Akademisk frihet er et juridisk og etisk grunnprinsipp i akademisk virksomhet som forskning og høyere utdanning. Det innebærer at forskere og studenter har rett til å undersøke ethvert område og fritt gi uttrykk for sine faglige synspunkter, og at denne retten er en «forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».
Akademisk frihet bygger blant annet på den generelle lovfestede ytringsfriheten, men går utover denne retten. Akademisk frihet omfatter både institusjonell autonomi og faglig frihet for den enkelte forsker, spesielt faglig ytringsfrihet og retten til faglig integritet. Akademisk frihet er beskyttet av en rekke lovbestemmelser, sedvanerett og internasjonale erklæringer gjennom blant annet Europarådet, UNESCO, EU og andre internasjonale organisasjoner. I vestlige land er det konsensus om akademisk frihet som akademisk grunnverdi og deltagerne i Det europeiske forskningsområdet har forpliktet seg til aktiv beskyttelse av den akademiske friheten for all forskning. I Norge er akademisk frihet dels formelt lovfestet og dels ulovfestet rett, og gjelder for all forskning, både i universitets- og høgskolesektoren og i instituttsektoren; den akademiske friheten regnes også som et helt grunnleggende forskningsetisk prinsipp. I autoritære stater blir ikke alltid akademisk frihet etterlevd.
UNESCO har definert akademisk frihet som «retten til, uten innskrenkninger i vedtatte doktriner, fritt å kunne undervise og diskutere, frihet til å forske og utbre og publisere forskningsresultater, frihet til fritt å uttrykke meninger om den institusjon eller de system man arbeider innenfor, frihet fra institusjonell sensur og frihet til å delta i faglige og representative akademiske organisasjoner» og retten til «å velge majoriteten av representantene til akademiske organer».
Akademisk frihet omfatter også generelt retten til å være engasjert som fagperson og samfunnsborger, delta i offentlige arenaer og nyte godt av den ytringsfriheten alle borgere har. Det er et sikkert sedvanerettslig prinsipp i Norge at alle forskere har rett til å uttale seg med sin tittel og institusjonstilhørighet i den offentlige samtalen, uten at arbeidsgiver har noen rett til å regulere innholdet. Utgangspunktet for den akademiske friheten er at forskere har en særlig selvstendig stilling i måten de utfører sin forskning og formidling på og ikke kan instrueres i faglig forstand, mens de på den annen side i regelen kun uttaler seg som fagpersoner i en individuell egenskap og ikke på vegne av arbeidsgiveren som institusjon. En forskningsinstitusjon er et «akademisk fellesskap» av forskere som uttaler seg hver for seg.
Historie og innhold Akademisk frihet innebærer at forskere skal kunne formidle idéer eller fakta, også slike som strider med oppfatningene til kolleger, ledelsen hos egen institusjon, myndighetene eller politiske aktører, uten å bli utsatt for noen form for sanksjoner. Akademisk frihet omfatter publisering av forskningsresultater i faglige kanaler, undervisningsvirksomhet og formidling i offentligheten; det innebærer som sentrale momenter også retten til å velge hvilken kanal man vil ytre seg i og retten til å ytre seg uten sensur. Albert Einsteins definisjon har blitt stående som svært innflytelsesrik: «med akademisk frihet forstår jeg retten til å søke etter sannhet og publisere og lære [undervise og formidle] det jeg anser som sannhet».
Forståelsen av akademisk frihet som en særegen verdi kan spores tilbake til begrepet lærefrihet (Lehrfreiheit) i tysk universitetsdebatt på 1800-tallet, som handlet om de vitenskapelig ansattes rett til å utøve embetene sine gjennom undervisning og forskning uten innblanding fra statlige byråkrater, uten å be om tillatelse og uten fare for represalier. Motsatt hadde studentene læringsfrihet (Lernfreiheit); studentene ble ansett som voksne med frihet og evne til å ta ansvar for sin egen læring. Den akademiske friheten handlet i dette perspektivet om å skape en spesiell plass for akademiske institusjoner i en byråkratisk og autoritær stat, og beskytte forskning og høyere utdanning mot utidige byråkratiske inngrep.
Akademisk frihet er ikke en absolutt rett til å velge sine egne arbeidsoppgaver (i arbeidstiden), men handler først og fremst om de kravene til integritet og etikk som forventes ved utførelsen av oppgavene, spesielt det forskningsetiske sannferdighetskriteriet, og retten til å formidle funn og innsikter i tråd med dette gjennom undervisning, publisering og deltagelse i den offentlige diskusjonen. I hvor stor grad akademikere velger sine arbeidsoppgaver er avhengig av innholdet i stillingen; den som er professor i kjemi vil i regelen ha stor frihet til å velge arbeidsoppgaver som med rimelighet kan forstås å falle innenfor dette fagområdet. For forskere som utfører forskningsprosjekter på oppdrag fra ulike eksterne finansiører – enten det er forskningsråd, EU, nasjonale myndigheter (departementer, direktorater), organisasjoner eller bedrifter, og enten de jobber ved universitetene eller i instituttsektoren – er det i større grad kontraktsmessig bestemt hvilke prosjekter de skal arbeide med i arbeidstiden, men de har den samme retten til akademisk frihet som andre forskere når det gjelder kravene til faglig integritet i utførelsen av forskningen og i retten til å formidle funn og innsikter. På denne måten skiller forskningsvirksomhet seg fra konsulentvirksomhet og utredninger og innovasjon i forvaltning og næringsliv. Den som er prosjektleder for et forskningsprosjekt har også retten til å bestemme hvordan forskningen skal gjennomføres, innenfor det som eventuelt er kontraktsmessig bestemt. Så lenge det ikke går utover arbeidsoppgavene i arbeidstiden har en akademisk ansatt også full anledning til å engasjere seg i helt andre fag og forskningsområder enn de som inngår i stillingen. Akademisk frihet omfatter også generelt retten til å være engasjert som fagperson og samfunnsborger, delta i offentlige arenaer og nyte godt av den generelle ytringsfriheten alle borgere har.
Akademisk frihet internasjonalt Akademisk frihet regnes i demokratiske stater som et viktig prinsipp og grunnverdi for all akademisk virksomhet.
I 1997 definerte UNESCO akademisk frihet som «retten til, uten innskrenkninger i vedtatte doktriner, fritt å kunne undervise og diskutere, frihet til å forske og utbre og publisere forskningsresultater, frihet til fritt å uttrykke meninger om den institusjon eller de system man arbeider innenfor, frihet fra institusjonell sensur og frihet til å delta i faglige og representative akademiske organisasjoner» og retten til «å velge majoriteten av representantene til akademiske organer».
Europarådet, Organisasjonen av amerikanske stater og flere samarbeidspartnere vedtok en felleserklæring om akademisk frihet i 2019, der akademisk frihet ble beskrevet som et grunnprinsipp for all forskning. I oktober 2020 vedtok ministerkonferansen i Det europeiske forskningsområdet Bonn-erklæringen om akademisk frihet, etter forslag fra det tyske EU-formannskapet. Erklæringen fremhever akademisk frihet som grunnleggende for vitenskapelige fremskritt og regjeringenes ansvar for å beskytte den akademiske friheten. Erklæringen krever aktiv oppfølging med mer effektive instrumenter for å beskytte den akademiske friheten og foreslår etableringen av et overvåkningssystem for akademisk frihet i Europa.
I mange vestlige land er akademisk frihet lovfestet, grunnlovfestet, følger av sedvanerett og/eller forstås som en del av den mer generelle retten til ytringsfrihet. Selv om ytringsfrihet er en helt grunnleggende komponent i og forutsetning for den akademiske friheten, omfatter akademisk frihet mer enn bare vanlig ytringsfrihet.
Innskrenkninger i den akademiske friheten I land der ytringsfriheten og andre demokratiske prinsipper generelt står svakt, herunder i Folkerepublikken Kina, flere land i Sentral-Asia som Usbekistan og Kasakhstan, og flere land i Midtøsten og Afrika, står også den akademiske friheten svakt. Ytringsfrihet og akademisk frihet er også under press i Russland og flere andre østeuropeiske land i større eller mindre grad; innen EU har særlig den ungarske Orbánregjeringens politikk på dette området blitt kritisert for å innskrenke den akademiske friheten.
I Norge Akademisk frihet er dels formelt lovfestet og dels ulovfestet rett i Norge og gjelder for all forskning. Den akademiske friheten i Norge er dels utledet av den grunnlovfestede generelle ytringsfriheten (Grl. § 100), dels av sedvane ved norske akademiske institusjoner siden tidlig på 1800-tallet og dels av internasjonale forsknings- og utdanningspolitiske utviklingstrekk. Kunnskapsdepartementet fastslår at «akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp i forskningen og en viktig betingelse for å sikre uavhengig og pålitelig forskning». Norge er deltager i Det europeiske forskningsområdet, som gjennom Bonn-erklæringen har forpliktet seg til aktiv beskyttelse av den akademiske friheten.
Forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov (NOU 2020: 3) fastslår at prinsippet om individuell akademisk frihet i Norge tidligere var å anse som ulovfestet rett. Den individuelle akademiske friheten ble eksplisitt lovfestet ved institusjoner under universitets- og høyskoleloven i 2007. Ved institusjoner utenfor universitets- og høyskoleloven gjelder prinsippet om akademisk frihet fortsatt som ulovfestet rett.
I universitetsloven fra 2024, §2-2 , så legger en opp til at det er universitetene og høgskolene som har den akademisk friheten; institusjonen har ansvar for å skaper rammer for innhold og formidling i undervisning (som er nødvendig for å bli akkreditert, og dermed kunne tilby undervisning), samtidig som lovverket nekter universitetene, høgskolene og underviseren pålegg og instrukser om innhold og formidling (underviseren kan kun få påvirket undervisningen gjennom rammer satt av institusjonen).
Norsk historie om akademisk frihet I 2010 vedtok Stortinget enstemmig etter forslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden en presisering av at den akademiske friheten også omfatter forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven, slik som i instituttsektoren, helseforetakene og forvaltningsorganer med forskningsvirksomhet (f.eks. Folkehelseinstituttet), og bad regjeringen «fremme forslag som på egnet måte tydeliggjør den akademiske frihet for forskere ved institusjoner som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven»; disse institusjonene står for rundt 70% av den samlede forskningsinnsatsen i Norge. Norges forskningsråd stiller krav om at institutter «må legge til rette for at prinsippene om akademisk frihet skal gjelde for all offentlig finansiert forskning», uavhengig av om de er underlagt universitets- og høyskoleloven, herunder i retningslinjene for statlig basisfinansiering.
Forskerforbundet har uttalt at «akademisk frihet er en forutsetning for at de vitenskapelig ansatte i alle fagområder og forskningsutøvende sektorer skal kunne utfordre etablerte sannheter og flytte grensene for vår kunnskap, og dermed også en forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet». Forskerforbundet har som politikk at også de institusjonene som ikke direkte faller under universitets- og høyskoleloven, slik som andre forskningsinstitutter og helseforetak, skal innarbeide prinsippet om akademisk frihet i sine vedtekter og plandokumenter for å sikre at prinsippet etterleves. For eksempel har Folkehelseinstituttet forankret i interne retningslinjer at forskere oppfordres til å være aktive i samfunnsdebatten og formidle sin forskning fritt og uten sensur. Forskerforbundet har uttalt at «det er viktig at forskning som finansieres over statsbudsjettet legger til grunn akademisk frihet for forskerne og åpenhet om forskningsresultatene. Dette er viktig for å sikre at kunnskapsproduksjonen skjer i henhold til vitenskapelige anerkjente prinsipper».«Akademisk frihet for forskere utenfor UH-sektoren»
NOU 2006: 19 definerte akademisk frihet for forskerrollen som