thumb|right|Dette maleriet av den polsk-jødiske Maurycy Gottlieb fra 1878 viser jøder i synagogen under feiringen av forsoningsdagen Jom Kippur. Jødisk historie er historien til det jødiske folket, deres tro og kultur. Jødenes historie er over fire tusen år gammel, og omfatter hundrevis av ulike befolkningsgrupper, og enhver behandling av emnet vil kun bli gitt med brede penselstrøk. De som levde i oldtidens Israel kalles israelitter, men borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.
Oldtidens jødiske historie (fram til 37 fvt.)
Oldtidens israelitter
De to første periodene av jødenes historie er også historien om Den fruktbare halvmåne. Den begynner blant de folkene som bosetter seg langs de fruktbare elvene Nilen, Tigris og Eufrat. Omgitt av oldtidens seter for høykulturer i Egypt og Babylonia, av den arabiske ørkenen og ved fjellene og høylandene i Lilleasia var landet Kanaan et møtested for mange kulturer. Kanaan ble senere kjent som Israel, og ved ulike tider som Judea, Koilesyria, Palestina, Levanten, Det hellige land, og til slutt Israel igjen. Kanaan var et gjennomfartssted for etablerte handelsruter fra så langt tilbake som til steinalderen, og hadde viktige havner ved kysten av Middelhavet og i Akababukten mot Rødehavet. Bosetningene ved Middelhavet preget kulturene i Den fruktbare halvmåne.History of ancient Israel and Judah
thumb|Israel, Judea og omliggende kongedømmer, 800-tallet f.Kr. Israelsk kultur hadde sin opprinnelse i den kanaanittiske kulturen på slutten av bronsealderen og i løpet av begynnelsen av jernalderen, løselig sett rundt 1200-1000 f.Kr., og kulturelt er vanskelig å skille disse to folkene.Smith, Mark: The Early History of God: Yahweh and Other Deities of Ancient Israel, ss.6-7 De tidligste arkeologiske bevisene for eksistensen av Israel og Judea som stater eller samfunn er datert fra midten av 800-tallet f.Kr. (Israel) og midten av 700-tallet f.Kr. (Judea). De to nasjonene ble forent under Saul som den første konge som Det forente kongedømme Israel, befestet under David, og oppnådde en form for «gullalder» under Salomo før det forente riket ble delt under Salomos etterfølger, en gang rundt 930 f.Kr. Kongedømmet Israel ble veltet av sine fiender på andre halvdel av 700-tallet f.Kr., fulgt av kongedømmet Judea i de første årene av 500-tallet f.Kr. Etter dette ble Israel benyttet som litterært begrep for et folk mens Judea i ulike former ble navnet på en provins som i rekkefølge var underlagt babylonere, persere, grekere og romere.
Israel og Judea delte kultur med sine nærmeste naboer. Som edomittene og moabittene snakket de et vestsemittisk, en større undergruppe av semittiske språk, og som kanaanittene dyrket de guden El (navnet «El» betyr gud på hebraisk og andre semittiske språk). I motsetning til sine naboer i øst og vest dyrket de også en gud ved navn Jahve som ble identifisert med El, men fiendtlig til den viktige kanaanittiske guden Baal. I henhold til Bibelen anså folket i Israel seg selv som fremmed som hadde tatt landområder fra kanaanittene.
Tradisjonelt har jøder verden over hevdet å nedstamme fra oldtidens israelitter som bosatte seg i landområdet i Kanaan. Israelittene sporer deres slekt tilbake til et felles opphav og stamfar, den bibelske patriarken Abraham via Isak og Jakob, som var hebreere, etterkommere av Ever. Jødisk tradisjon hevder at israelittene var etterkommere av Jakobs tolv sønner (en av dem het Juda), som bosatte seg i Egypt. Mens deres slektninger i Egypt ble gjort til slaver av den egyptiske farao, tidvis identifisert med Ramses II. I den jødiske tradisjon emigrerte israelittene fra Egypt og til Kanaan (Exodus – «utvandringen»), ledet av profeten Moses. Denne hendelsen markerer dannelsen av israelittene som et folk, delt i tolv stammer med navn etter Jakobs tolv sønner.Israel and Judah
Jødisk tradisjon og Bibelen (Første Mosebok til Første Krønikebok) forteller at israelittene vandret i ørkenen i over tyve år før de erobret Kanaan under ledelse av Josva, deres leder etter Moses’ død. Landet ble delt mellom de tolv stammene og for en tid var det ledet av en rekke ledere kjent som dommere. I tiden etter ble israelittisk monarki under Saul, og fortsatte under kong David og hans sønn Salomo. Kong David erobret Jerusalem og gjorde den til sin hovedstad. Davids sønn bygde det første tempelet i Jerusalem. Etter Salomos regime ble nasjonen delt i to riker, Israel i nord, som besto av ti av stammene, og Judea i sør, som besto av to av stammene, Juda og Benjamin. Israel ble erobret av den assyriske herskeren Salmanassar V på 700-tallet f.Kr. Det er ingen felles akseptert historisk nedtegnelse for de ti stammene, og de er blitt referert til som Israels ti tapte stammer.Brief History of Israel and the Jewish People
Det babylonske fangenskap
thumb|Jødene ble tvangsført til Babylon fra deres land.Kongeriket Judea ble erobret av en babylonsk hær i slutten av 500-tallet f.Kr. Landets elite ble forvist til Babylon. Senere kom en del av dem tilbake, ledet av profetene Esra og Nehemja, etter at Babylonia var blitt erobret av perserne. Ettersom zoroastrisme var statsreligionen for Det persiske riket, har det blitt spekulert i hvilken grad denne religionen har vært en innflytelse for utviklingen av jødedommen, eksempelvis ideen om monoteisme.Bentley, Jerry H. et al (2008): Traditions & Encounters: A brief global History. ISBN 0073534536. Side 93
Tiden etter fangenskapet Konstruksjonen av det andre tempelet ble fullført under lederskapet til de siste tre jødiske profetene Haggai, Sakarja, og Malaki, og med godkjennelse fra perserne. Etter at den siste profeten var død og fortsatt under persisk overherredømme, kom lederskapet av det jødiske folket i hendene på påfølgende generasjoner av zugot («par av») ledere. De blomstret først under perserne og deretter under grekerne. Som et resultat ble fariseere og saddukéere dannet. Jødiske mynter, som Yehud-mynting, ble framstilt i Judea, både i tiden under perserne og under grekerne.
Hellenistiske Judea
Erobringene til Aleksander den store på slutten av 300-tallet spredte gresk språk og kultur, også i Midtøsten, og ga opphav til den hellenistiske tidsalder som søkte å skape felles eller universal kultur. Jødiske tankeretninger ble påvirket av hellenistisk filosofi fra 200-tallet f.Kr., især den jødiske diaspora i Alexandria, og kulminerte i sammenstillingen av Septuaginta, som var en kritisk oversettelse til gresk av den hebraiske Bibelen. Arbeidet ble gjort i stadier og ble fullført i år 132 f.Kr. Den jødiske filosofen Filon av Alexandria var en viktig talsmann for symbiosen av jødisk teologi og hellenistisk filosofi.
Det hasmoneiske kongedømme thumb|Prutah (mynt av mindre verdi) preget av Johannes Hyrkanos II (134 f.Kr. til 104 f.Kr.). Obv: Dobbel cornucopia. Rev: På oldtidshebraisk; «Yehochanan Kohen Gadol Chaver Hayehudim» (Yehochanan yppersteprest, Chaver av jødene.
Etter Aleksanders død ble hans verdensrike delt mellom hans generaler, og et av dem var Selevkidriket. Forholdet mellom hellenistiske jøder og andre jøder ble derimot forringet. Da jødiske ritualer og praksis ble bannlyst av selevkidkongen Antiokos IV Epifanes gikk de ortodokse jøder til opprør mot det greske styret. Opprøret ble ledet av det hasmoneiske dynasti (også kjent som makkabeere) og førte til opprettelsen av et uavhengig, jødisk kongedømme, det hasmoneiske kongedømme. Dette riket varte fra år 165 f.Kr. til 63 f.Kr. Kongedømmet endte i borgerkrig mellom sønnene til Salome Alexandra, Johannes Hyrkanos II, og Aristobulos II. De jøder som ikke ville bli ledet av et hellenistisk dynasti og en konge, men av et teokratisk presteskap, appellerte til Roma, noe som endte med total romersk erobring og annektering av landet, ledet av Pompeius.
Romersk styre (63 f.Kr. – 400 e.Kr.) Judea under romersk styre var først et uavhengig jødisk kongedømme, først ved den hasmoneiske familie, deretter ved familien Herodes, men gradvis gikk deres makt tilbake inntil landet kom direkte inn under romersk styre og ble omdøpt til Iudaea Province. Romerriket var ofte ufølsom og brutal i sin behandling av sine jødiske undersåtter. I år 66 gjorde jødene opprør mot de romerske herskerne i Judea. Opprøret ble knust av de framtidige romerske keiserne Vespasian og Titus. Beleiringen av Jerusalem i år 70 førte til at romerne ødela det meste av tempelet i Jerusalem og i henhold til en del redegjørelser, plyndret gjenstander fra tempelet, eksempelvis Menorá, en kostbar syvarmet lysestake som ble brukt i tempelet, men først og fremst oppfattet som et symbol på jødedommen.
Jødene fortsatte å leve i betydelig antall i sitt land fram til rundt midten av 100-tallet, da den romerske generalen Sextus Julius Severus herjet Judea for å slå ned Bar Kokhba-opprøret, det tredje større opprøret mot Romerriket. 985 landsbyer ble ødelagt og det meste av den jødiske befolkningen ble hovedsakelig utryddet, drept, solgt som slaver og tvunget til å flykte. Forvist fra Jerusalem ble det som var igjen av det jødiske folket sentrert rundt Galilea.
Diaspora
thumb|I Roma hvor Titus’ triumfbue fortsatt står er ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem avbildet sammen med jøder som er gjort til slaver og fraktingen av krigsbytte fra tempelet til Roma. Mange av jødene i Judea ble solgt som slaver mens andre ble borgere i andre deler av Romerriket. Apostlenes gjerninger (Acta), den femte boken i Det nye testamente i Bibelen, foruten andre Paulustekster, har hyppige referanser til store befolkningsgrupper av hellenistiske jøder i mange byer rundt om i Romerriket. Disse var kun påvirket av diaspora (gresk διασπορά, «spredning») i dets åndelige forstand, og absorberte savnet og tapet av et hjemland, noe som ble en hjørnestein i den jødiske tro, underbygget av jødeforfølgelser i forskjellige deler av verden. Politikken mot omvendelse og konvertering jødedommen, som spredde jødisk religion ut over hele den hellenistiske verden, synes å ha endt med krigene mot romerne, og den påfølgende rekonstruksjonen av jødiske verdier i tiden etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem.
Av kritisk betydning for å omforme den jødiske tradisjonen fra den tempelbaserte religionen til tradisjonene under diaspora var utviklingen av fortolkningene av Tora funnet i Misjná og Talmud.
Den sene romerske perioden
Til tross for det feilslåtte Bar Kokhba-opprøret forble jøder fortsatt i landet Israel i betydelig antall. Jøder som ble igjen gjennomgikk mange hendelser og bevæpnede konflikter mot påfølgende okkupanter av landet. En del av de mest kjente og viktigste jødiske tekster ble satt sammen i israelske byer på denne tiden. Den jerusalemske Talmud (Talmúd jerusjalmí), sammenstillelsen av Misjná og niqqud, et vokalpunkt-system som er brukt i hebraisk skriftspråk, er eksempler på dette.
I denne perioden var tannaim og amoraim aktive, rabbinere som organiserte og diskuterte jødiske muntlige lover. Beslutningene til tannaim er fortsatt i Misjná, Baraita, Tosefta og ulike sammenstillinger av Midrash. Misjná ble satt sammen kort tid etter 200 e.Kr., antagelig av Judah haNasi, en betydelig leder i det jødiske samfunnet i Judea. Kommentarene av amoraim om Misjná er satt sammen i den jerusalemske Talmud, antagelig en gang rundt 400, og muligens i Tiberias.
I 351 startet den jødiske befolkningen i Sepphoris, en by rundt seks km nord-nordvest for Nasaret, et opprør ledet av Patricius mot det undertrykkende styrtet til Constantius Gallus, den romerske keiseren i øst. Opprøret ble til sist knust av den romerske generalen Ursicinus som ødela med romersk grundighet mange byer. I Sepphoris ble opprørerne nedkjempet, men byen ble likevel ikke ødelagt, skjønt den ble likevel knust i jordskjelvet i Galilea i 363. En hentydning i jødiske skrifter tyder på at Patricius ble drept i kampene.