Suttungbevegelsen er utsprunget av forfatteren Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Siden hun selv var dikter, er det naturlig at innsikt i ordets kunst er fundamentet for det kulturelle formidlingsarbeid hun gav støtet til, og som etter hvert skulle vokse seg til en kulturstrømning eller en bevegelse. Ingeborg Refling Hagen levde fra 1895 til 1989, og det er den form hennes kulturarbeid fant i årene etter annen verdenskrig som primært skal forbindes med navnet Suttung. I norrøn mytologi forekommer skaldedrikken «Suttungs mjød» som gir visdom og skaldskap. Å drikke av «Suttungs mjød» er å forstå som et sinnbilledlig uttrykk for å tilegne seg diktning som bringer erkjennelse, menneskelig vekst og forløser skapende evner.
Mens Hagen var i tyskernes fangenskap under annen verdenkrig, lovet hun seg selv at dersom hun overlevde, skulle hun sette kreftene inn på å drive åndelig opprustning, så fascistiske og nazistiske tendenser ikke skulle få anledning til å utvikle seg i det norske folk. Fangenskapet hadde til fulle vist henne hva slags diktning som hadde vært livshjelp for henne selv. Det var denne hun ville bygge videre på.Jf. f.eks. hennes erindringsbøker De unge, Gnister i mørket og Løftet må holdes
Blant norske diktere rettet hun især oppmerksomheten mot Henrik Wergeland, Henrik Ibsen og Hans E. Kinck, men disse var langt fra de eneste. Hun formidlet den store europeiske kulturarven representert ved Bibelen, Homer, greske tragedier, Vergil, Dante, Milton, Calderon, Moliere, Shakespeare, Holberg, Ibsen, Dostojevskij, Hugo, Dickens, George Eliot, H C Andersen, Søren Kierkegaard, Almquist, Snorre, klassisk og norrøn mytologi og folkeeventyr, for bare å nevne noe. Folkediktningen var viktig for henne, og hun hadde selv røtter i en levende fortellertradisjon. Også når det gjaldt folkediktning så hun gjerne utenfor Norges grenser, f.eks. mot 1001 natt.
Opprinnelsen til Refling Hagens kulturarbeid Suttungarbeidet retter seg mot alle alderstrinn, og ikke minst mot barn og unge. Det er mange måter å forklare opprinnelsen til Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid på. Man kan si at det hele begynte med mormorens og morens fortellinger i barndommen, eller man kan hevde at det oppsto rundt hennes virke i mellomkrigstida. En viktig forutsetning for det som senere ble Suttungarbeidet var, i tillegg til egen forfattervirksomhet, det opplesnings- og teaterarbeidet som utfoldet seg med utgangspunkt i plassen Nordjordet på Ekeberg i Østre Aker, like utenfor Oslos daværende bygrense i 1920- og 30-årene. I dette kunstnermiljøet, som fikk navnet Ekebergkolonien, var Hagen den drivende kraft.
Ny retning Under den tyske okkupasjonen tok arbeidet en ny retning. Hagen engasjerte seg i arbeidet med å organisere flyktningtransporter, og i holdningsskapende motstandskamp. Hun ble redaktør for den illegale avisen som fikk navnet Jøssingposten. På den tiden ble hun oppfordret av noen venner til å gi litteraturundervisning til barna deres, denne virksomheten ble også en dekkvirksomhet for hennes illegale arbeid. For at barna skulle kunne synge den norrøne mytologien, laget hun en rekke mytesanger til kjente melodier. Hun laget dertil en presentasjon av gode barnebøker i sangbar form. Denne kalte hun Låndag på skolen. Naturligvis leste hun for dem de bøkene som er omtalt i sangene. Dette barnearbeidet varte til hun ble arrestert av Gestapo i midten av desember 1941.Jf. IRHs bok Gnister i mørket
I siste del av fangenskapet, mens hun under konstant overvåkning var innlagt på Ullevål sykehus, underviste hun sykepleierne sine i litteratur bak vaktenes rygg. Her gikk det hovedsakelig i Shakespeare, Ibsen og Dante. Et par av pleierskene fulgte henne da hun ble løslatt og sendt hjem til Fredheim på Tangen sommeren 1944. På Fredheim fortsatte det litterære arbeidet, til å begynne sammen med Helga Bøhn og Bertha Brimsøy som var blant dem hun hadde gitt hemmelig undervisning i fangenskapet. De hadde fått smaken på «Suttungs mjød», som de sa. og oppsøkte Fredheim når de hadde mulighet til det. Navnet Suttung var imidlertid ennå ikke knyttet til arbeidet slik det senere skulle bli.
Snart kom også Helgas og Berthas søsken til Fredheim, og noen av disse ble boende der en tid og deltok i et arbeidsfellesskap som skulle vise seg å trekke til seg flere, som Gunhild Lurås fra Tinn i Telemark. Hun gjorde en betydelig innsats på mange felt, ikke minst som Wergelandoppleser. De barn som naturlig soknet til miljøet, ble innlemmet i helheten slik det høvde. Blant disse var det også barn og unge fra Hagens egen familie.
På Fredheim ble det allerede i de første årene etter krigen, og før 1950, arrangert framføringer av Dantesanger, Wergelanddikt og mytesanger. Det ble også sunget mye Almquist, en dikter som Birgit Abrahamsen, Hagens gamle medarbeider fra mellomkrigstida, hadde fått øynene opp for mens hun var flyktning i Sverige. Mytesangene fra Hagens tid som huslærer i det første krigsåret, lot seg enkelt overføre til 'scenen' og ble framført som mytespill. En treåring sto på en taburett med en persisk duk med lange frynser over seg og illuderte Ygdrasils Ask. Og ettersom han hadde overvært prøver, kunne man oppleve at 'asken' sufflerte hvis en av nornene kom ut av det. Framføringene fant sted i stua på Fredheim for et invitert publikum. Det kunne bestå av lærere, lærerskoleelever og andre interesserte.
Livsfrisen Se egen artikkel Livsfrisen (bokserie)
På denne tida begynte Hagen også å gi ut det litterære verket Livsfrisen. Vi må greie oss selv kom i 1948. Og året etter kom Vi må lete og banke. I disse bøkene klargjør hun sin egen vei, vi kan gjerne si at hun gir leserne del i "Suttungs mjød".
Suttung I 1947 ble Ingeborg Refling Hagen invitert til å holde foredrag for en gruppe arbeiderkvinner på Simensbråten i Østre Aker (Ø. A. ble innlemmet i Oslo kort tid senere). Hun avsluttet med å oppfordre sitt publikum til å arbeide med litteratur på egen hånd. Publikum sendte ballen tilbake og ba henne om å veilede dem, hvilket hun påtok seg. Det oppsto en interessert lesegruppe på Simensbråten. De begynte med Ibsen, og utvidet stadig repertoaret. I praksis er denne kvinnegruppa blitt oppfattet som den første Suttunggruppa. Arbeidet på Simensbråten pågikk i flere ti-år.
Sentral-Suttung Få måneder senere, på nyåret i 1948, oppsto det en lesegruppe i Oslo som kalte seg «Sentral-Suttung», og det skal være her at Suttung-navnet eksplisitt ble tatt i bruk som betegnelse på Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid. Gruppa kom i gang på hybelen til telemarkingen Helga Bøhn. Gruppa vokste seg stor, og flyttet siden til hovedbiblioteket på Deichman. Her fikk Hagen tillatelse til fritt å bruke et lokale i kjelleren. Det ble Sentral-Suttungs faste base i en årrekke. På Deichman samlet det seg regelmessig unge og godt voksne som arbeidet seg gjennom grunnpilarer i den klassiske europeiske og norske litteraturarven under veiledning av Hagen. Høytlesningen gikk på omgang. Leste man skuespill, ble rollene fordelt mellom de tilstedeværende. Det var selvsagt anledning for alle til å stille spørsmål og komme med kommentarer. Arbeidet stimulerte Hagen til å skrive en lang rekke litterære studier som Sentral-Suttung og andre Suttung-grupper fikk del i etter hvert som de ble til.
Barne-Suttung Det som kalles Barne-suttung, oppsto også på Simensbråten. De før nevnte kvinnene på Simensbråten fikk gjennom samarbeidet med Hagen viktige nøkler til å trenge inn i den store litteraturen. De fikk så mye ut av dette, at snart mente de at også deres barn måtte få del i skattene. De luftet det for Hagen som straks handlet, og den første barnesuttunggruppa ble opprettet under ledelse av Hagens samarbeidspartner gjennom flere år, niesen Aslaug Groven Michaelsen og mannen hennes, Per Michaelsen, omkring 1950. De var begge på den tid i gang med studier ved Universitetet i Oslo. Hagen engasjerte seg også i barnearbeidet, og det oppsto snart nye barnegrupper. Hun drev selv barne- og ungdomsgruppa som oppsto på Tåsen. Parallelt med at Suttungarbeidet grep om seg i Oslo-området, vokste Suttungarbeidet på Fredheim. Fredheim fikk etter hvert et stort oppland av store og små Suttunggrupper som bidro til å rekruttere unge mennesker til opphold på Fredheim, f.eks. i feriene. Noen ble boende der i en kortere eller lengre perioder. Hagen fortsatte selv med å reiste inn til Oslo hver 14. dag for, som det kaltes, å «drive Suttung», på Simensbråten, på Deichman og Tåsen. De faste Osloturene strakte seg som regel over et par dager.
Wergelandstevnet 17. juni
I 1950 ble det store Wergelandsstevnet som Hagen hadde tatt initiativet til, flyttet til Tangen i Stange. De to første stevnene ble arrangert på Eidsvoll i 1938 og -39. Etter krigen ble stevnene arrangert i tilknytning til Stein skole på Romerike. Men fra og med 1950 og hver 17. juni fram til denne dag, har det vært arrangert på Tangen. En viktig del av Suttungarbeidet besto i å innøve dikt og skuespill av Henrik Wergeland. Disse skulle framføres ved Wergelandsstevnet 17. juni hvert år. Det ble imidlertid også arbeidet med annen litteratur.
Sentrale støttespillere ved arrangementet av 17. junistevnet, var i mange år framover Aslaug Groven Michaelsen, Per Michaelsen, og ikke å forglemme malerinnen Birgit Abrahamsen, som døde i 1961. Hun la bl.a. grunnlaget for det som siden skulle bli 17. juniblomsten. Denne ble utformet i kreppapir og avstedkom med årene en egen form for kunsthåndverk. Blomsten som ble produsert i rikelige mengder fram mot 17.junistevnene, ble og blir montert på greiner fra skogen, slik at de kan bæres i prosesjon gjennom bygda. Blomsterprosesjonen med sangglade mennesker regnes som et høydepunkt under Wergeland-stevnet på Tangen. Utover 1970-tallet vokste stevnet, og blomstertoget på 17. juni talte tusenvis av deltakere. Ingeborg Hangs store stab av medarbeidere gjorde produksjonen av så mange blomstergreiner mulig.
Kunsten å lage 17. juniblomster ble stadig mer raffinert. Ingeborg Refling Hagen og hennes medarbeidere la hvert år ned et stort arbeid for å skape den skjønnhetsfesten som 17. juni-blomsten bidrar til. Billedkunstnere som Olav Bjørgum og Kari Rolfsen har vært med å utvikle blomsten. Ideen er utsprunget av blomsterprakten i Wergelands diktning, og det meningsinnhold som Wergeland selv la i sine blomstermetaforer, særlig i skuespill som Den Konstitutionelle og Lyv ikke!. Hagen var nøye med form og farger, og ingen blomster var helt like. Ettersom Fredheim utviklet seg til å bli et læringssenter, og kunstinteressert ungdom slo seg ned der, vokste staben som laget 17. juniblomstene, og flere tusen kvister ble laget til Wergelandsfeiringen hvert år. Blomstermaleren Johanne Louise Groven Michaelsen har ført arbeidet videre i senere år.
Fredheim, et lærdomssenter Etterhvert ble Fredheim, barndomshjemmet til Ingeborg Refling Hagen, det egentlige sentrum for Suttungarbeidet. I og rundt Fredheim samlet det seg stadig mange mennesker, ikke minst ungdom, og mange studerte her, gjerne i flere år, noen på heltid, andre parallelt med at de gikk på skole eller studerte, f.eks ved lærerskole eller universitet. Flere titalls ungdommer tilbrakte travle år på Fredheim, sysselsatt fra morgen til kveld med skolegang, litterære studier, opplesnings- og teaterarbeid. Den klassiske litteraturen sto sentralt, men også samtidslitteratur ble lest og studert. Folkemusikk, sang- og salmetradisjoner ble holdt i hevd, med tekster av diktere som Ingemann, Grundtvig, Aakjær, Topelius, Burns, Bjørnson, Aasen, Blix. I tillegg til at noen bodde i kortere eller lengre tid på selve Fredheim, skaffet andre seg boliger i nærområdet.