thumb|Krengetoget RABDe 500 i Øst-Sveits thumb|Bernina Express med Piz Bernina i bakgrunnen right|thumb|300px|Sveits' jernbanenettverk (2004) Jernbanen i Sveits drives av det statlige jernbaneselskapet Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Jernbanetransport er ryggraden i Sveits' offentlige transport. Landet har verdens tettest utbygde jernbanenettverk (med unntak av Vatikanstaten og Monaco) med svært gode transporttilbud for befolkningen. Switzerland: Railway Information Jernbanenettverket består av både normalspor (1 435 mm) og smalspor (vanligvis 1 000 mm, noen ganger enda mindre), og har en samlet lengde på 5 063 km. Av dette er 3 652 km normalspor, videre er 3 641 km av normalsporet elektrifisert. 1 383 km er smalspor, derav 1 353 km elektrifisert. De fleste smalsporede strekningene har meterspor, men det finnes også noen linjer med en sporvidde på 800 mm. En jernbanelinje, den 13 km lange banen Waldenburgerbahn, har 750 mm sporvidde. Nesten alle sporveier i Sveits har meterspor. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km.Die Schweiz in Zahlen, Bundesamt für Verkehr Jernbanestrekningene i Alpene er turistmagneter og danner et godt bilde av landets jernbane.
De fleste normalsporede jernbanelinjer i Sveits tilhører SBB-CFF-FFS (Schweizerische Bundesbahnen). Men det finnes også normalsporede privatbaner. BLS, Bern-Lötschberg-Simplon, driver blant annet normalsporet jernbane i Sveits. Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Eisenbahnen: Technische angaben Bundesamt für Statistik BFS, 2005 Online
Historie
right|thumb|Plakat om opprettelsen av SBB Sveits' jernbanehistorie strekker seg tilbake til åpningen av landets første jernbanelinje til Basel i 1844. Dette byggeprosjektet hadde pågått siden 1820-årene, men kunne imidlertid ikke gjennomføres på grunn av politisk ustabilitet under restaurasjonen i Sveits. Private selskaper stod for utbyggingen og driften av de sveitsiske banene i det 19. århundre. Den første virkelige sveitsiske banen ble åpnet i 1847 mellom Zürich og Baden, en strekning på 16 km. I 1860 var det vestlige og nordøstlige Sveits forbundet med jernbane. Det var først etter et vedtak i 1852 at jernbaneutbyggingen virkelig skjøt fart. Dette vedtaket ga private aktører ansvaret for jernbanen, og førte til hard konkurranse og at Schweizerische Nationalbahn (SNB) til slutt gikk konkurs i 1878. Dette var en av årsakene som førte til at synspunktet igjen ble endret; en overføring av ansvaret tilbake i føderale hender og en nasjonalisering av jernbanen var forslaget som ble foreslått. Dette skjedde i perioden 1901–1909, da fem store, private jernbaneselskaper gikk sammen og dannet Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Det fantes dog fortsatt private selskaper; disse var imidlertid ikke i hendene på spekulanter, men i hovedsak i kommunale eller statlige hender.
Den første jernbanen i Alpene gikk under St. Gotthard-passet og ble åpnet i 1882. Gotthardbanen forbinder Tyskland med Italia og har vært en prioritert forbindelse i lang tid. I flere hundre år har dette passet vært viktig for trafikken og i 1883 gikk den første trafikken gjennom den ca. 15 km lange St. Gotthard-tunnelen. Den siste stasjonen før tunnelen på dens nordside er Göschenen og på dens sørlige side ligger det italiensktalende stedet Airolo. En annen bane i Alpene ble åpnet i 1906 under Simplonpasset.
I første halvdel av 1900-tallet ble Sveits' jernbanenett gradvis elektrifisert og oppgradert. På grunn av kullmangel i Sveits begynte man tidlig med elektrifiseringen av banene, og dette pågikk også under de to verdenskrigene ettersom Sveits holdt seg nøytralt. Etter andre verdenskrig fikk jernbanen økt konkurranse fra veisystemet, og enkelte baner ble stengt som følge av dette; men ikke i samme grad som i resten av Europa. Økt bilsalg og utbygging av flere store veier var grunnen til at jernbanen mistet andeler av transportvirksomheten i landet. Siden 1970 har de føderale myndighetene blitt mer involvert i oppgradering av jernbanenettet, særlig i urbane områder og langs hovedfartsårer under Bahn 2000-prosjektet. I 1975 åpnet den første jernbanestrekningen bygd etter andre verdenskrig, Heitersbergbanen.Fullstendig nybygging og ikke bare sporlegging Innføringen av takster i 1982 var et kvantesprang videre.
S-Bahn Zürich og utbyggingen av andre S-Bahn-nettverk var også et løft for landets jernbane. Med åpningen av den nye linjen Mattstetten–Rothrist i 2004 ble kjernen i Bahn 2000-konseptet fullført. I tillegg blir to store transalpinske traséer bygget om igjen under prosjektet AlpTransit – Gotthardbahns og Lötschbergs trasé mot Simplonpasset.
Jernbanenettet thumb|Jernbanenettet i Sveits Det sveitsiske jernbanenettet har en samlet lengde på 5 063 km. Utenom noen få km er det fullstendig elektrifisert. Jernbanenettverket er inndelt på følgende måte: Hovedbaner Normalsporede sidelinjer Smalsporede baner Sporveier Tannstangbaner Kabelbaner
Ifølge den sveitsiske jernbaneloven blir all skinnegående materiell, inkludert fjellbaner og trikker, regnet som jernbane. Jernbanenettet er delt inn hoved- og sidelinjer. Alle normalsporede baner som betjener gjennomgangstrafikk hører til hovedbaner. S-Bahn-togene kjører på det vanlige jernbanenettet, både på normalspor og smalspor.
42 km av nettverket til Deutsche Bahn (som eies av Forbundsrepublikken Tyskland) ligger i sveitsiske områder, og Hochrheinbanen («Øvre Rhinen-banen») utgjør den største delen. Videre hører 2 km til ÖBB. I motsatt tilfelle ligger 14 km av Sveits' jernbanenett i nabolandene, men disse strekningene er eid av sveitsiske selskaper (SBB Rafz – Neuhausen, RHB til Tirano, BLT Leymen). Ved alle andre grenseoverganger ligger eiendomsgrensen på nasjonalgrensen og den kontinuerlige driften reguleres gjennom drifts- og leieavtaler, bruk av jernbanenett og konsesjoner.
I motsetning til i andre land finnes det ingen konkurrerende busstilbud mot jernbanens hovedstrekninger. Det offentlige tog- og bussnettverket er utformet slik at de utfyller hverandres behov. På flere stasjoner er det direkte overgang og kort ventetid mellom buss og tog.
Normalsporet jernbane thumb|Regionaltog ved Rhinfallet 3 652 km eller nesten tre fjerdedeler av jernbanenettet er normalspor. Av dette hadde 1 747 km av strekningen flere spor (per 2004, kilde: BfS). Det meste av jernbanenettet er fra andre halvdel av det 19. århundre. Nesten alle hovedlinjene er i hendene på SBB, med unntak av enkelte strekninger som driftes av BLS og SOB.
De viktigste forbindelsene er vest-øst-forbindelsen fra Genève til Bodensjøen via Lausanne, Bern og Zürich og den parallellgående Jurafusslinie, samt Gotthardbanen og Lötschbergbanen som går i nord-sør-retning. De transalpinske linjene er også av stor internasjonal betydning fordi de ligger på veien fra Nordsjøen til Italia. De skal ferdigstilles i 2015 med blant annet flere nye basetunneler gjennom prosjektet AlpTransit.
For innenlandstransport er trekanten Basel-Bern-Zürich og linjen langs Genfersjøen mellom Genève og Lausanne i Vest-Sveits de viktigste jernbanestrekningene. Det viktigste jernbaneknutepunkt er Olten, der øst-vest-linjer og nord-sør-linjer krysser hverandre.
På grunn av vanskelige topografiske forhold er det meste av jernbanen svingete og strekninger kan kun lages i henhold til drift ved relativt lave hastigheter. Det finnes ingen ordinære høyhastighetsbaner i Sveits. Den nye strekningen i Bahn 2000 mellom Bern og Olten er konstruert for minst 200 km/t. I tunnelene som kommer med AlpTransit vil fartsgrensen være satt til 250 km/t. De skal knyttes til høyhastighetsnettverk i nabolandene til Sveits.
Smalsporet jernbane right|thumb|Et tog tilhørende RhB på gjennomgangstraséen i Chur på vei til Arosa Smalsporet jernbane er uunnværlig for Sveits. Spesielt i fjellområdene i Alpene, foten av Alpene og Jurafjellene ble mange smalsporede strekninger anlagt på grunn av kostnadsinnsparinger. Samtlige smalsporlinjer anses som sidelinjer. Av den samlede lengden på 1 383 km er det kun 45 km som har flere spor. De fleste smalsporede strekninger bruker meterspor, men enkelte baner bruker også sporviddene 800 mm (for eksempel Wengernalpbahn), 1 200 mm (Rheineck-Walzenhausen-banen) og 750 mm (Waldenburgerbahn).
De største sammenhengende smalspornettverkene i Sveits er den raetiske jernbanen (RhB) og Matterhorn-Gotthard-Bahn. Begge disse banene betjenes sammen med Glacier Express, som opererer mellom feriestedene St. Moritz og Zermatt. Albulabanen og Berninabanen som drives av RhB og går til Tirano i Nord-Italia, utgjør en tredje jernbaneforbindelse gjennom Alpene i Sveits i tillegg til de normalsporede strekningene gjennom Gotthard og Simplon.
RhB er den lengste metersporbanen i Sveits og forbinder Disentis, Davos og St. Moritz i de høye alper med Chur, et jernbaneknutepunkt med SBB. Den går gjennom den øvre Rhindalen og flere sidedaler, samt Engadin som er den øvre dalen til Inn-elven. Berninapasset er det høyeste punktet på denne linjen, på 2 253 moh. Banens samlede lengde er 366 km.
Furka–Oberalp-Bahn (FO) er en metersporbane i de høye Sør-Alpene. Navnet refererer til to fjellpass, Furkapasset og Oberalppasset. Furkapasset er det høyeste punktet på denne banen med en høyde på 2 033 moh, og det ligger i den øvre enden av Rhindalen. Banens samlede lengde er 100 km, og banen går fra Disentis til Brig. Brig er et jernbaneknutepunkt med SBB og BLS og ligger ved nordenden av Simplontunnelen, på SBB-linjen Milano-Lausanne og BLS-linjen Milano-Bern
BVZ Zermatt-Bahn er en kort linje mellom Brig og Zermatt. Den går gjennom Vispdalen og Mattertaldalen, som er sidedaler til Rhône. Banen er 43 km lang.
I 2003 slo FO og BVZ seg sammen til Matterhorn-Gotthard-Bahn.
Glacier Express kjører på ruten St. Moritz-Chur-Disentis-Andermatt-Brig-Visp-Zermatt. En dagstur i vogner med panoramautsikt tar turister fra St. Moritz til Zermatt gjennom noen av de mest spektakulære landskapene i Alpene. left|thumb|På toget til Wengen Gornergratbahn klatrer fra en høyde på 1 600 m nær Zermatt stasjon i Zermatt RR til 3 000 m og endestasjonen på skulderen av Monte Rosa-fjellet i løpet av 9 km. Banen er en tannstangbane.
Berner Oberland-Bahn er en 24 km lang jernbanelinje fra Interlaken til Lauterbrunnen og Grindelwald. Den starter på Interlaken Ost stasjon og deler seg ved Zweiluetschinen, rundt 10 km sør for Interlaken. Den vestlige sidebanen fører til Lauterbrunnen, mens den østlige sidelinjen går til Grindelwald. Det er mulig å foreta en loop ved å ta Lauterbrunnen-sporet først og returnere via Grindelwald-sporet. De to sidebanene er forbundet med Wengernalpbahn.
Wengernalpbahn er en 19 km lang bane fra Lauterbrunnen til Grindelwald, og frakter passasjerer over Eiger-fjellkjeden på jernbaneknutepunktet i Kleine Scheidegg. Om vinteren er dette stedet et skiområde trafikkert av mange heiser og løyper, samt jernbanelinjen. Skiløpere kan ta toget fra bunnen av dalene for å gå tilbake til toppen av løypene.
Jungfraubahn, som også kjører på tannstang, begynner i Kleine Scheidegg og går 9 km gjennom tunneler i Eiger og Mönch videre til «Jungfraujoch», et fjellpass mellom Mönch- og Jungfrautoppene. På fjellpasset finnes et besøkssenter og et observatorium. Aletschbreen, den største isbreen i Alpene, går mot sør i retning av Rhônedalen.
Bergbahn Lauterbrunnen-Mürren (BLM) er 6 km lang og delt i to separate deler; den første delen er en svevebane (som går over den gamle kabelbanen, som ble erstattet i 2006), den andre en adhesjonsbane.
Et «GoldenPass»-tog i nærheten av Gstaad Montreux-Berner Oberland-Bahn går 75 km fra Montreux ved Genfersjøen til Zweisimmen, med en sidebane som går til Lenk i Simmental. Strekningen fra Montreux til Zweisimmen, som er omtrent 63 km lang, er en del av «GoldenPass Panoramic»-reisen fra Montreux til Luzern, en reise som kombinerer turer på linjene til MOB, BLS og Brünig