle gi «kunstnerisk dannelse» er dels helt borte, eller ikke lenger fremtredende. Holms institutt eksisterer ikke lenger. Gjennom flere omorganiseringer ved NTNU er det blitt inlemmet i Institutt for arkitektur og teknologi, som fortsatt gir noe undervisning i tegning-, form- og farge-fag, men antall kunstnere som underviser er sterkt redusert.
Holm og Gruppe 5 miniatyr|Gruppe 5 i 1961. Fra venstre: Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Roar Wold, Håkon Bleken og Ramon Isern Da Holm ble ansatt som professor ved Institutt for form og farge, gjaldt ennå NTHs lov fra 1936, der formålsparagrafen lød:
«Norges Tekniske Høiskole har til formål å meddele undervisning på videnskapelig og kunstnerisk grunnlag til utdannelse av ingeniører og arkitekter, og å fremme utviklingen av videnskap og kunst som har betydning for teknisk utdannelse og virksomhet.» Lov av 12. juni 1936 / Norges tekniske høiskole, § 1. Trondheim, NTH
Holm tok paragrafen bokstavelig, og da studentantallet ble fordoblet i 1961, brukte han paragrafen for å kunne ansette kunstnere ved instituttet. I tillegg til lovens formålsparagraf, brukte han det professor Jan Brockmann kalte hans «elskverdige innpåslitenhet», og maktet å bygge opp et institutt med fremragende kunstnere.Brochmann (1980) Ved at han sørget for at kunstnerne fikk faste stillinger og nærhet til hverandres atelierer, la han grunnlaget for at kunstnerfellesskapet Gruppe 5 kunne dannes og utvikles. Fire av kunstnerne ved instituttet ble med i gruppen: Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Håkon Bleken og Roar Wold. Ideen kom fra det femte medlemmet i gruppen, den spanske billedhuggeren Ramon Isern, som var ansatt ved et annet institutt, under professor Arne Korsmo.
Både kunsthistorikere og kunstnere i Gruppe 5 har uttalt at Arne E. Holm og hans måte å drive instituttet på, var en viktig forutsetning for dannelsen av gruppen.Mikkelsen (1992), s. 143 Han vektla både praksis og teori, praksis gjennom undervisning og kunstnerisk virksomhet, teoretisk tilnærming til kunst blant annet gjennom daglige te-møter på hans kontor, der teorier, bøker og tidsskrifter ble drøftet. Utstillingene han sørget for å få til Trondhjems kunstforening, var også en stor inspirasjon for kunstnerne. Han hjalp dem å få stille ut som gruppe i kunstforeningen, og skrev forordet i deres første utstillingskatalog. Han var ikke selv aktuell som medlem i gruppen. Halvdan Ljøsne sa i et intervju at Holm sto for et litt annet syn på kunsten enn de andre fem, uten at han utdypet dette nærmere.
Kunstnerkarriere miniatyr|Oljemaleri miniatyr|Litografi miniatyr|Litografi