Élie Ducommun (født 19. februar 1833 i Genève, død 7. desember 1906 i Bern) var en sveitsisk journalist og fredsaktivist som i 1902 ble tildelt Nobels fredspris sammen med Charles Albert Gobat. Ducommun fikk prisen for sitt arbeid med ledelsen av Det internasjonale fredsbyrå fra 1891 til sin død i 1906.
Liv og virke
I 1855, i en alder av 22 år, overtok han ledelsen av den radikale avisen La Revue de Genève etter anmodning fra James Fazy, og han fortsatte der til 1862. Han satt i delstatsparlamentet i kantonen Genève, fra 1858 til 1862, som radikal vararepresentant, deretter fra 1864 til 1866. Han ble utnevnt til statskansler i kantonen Genève i 1862. Han trakk seg i 1865 og dro fra Genève til Delémont, hvor han arbeidet som journalist for avisen Progrès.Monnier 1984, s. 139-150
I 1868 flyttet han til Bern og ble direktør for oversettelser ved Forbundshuset (Palais fédéral). Han satt i delstatsparlamentet i Bern fra 1868 til 1878. I 1869 var han en av grunnleggerne av Banque Populaire Suisse, hvor han satt i styret til 1892. I 1871 grunnla han avisen L' Helvetia, hvor han forsvarte et forslag om å revidere den føderale grunnloven, det ble avvist av velgerne i 1872.
Samme år (1872) ble han direktør for jernbaneselskapet Chemins de Fer Jura–Simplon. Han beholdt denne stillingen til 1903, da selskapet ble kjøpt av staten. Han satt i delstatsparlamentet i Biel/Bienne fra 1874 til 1877.
Élie Ducommun ble innviet i frimureriet i Genève, 11. april 1857, i en alder av 24 år, i logen La Prudence. Senere sluttet han seg til losjen Zur Hoffnung i Bern, hvor han var den ærverdige mester fra 1882 til 1884. Han var stormester i den sveitsiske storlosjen Alpina, fra 1890 til 1895.Durand 2002, repères biographiques, s. 9 og 13
Den militante pasifisten
Svært tidlig forpliktet Élie Ducommun seg gjennom sine handlinger og skrifterBrassel-Moser 2002, s. 79. L'auteur y cite un poème d'Élie Ducommun appelant les peuples européens à ne plus se faire la guerre. Tiré des : Chansons politiques, Genève, 1860. til en fred basert på demokrati og frihet samt til løsning av konflikter gjennom lov og voldgift. Etter å ha sluttet seg til en komité i Genève til fordel for fred i 1862, organiserte han kongressen for fred og frihet (fransk: Congrès de la paix et de la liberté) i Genève i 1867, med blant andre Giuseppe Garibaldi, Pierre Jolissaint og James Fazy.Monnier 1984, s. 142 og note 25. I 1868 deltok han i grunnleggelsen av den resulterende pasifistforeningen, Ligue de la paix et de la liberté (engelsk: League of Peace and Freedom), hvor han fungerte som visepresident i 25 år. Han var redaktør for nyhetsbrevet, The United States of Europe, mellom 1868 og 1870.Bernard Lescaze, «La collaboration aux États-Unis d'Europe», Genève: un lieu pour la paix. Mélanges biographiques « Élie Ducommun 1833-1906. Chancelier d'État, secrétaire général du Bureau international de la paix, prix Nobel de la paix en 1902 », no 2, 2002, s. 169-182 (ISBN 2-88163-028-6).
I 1891 vedtok den tredje fredskongressen i Roma å opprette et internasjonalt fredsbyrå i Bern, hvis oppgave var å koordinere aktivitetene til alle de tilknyttede organisasjonene. Fra begynnelsen av 1800-tallet, og spesielt etter 1870, dukket det opp mange lokale og nasjonale foreninger med et pasifistisk og internasjonalt kall, og et kommunikasjonsmiddel mellom organisasjonene ble nødvendig for å sette dem i stand til bedre å koordinere sine handlinger. Élie Ducommun tok på seg ledelsen av hovedkvarteret til Det internasjonale fredsbyrå i Bern på frivillig basis fra 1891,Monnier 1984, s. 145. til hans død som generalsekretær. I denne egenskap publiserte han en rekke bidrag for fredssamfunn og internasjonale kongresser,Christophe Zürcher, « Ducommun, Elie [archive] » dans le Dictionnaire historique de la Suisse en ligne, versjon av 21. juli 2011. for eksempel propaganda til fordel for Haagkonferansen i 1899, skrev opprop om forfølgelsen av armenere i Det osmanske rike og begjæringer til det sveitsiske forbundsrådet og USAs president for mekling i Boerkrigen (1898–1902).Brassel-Moser 2002, s. 89
Hans engasjement for fredsbevegelsen i spissen for Det internasjonale fredsbyrået ga ham Nobels fredspris i 1902, sammen med Charles Albert Gobat.
Bibliografi La révélation de Moïse: études rationnelles sur l'Exode, 134 sider, 1863 Calvin et les Genevois ou La vérité sur Calvin, par un citoyen de Genève, 55 sider, 1864, revidert utgave 1907 La femme à travers les siècles, Revue Alsacienne, Berger-Levrault, 13 sider, 1883 Les premières larmes de Mathias Schlitt, [nouvelle alsacienne], Revue Alsacienne, Berger-Levrault, sider, 1884 Sourires: poésies, W. Gassmann, 143 sider, 1887 Le programme pratique des amis de la paix, Steiger, sider, 1897 Précis historique du mouvement en faveur de la Paix, sider, 1899 Derniers sourires: poésies, précédées d'une notice biographique, Büchler, 92 sider, 1908
Referanser
Kilder
«Élie Ducommun», biografi, fra The Nobel Foundation
Eksterne lenker
Kategori:Sveitsiske nobelprisvinnere Kategori:Nobelprisvinnere (fred) Kategori:Nobelprismottakere i 1902 Kategori:Personer fra Genève