250px|right|thumb|Eideren som grense mellom Daner, Saksere og Frisere Ejderpolitikken gikk ut på at Danmarks historiske sørgrense ved elven Eider (dansk: Ejderen) (mellom Sønderjylland og Holstein) skulle gjenopprettes. Ejderpolitikkens slagord var «Danmark til Ejderen».
Historisk gikk Eiderens funksjon som grenseelv tilbake til fredsslutningen mellom keiser Karl den store og den danske kongen Hemming i 811, og opphørte først i 1864.Kruse, Kirsten; Ventegodt, Ole: «Ejderen» i Lex på lex.dk. Hentet 16. april 2026 fra
Ejderpolitikken var aktuell i forbindelse med treårskrigen og andre slesvigske krig, samt etter første verdenskrig og andre verdenskrig.
1842-1864 Orla Lehmann formulerte «Ejder-programmet» den 28. mai 1842. Ejder-programmet gikk ut på at de tyske hertugdømmene Holstein og Lauenborg skulle skilles ut fra det danske monarkiet, mens Hertugdømmet Slesvig skulle være en ordinær provins i Kongeriket Danmark. mini|Slesvig 6. februar 1864, illustrasjon av Otto Bache (1839–1927). Østerrikske flagg viser tydelig befolkningens sympati i konflikten mellom Danmark og Preussen/Østerrike, fra To hundrede Træsnit. Tegninger fra Krigen i Danmark 1864, Forlagsbureauet i Kjøbenhavn (G.E.C. Gad, Gyldendalske Boghandel, C.C. Lose & Delbanco), Thieles Bogtrykkeri, 1864. Ejderprogrammet fikk støtte fra de nasjonalliberale. Derimot ønsket Bondevennene og de konservative helstatsmenn at Holstein og Lauenborg skulle være fullverdige deler av det danske monarki. Den slesvig-holsteinske bevegelsen ønsket prinsipielt at Sønderjylland skulle være tysk. Den motsatte seg derfor også Ejderpolitikken. Ejderprogrammet fikk stor innflytelse på folkestemningen i Danmark, Norge og Sverige.
Orla Lehmann tok kontakt med dansksinnede i Nordslesvig (både bønder og liberale i byene) og til de få dansksinnede på universitetet i Kiel. Det første resultatet var at Peter Hiort Lorenzen, en liberal kjøpmann fra Haderslev, den 11. november 1842 snakket dansk i Slesvigs stenderforsamling. Det neste resultatet var de store folkemøtene som ble holdt på Sønderjyllands høyeste punkt Skamlingsbanken i 1840-årene. På det første Skamlingsbanke-møtet den 18. mai 1843 ble Peter Hiort Lorenzen hedret for sin innsats.
Etter at treårskrigen var slutt i 1850, tvang stormaktene Danmark til å føre en helstatspolitikk, kalt Den europæiske nødvendighed og bekjempet av slesvig-holsteinerne. Den kom derfor aldri til å virke i praksis.
Innenrikspolitisk ble de ejderdanske nasjonalliberale holdt ute av de konservative helstatsregeringene i begynnelsen av 1850-årene.
I 1857 dannet den nasjonalliberale C.C. Hall regjering. Nå formulerte de nasjonalliberale en Ejderpolitik på langt sigt. Holstein og Lauenborg skulle langsomt oppgis, mens Sønderjylland skulle knyttes tettere til det egentlige Danmark.
I 1863 mente Hall seg sterk nok til å kunne gjennomføre sin politikk. I Novemberforfatningen (en felles grunnlov for Danmark og Slesvig) samme år ble det knesatt at Sønderjylland skulle knyttes nærmere til kongeriket. Imidlertid skulle Hertugdømmet Slesvig bevare sitt selvstyre og altså ikke innlemmes.
Dette var et brudd med London-protokollen av 1852,Fra parlamentsdebatten rundt London-protokollen, hansard.parliament.uk]</ref> en internasjonal avtale der Danmark, Storbritannia, Sverige-Norge, Russland og Frankrike underskrev på at Danmark ikke hadde rett til å knytte Slesvig nærmere kongeriket. I tillegg gikk Preussen og Østerrike med på å signere, etter at Danmark i Aftalerne af 1851-52 forpliktet seg til ikke under noen omstendighet å innlemme Slesvig. Novemberforfatningen brøt med dette og utløste dermed den andre slesvigske krig i 1864.Vammen, Hans; Brandt, Ulrik: «Londontraktaten af 1852» i Lex på lex.dk. Hentet 16. april 2026 fra Ved freden i Wien i 1864 måtte det danske monarki avstå Slesvig, Holstein og Lauenborg til Preussen og Østerrike.
1920 thumb|Folkeavstemningen i Slesvig 1920. I forbindelse med folkeavstemmingen om Slesvig fantes «Flensborg-bevegelsen» som ønsket en grense rett syd for Flensburg og «Dannevirke-bevegelsen» som ønsket at Dannevirke eller Eider skulle være grensen. Flensborg-bevegelsen utløste den dramatiske «påskekrisen» i 1920, hvor Ministeriet Zahle II ble avskjediget.
1945-1949 i Sydslesvig Etter andre verdenskrig begynte store deler av lokalbefolkningen i Sydslesvig å identifisere seg med regionen fremfor med Tyskland, og en del som hittil hadde vært tysksinnede, sluttet seg til den danske bevegelsen.Region Sønderjylland/Schleswig Etter at britene hadde okkupert Sydslesvig i mai 1945, krevde mange hjemmehørende en gjenforening med Danmark. Før engelskmennene fikk nedlagt forbud, rakk mange å avgi lojalitetserklæring til Danmark.
Det ble også skapt dansk flertall i mange kommunale organer. Over 50 prosent av den hjemmehørende befolkningen stemte på danske kandidater ved landdagsvalget i 1947. Dette slo allikevel ikke igjennom ved valgene, da opp mot to tredjedeler av velgerne var hjemstavnsfordrevne tyske flyktninger.
Tyske embetsmenn avviste imidlertid ønsket om en gjenforening, og engelskmennene forbød enhver form for agitasjon både for en grenseflytting og for at Sydslesvig skulle ha en særlig status i Tyskland.
Etter dannelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i oktober 1949 døde den ejderdanske bevegelsen i Sydslesvig langsomt bort.
1945-1949 i Danmark Den 9. mai 1945 erklærte statsminister Vilhelm Buhl at «grensen ligger fast».<ref>[https://graenseforeningen.dk/leksikon/graensen-ligger-fast «Grensen ligger fast», grænseforeningen.dk Denne erklæringen ble støttet av et stort flertall i Folketinget, og var offisiell politikk også for senere danske regjeringer.
Av to grunner møttes den sydslesvigske bevegelsen for gjenforening med skepsis i Danmark. For det første hadde det vært et solid tysk flertall i Mellomslesvig ved folkeavstemningen i 1920. For det andre hadde nazistene fått høye stemmetall særlig i sydslesvigske landdistrikter i 1932 og 1933. I Danmark var man ikke oppmerksom på at kriserammede landmenn hadde stemt på nazistene i protest mot Weimarrepublikkens sentralisme.
Aktivistiske kretser formulerte allikevel en ny «Ejderpolitikk» til støtte for sydslesvigerne. Politisk oppnådde Sydslesvig-aktivistene bare støtte fra Dansk Samling med 4 mandater i Folketinget.
I 1947 erklærte statsminister Knud Kristensen fra Venstre at han som «privatmann» mente at «Sydslesvig gjenvunnet, det er kampens mål». Samtidig fastholdt regjeringen offisielt at «grensen ligger fast».
Denne uklare politikken medførte at regjeringen ble kastet i Folketinget. Ved det etterfølgende valget røk Dansk Samling ut av Folketinget, mens Venstre gikk kraftig frem, men partiet mistet allikevel regjeringsmakten.
I 1949 forlot Knud Kristensen dansk politikk. Ejderpolitikkens periode var over.
Senere forsøkte Knud Kristensen et politisk comeback med partiet De Uafhængige, men Ejder-programmet kom ikke på den politiske dagsorden igjen.
Sønderjylland eller Slesvig Geografisk sett er Sønderjylland og Slesvig ikke helt sammenfallende. Sønderjylland er den kulturgeografiske regionen mellom Kongeåen i nord og Ejderen i syd. Hertugdømmet Slesvig var et administrativt og juridisk begrep.
De kongerikske enklaver i Vadehavet og marsken mot vest var sønderjyske, men hørte ikke med til Slesvig. Det var omstridt om de såkalte «blandede distrikter» som ikke var kongerikske enklaver i det vestlige Sønderjylland hørte med til hertugdømmet.
Mot øst hørte Ærø med til Slesvig, men var ikke sønderjysk. Tidligere hadde Femern vært en del av hertugdømmet, men øya var ikke sønderjysk.
I 1842-1864 var det danske monarkis utenrikspolitikk behersket av «det slesvigske spørsmål», mens innenrikspolitikken var preget av «den sønderjyske sak». I denne artikkelens avsnitt om «1800-tallet er «Slesvig» derfor benyttet i utenrikspolitisk og juridisk sammenheng, mens Sønderjylland» er brukt som et geografisk og folkelig begrep.
Referanser
Litteratur Haandbog i Danmarks politiske Historie fra Freden i Kiel til vore Dage av Povl Engelstoft og Fratz Wilhelm Wendt. Gyldendal. 1934. (Kilde for 1842-1864 og 1920)
Eksterne lenker ''SSW Landesverband
Kategori:Danmarks historie