thumb|right|Maltesiske jøder i Valletta, tidlig på 1800-tallet. thumb|right|Sefardisk familie i Bosnia, 1800-tallet. thumb|right|Indisk-jødisk familie i Cochin (India) ca. 1900. Jødisk etniske inndelinger viser til et antall adskilte samfunn innenfor verdens etniske jødiske befolkning. Selv om jødene er betraktet som en enkelt selvidentifisert etnisk gruppe, er det bestemte etniske inndelinger blant jødene, hovedsakelig som et resultat av historiske forgreninger fra den opprinnelige israelittiske befolkningen, og følgende uavhengige utviklinger.Hammer M. F., Redd A. J., Wood E. T., et al. (Juni 2000): «Jewish and Middle Eastern non-Jewish populations share a common pool of Y-chromosome biallelic haplotypes». Proc. Natl. Acad. Sci. U.S.A. 97 (12): 6769–74. doi:10.1073/pnas.100115997. PMID 10801975.
thumb|right|Ung askenasiske tilhengere av minoritetssekten haredisk jødedom i Jerusalem, 2005 Så langt tilbake som til bibelsk tid har det vært kulturelle og språklige forskjeller mellom de ulike jødiske samfunn, selv innenfor området til oldtidens Israel og Judea. Dette er observert både i Bibelen og i arkeologiske spor. I mer nyere historie har en rekke jødiske samfunn blitt etablert av jødiske bosettere på forskjellige steder rundt om i verden, ofte med store avstander til andre jødiske samfunn noe som effektivt førte til langvarig isolasjon jødiske samfunn imellom. I løpet av tusenåret til det jødiske diaspora kom de ulike samfunnene til å utvikle seg under påvirkning av deres lokale miljø; politisk, kulturelt, naturlig og befolkningsmessig. I dag kan disse forskjellene blant jødene bli observert i kulturelle uttrykk i hvert enkelt jødiske samfunn, inkludert jødisk språklig mangfoldighet, kulinariske preferanser, liturgisk praksis, religiøse fortolkninger, foruten også grader og kilder til genetisk blanding.
Historisk bakgrunn Oldtidens Israel og Judea
Den fulle omfang av kulturelle, språklige, religiøse eller andre forskjeller blant israelittene i oldtiden er ikke kjent. Etter nederlagene til kongedømmene Israels og Judea ble det jødiske folket nødt til flykte og spredde seg over hele Midtøsten, særlig til Egypt, den afrikanske Nildalen, Jemen og Mesopotamia. Da Romerriket var på sitt høyeste, kunne en finne jødiske samfunn i bortimot hver eneste større bosetning og urbant område i hele riket, foruten også spredte samfunn utenfor Romerrikets grenser i nordlige Europa og i Afrika. I øst kunne det bli funnet jødiske samfunn over hele Persia og i riker ytterligere lengre øst, inkludert India og Kina. Jøder kunne også bli funnet i østlige Europa og sørvestlige Asia.
I løpet av den bysantinske perioden konverterte khanen av Khazaria i nordlige Kaukasus til jødedommen, delvis for å opprettholde nøytralitet mellom det kristne Bysants og den muslimske verden. Denne hendelsen danner rammeverket for den spanskjødiske filosofen Yehuda Halevis verk Kitab al Khazari (Boken til khazarene). I hvilken grad jødedommen innenfor denne gruppen overlevde etter at khazarenes rike falt sammen er et emne for akademisk debatt.
Etter Romerrikets sammenbrudd, og særlig etter den mauriske invasjonen av Iberia, ble kommunikasjonen mellom de forskjellige jødiske samfunnene sporadiske. Med økende forfølgelse i «Ashkenaz» – det er områder i nordlige Frankrike og Tyskland – begynte store grupper av jøder å forflytte seg stadig lengre øst i Europa. De ble ønsket velkommen av kongedømmet Polen. På samme tid, som et resultat av en mer åpen kommunikasjon innenfor den muslimske verden, kunne de jødiske samfunnene i Iberia ha bedre kontakt med de i Nord-Afrika og Midtøsten. Samtiden ble de samfunn som lå fjernere til, som i sentrale og sørlige Asia og sentrale Afrika, fortsatt isolert og fortsatte å utvikle seg i en særegen retning. Etter at jødene ble forvist fra Spania i 1492, en forordning som offisielt ble først trukket tilbake i 1968,«1492 Ban on Jews Is Voided by Spain», The New York Times, 17. desember 1968 spredde de sefardiske jødene seg av nødvendighet til Amerika, Nederlandene, Det osmanske rike, Nord-Afrika og til en rekke mindre områder i Midtøsten.
Selv om den jødiske befolkningen ble alvorlig redusert av de jødisk-romerske krigene og den fiendtlige politikken og forfølgelsene av kristne herskere i Europa,Lehmann, Clayton Miles (1998): «337-640: Late Antique Palestine». The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. University of South Dakota. hadde jødene alltid klart å opprettholde en tilstedeværelse i Midtøsten og Palestina. På 500-tallet e.Kr. var det rundt 50 samfunn, inkludert Jerusalem, Tiberias, Ramla, Ashkelon, Caesarea Maritima, og Gaza. I løpet av den tidlige osmanske tiden var det rundt 30 samfunn som omfattet Haifa, Nablus, Hebron, Ramla, Jaffa, Gaza, Jerusalem og mange oppe i nord, den mest framherskende var Safed som nådde en befolkning på rundt 30 000 jøder ved slutten av 1500-tallet.
I løpet av århundrene etter korstogene begynte jøder fra hele verden å utvandre i stadig økende antall. Ved ankomst adopterte disse jødene skikkene til samfunnene av mizrahisk jødedom og sefardisk jødedom. Med baron Rothschilds filantropiske kjøp av landområder og påfølgende anstrengelser for gjøre Palestina til et frodig jødisk hjemland, og den påfølgende framveksten av sionismen, førte en flodbølge av jøder tilbake til Midtøsten og Palestina.
Moderne inndelinger thumb|300px|Geografisk illustrasjon av betydelige jødiske etniske inndelinger i Afrika-Eurasia, ca. 1490 e.Kr.
Historisk sett har jøder blitt identifisert i to betydelige grupper, Ashkenazim eller «germaniske» («Ashkenaz» betyr «Tyskland» på middelaldersk hebraisk, noe som vektlegger den jødiske tyngdepunkt i sentrale Europa), og Sephardim, eller «hispanikere» (Sefarad betyr «Hispania» eller «Iberia» på hebraisk, noe som vektlegger deres spanske og portugisiske bakgrunn). Mizrahim, eller «østlige jøder» («Mizrach» er «øst» på hebraisk), det er jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, som kan utgjøre en tredje større gruppe.
Mindre jødiske grupper omfatter georgiske jøder og fjelljøder fra Kaukasus, indiske jøder inkludert Bene Israel («barn av Israel», jøder fra India), Bené Menasjé («barn av Manmase», jøder fra Shinlung-området i det nordøstlige India), cochin-jøder (India), Bené Efrájim (telugujøder fra Andhra Pradesh i India), romaniotiske jøder fra Hellas, oldtidens italienske jøder, jemenittiske jøder (fra Jemen og Oman), forskjellige afrikanske jøder, inkludert Beta Israel av Etiopia; bukhariske jøder i Sentral-Asia, og kinesiske jøder, mest kjent er kaifeng-jøder, foruten også et antall andre særskilte, men nå ikke lenger eksisterende samfunn.
Delingene mellom alle disse gruppene er løselig og deres grenser er ikke absolutte. Mizrahisk jødedom (Mizrahim) er eksempelvis en broket samling av jødiske samfunn i Nord-Afrika og Midtøsten som ofte ikke er mer beslektet med hverandre enn til enhver annen av de før nevnte jødiske gruppene. I moderne anvendelse er midlertidig Mizrahim også begrepsbelagt med Sephardi på grunn av likheter i liturgien, til tross for uavhengig utvikling fra sefardisk jødedom på Den iberiske halvøya. Således blant Mizrahim er det irakisk jøder, egyptiske jøder, berbiske jøder, libanesiske jøder, kurdiske jøder, libyske jøder, syriske jøder og flere andre.
Jemenittiske jøder («Teimanim») fra Jemen og Oman, helt i sørenden av Den arabiske halvøya, er tidvis inkludert, skjønt deres liturgi er unik og de skiller i respekt til blanding som er funnet blant dem til den som er funnet i Mizrahim. I tillegg er det en forskjell mellom allerede eksisterende jødiske samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika som er særskilt fra etterkommerne av de sefardiske jødene som etablerte seg i Midtøsten og i Nord-Afrika etter forvisningen av jøder fra Spania av de katolske monarkene i 1492, og noen få år senere av forvisningen av jøder fra Portugal.
Til tross for denne mangfoldighet representerer askenasiske jøder hovedmengden av dagens jøder, beregnet til å bestå av mellom 70 og 80 prosent av alle jøder verden overAdherents.com: adherent statistic citations All Jews Are Ashkenazi (og opp til 90 prosent fra før den andre verdenskrig og holocaust) Som et resultat av deres utvandring fra Europa i løpet tid med krig og elendighet, har askenasiske jøder også representert den overveldende majoriteten av jøder i den nye verden, det vil si Nord- og Sør-Amerika, og land som tidligere var uten innfødte jødiske samfunn, slike som USA, Canada, Argentina, Brasil, men også Australia, og Sør-Afrika, med Venezuela og Panama som unntak ettersom sefardiske jøder utgjorde majoriteten av jødiske samfunn i disse to landene. I Frankrike har innvandring av mizrahisk jødedom fra Nord-Afrika og deres etterkommere er nå i flertall framfor etterkommere av tidligere europeiske jøder. Kun i Israel er den jødiske befolkningen representert av alle grupper, en smeltedigel uavhengig av hver gruppes andel innenfor den samlete jødiske befolkningen i verden.
DNA: genetiske studier thumb|right|Etiopiske jødiske kvinner ved Vestmuren i Jerusalem, 2006 thumb|right|Berbiske jøder i Atlasfjellene i Nord-Afrika, ca 1900 thumb|right|Bukharisk jødisk lærer og studenter i Samarkand, dagens Usbekistan, ca 1910 Til tross for åpenbart mangfold som framtrer blant verdens særskilte jødiske befolkningsgrupper, både kulturelt og fysisk, har genetiske studier vist at mange av disse er genetisk beslektet til hverandre, og har således til sist sin opprinnelse fra en felles israelittisk befolkning i oldtiden som gjennomgikk en geografisk spredning og deretter uavhengige utviklinger (evolusjon).Hammer, M. F.; A. J. Redd, E. T. Wood, M. R. Bonner, H. Jarjanazi, T. Karafet, S. Santachiara-Benerecetti, A. Oppenheim, M. A. Jobling, T. Jenkins, H. Ostrer, og B. Bonné-Tamir (9. mai 2000): «Jewish and Middle Eastern non-Jewish populations share a common pool of Y-chromosome biallelic haplotypes» i: Proceedings of the National Academy of Sciences 97 (12): 6769–74. Bibcode 2000PNAS...97.6769H. doi:10.1073/pnas.100115997. PMC 18733. PMID 10801975.
En forskningsundersøkelse utgitt av amerikansk The National Academy of Sciences (NAS) uttalte at «Resultatene støtter hypotesen at genpolen fra farssiden til jødiske samfunn fra Europa, Nord-Afrika, og Midtøsten nedstammer fra en felles forfedrebefolkning i Midtøsten, og antyder at de fleste jødiske samfunn har vært relativt isolerte fra nabosamfunn av ikke-jøder i løpet av og etter diaspora.» Forskere har uttrykt overraskelse over den bemerkelsesverdige genetiske ensartetheten de har funnet blant moderne jøder, uansett hvor diaspora har blitt spredt rundt om i verden.