thumb|300px|Et høydepunkt i den heroiske tidsalder for antarktisutforskning: Roald Amundsen og hans menn heiser det norske flagget på Sydpolen i desember 1911. Den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning beskriver en epoke som strakte seg fra slutten av det 19. århundret til tidlig 1920-tallet. Gjennom denne 25-årsperioden ble det antarktiske kontinentet fokuset for en internasjonal innsats som resulterte i vitenskapelig og geografisk utforskning, og seksten store ekspedisjoner ble satt igang fra åtte forskjellige land.Barczewski, s. 19. (Barczewski nevner et tall på 14 ekspedisjoner) Felles for disse ekspedisjonene var begrensningen på tilgjengelige ressurser før fremskritt i transport- og kommunikasjonsteknologien revolusjonerte arbeidet under utforskningen.Huntford, s. 691 – «før maskiner tok over» Dette betydde at hver ekspedisjon ble en bragd av utholdenhet som testet sitt personell til fysiske og mentale grenser, og noen ganger utover. Det «heroiske» merket, tilkjent senere, anerkjente motgangen som måtte overvinnes av disse pionerene. Mange overlevde ikke denne erfaringen, og 17 medlemmer omkom i løpet av denne perioden.
I løpet av disse ekspedisjonene ble både den geografiske og magnetiske Sydpolen nådd.Pearys krav om å ha nådd Nordpolen i 1909 ble allment akseptert på den tiden – se Amundsen, s. 42 og Barczewski, s. 61–62. Det ble senere gjenstand for tvister – se Berton, s. 614–625. Det å være først til Sydpolen var et primært mål i noen av ekspedisjonene, og var den eneste begrunnelsen for Roald Amundsens vågestykke. Men dette var ikke det eneste aspektet av polarforskning på denne tiden; andre ekspedisjoner jobbet med definerte mål i ulike områder av kontinentet. Som et resultat av all denne aktiviteten ble store deler av kontinentets kystlinje oppdaget og kartlagt, og betydelige deler av innholdet ble utforsket. Ekspedisjonene genererte også store mengder vitenskapelige data og prøver over et bredt spekter av vitenskapelige områder. Eksaminasjonen og analysene holdt verdens vitenskapelige miljøer opptatt i flere tiår.Eksempel: De vitenskapelige resultatene fra Scotia-ekspedisjonen, 1902–04, ble fremdeles publisert i 1920 (Speak, s. 100). 25 utgaver med resultater fra Terra Nova-ekspedisjonen, 1910–13, hadde blitt publisert innen 1925. ()
Opprinnelse thumb|1020x120px|left|Sir John Murray Den opprinnelige drivkraften for den heroiske tidsalderen for antarktiskutforskning kom fra et foredrag i Royal Geographical Society i London i 1893. Foredraget ble holdt av professor John Murray fra Challengerekspedisjonen, som hadde seilt til antarktiske farvann i 1872–76, og han foreslo at en ny antarktisk ekspedisjon burde organiseres for å «løse de utestående geografiske spørsmålene som fremdeles lå i sør».Crane, s. 75 I august 1895 vedtok den sjette internasjonale geografiske kongressen i London en generell resolusjon, og oppfordret vitenskapelige samfunn over hele verden til å promotere «saken» antarktiske ekspedisjoner «på den måten som synes dem mest effektive». s. 9–10 Slikt arbeid ville «bringe tillegg til nesten alle grener av vitenskapen». Kongressen hadde blitt underrettet av nordmannen Carsten Borchgrevink som nylig hadde returnert fra en hvalfangstekspedisjon, og hvor han hadde vært en av de første til å sette føttene på det antarktiske fastlandet. Her skisserte Borchgrevink planer for en fullskala banebrytende antarktisk ekspedisjon, som skulle være basert i Cape Adare. s. 4–5
Den heroiske tidsalderen ble imidlertid satt i gang av en ekspedisjon lansert av det belgiske Geographical Society i 1897, og Borchgrevink fulgte ett år senere med en privat sponset ekspedisjon.Jones, s. 59Noen historier anser Discovery-ekspedisjonen, som seilte ut i 1901, som den første reelle ekspedisjonen i den heroiske tidsalderen. Se Betegnelsen «heroisk tidsalder» kom senere; begrepet er ikke brukt i noen av de tidlige ekspedisjonenes redegjørelser eller memoarer, heller ikke i biografier om polare skikkelser som dukket opp i 1920- og 1930-årene. Det er ikke klart når begrepet ble oppfunnet eller tatt i bruk generelt; det ble brukt i mars 1956 av den britiske oppdagelsesreisende Duncan Carse, som skrev i The Times. Da han beskrev den første kryssingen av Sør-Georgia i 1916, skrev han om «tre menn fra den heroiske tidsalderen for antarktiskutforskning, med 50 fot med tau mellom seg, og en snekkers skarøks».Carse, sitert av M. og J. Fisher, s. 389
Ekspedisjoner i den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning, 1897–1922 Merknader Sammendragene i tabellen inkluderer ikke det vitenskapelige arbeidet som ble utført av disse ekspedisjonene, som hver brakte tilbake funn og prøver over et bredt spekter av fagområder. Tabellen inkluderer ikke et antall hvalfangstekspedisjoner som fant sted i denne perioden, eller subantarktiske ekspedisjoner som ikke passerte den antarktiske sirkelen, for eksempel Carl Chuns reise i 1898–99. Den avbrutte Cope-ekspedisjonen i 1920–22, som kollapset på grunn av manglende finansiering, er også utelatt, selv om to menn ble satt i land fra en norsk hvalfanger og tilbrakte ett år på Den antarktiske halvøy. † betegner at lederen omkom under ekspedisjonen.