Norge ble gradvis samlet til ett rike mellom 800-tallet og 1300-tallet, og unionene nedenfor gjelder derfor ikke alltid hele Norge som vi kjenner det i dag, men deler av landet.
1000–1015 Trønderhøvdinger styrte Norge på vegne av Danskekongen Svein Tjugeskjegg. 1025–1035 Norge under den danske kongen Knut den mektige, Nordsjøveldet. 1217–1349 Norgesveldet. Norge hadde sin storhetstid og hadde Island, Grønland og Færøyene under seg. 1319–1343 Norge i personalunion med Sverige. Kongen var tre år (1319) gamle Magnus. Den norske Håkon VI giftet seg med den danske prinsessen Margrete i 1363, de fikk sønnen Olav. 1380–1814 Norge og Danmark i union, Olav ble Konge. 1397–1523 Kalmarunionen. Norge med Island og Grønland, Sverige med Finland og Danmark samlet. 1449–1450 Norge og Sverige i union, under svenske kong Karl Knutson. 1513 Sverige ut av Kalmarunionen. 1537 Norge styrt fra København, under Kong Kristian III. Kongen innfører reformasjonen i Danmark-Norge, vi går fra katolsk kristendom til luthersk kristendom. Under det danske styret får Norge dansk skriftspråk, og det norske riksrådet forsvinner for alltid. 1814–1905 Norge i union med Sverige. Danmark måtte avgi Norge til Sverige etter at Danmark var med og tapte Napoleonskrigene på franske Napoléon Bonapartes side. 1814 Norge får egen grunnlov. 1905 Unionen med Sverige løses opp i Karlstad-forhandlingene.
Kilder Fakta funnet i læreboka Historie for vg2, fra de eldste tider til 1700-tallet, av Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Asle Sveen og Svein A. Aastad, og litt på andre sider på wikipedia.
Kategori:Norges historie