Saga Petroleum var et privateid norsk oljeselskap, dannet i 1972. Selskapet hadde eierandeler i en rekke norske felt og var operatør for feltene Snorre, Tordis, Vigdis og Varg. Saga hadde også omfattende internasjonal virksomhet. Etter at Norsk Hydro og Statoil kjøpte storparten av aksjene, ble selskapet overtatt av Hydro i 1999, og Statoil overtok operatøransvaret for feltene.
Selskapsdannelsen
Saga Petroleum ble dannet i 1972 av fire norske selskap: NOCOTO, Syracuse Oils Norge A/S, A/S Polaris Oil Consortium og A/S Pelican.
NOCOTO Da petroleumsvirksomheten startet i Norge på 1960-tallet, ble det dannet flere selskap som ønsket å være med. For å få lisens i norsk sektor måtte utenlandske selskap opprette norske datterselskap, men det ble også dannet selskaper med norske eierinteresser. Petronord og Norwegian Oil Consortium (NOCO) ble begge grunnlagt i 1964 og fikk begge tildelt lisenser i første konsesjonsrunde i 1965. Petronord var et samarbeid mellom Norsk Hydro og franske selskap, mens NOCO var hel-eid av norske interesser. I første konsesjonsrunde var NOCO med som en del av Amoco/Noco-gruppen, og som del av denne gruppen var selskapet med på å finne Torfeltet i 1970.
Georg Hagerup-Larssen var styreformann i NOCO, og Carl Wilhelm Carstens var direktør.
For å hente inn mer kapital dannet NOCO i 1972 finansieringsselskapet NOCOTO. Primært skulle selskapet engasjere seg i oljeleting nord for 62. breddegrad, men en skulle også vurdere virksomhet utenfor norsk kontinentalsokkel. Tilsammen 81 aksjonærer bidro med 450 millioner kroner i aksjekapital. Planen var at NOCO og NOCOTO skulle samarbeide tett om utvikling av organisasjon og oppbygging av faglig kompetanse.
Syracuse Oils Norge
Syracuse var et kanadisk oljeselskap, og Syracuse Oils Norge ble opprettet som norsk datterselskap. I 1965 fikk selskapet i første konsesjonsrunde tildelt lisenser i blokkene 11/7 og 11/10, uten samarbeid med andre. Det ble i 1967 boret én brønn knyttet til denne lisensen, og brønnen var tørr.
En gruppe ledet av Den norske Creditbank (DnC) overtok i 1967 51 % av aksjene i selskapet. I starten var kun rederiet Odfjell sammen med DnC, men gjennom ytterligere aksjekjøp ble gruppen utvidet med blant annet Thor Dahl A/S, Havtor A/S og Uglands rederi.
Selskapet fikk også tildelt lisenser i andre konsesjonsrunde, da i samarbeid med andre selskap. Med Elf Aquitaine som operatør var selskapet medeier da Heimdalfeltet ble funnet.
Polaris Oil Consortium
Ti norske forsikringsselskap og rederier sto bak Polaris Oil Consortium da gruppen ble dannet i 1971. Det nye selskapet tok over 12,5 % av eierandelene til den tysk-amerikanske Murphy-gruppens lisenser fra første konsesjonsrunde. Sjøforsikringsselskapet Polaris (Norske Sjø Forsikring A/S) var initiativtaker og ga navn til gruppen.
Pelican
Pelican & Co A/S ble dannet av ti norske industri- og shipping-selskaper, blant annen det statseide Årdal og Sunndal Verk.E. Helle: Norges olje... s.114 Selskapet fikk sammen med de amerikanske selskapene Conoco, Texaco og Chevron lisenser i andre konsesjonsrunde.
Selskapene går sammen
I september 1970 oppnevnte regjeringen Borten et utvalg for vurdering av statlig organisering for petroleumsvirksomheten, ledet av Knud-Endre Knudsen. Utvalget la fram sin innstilling i mars 1971 og foreslo blant annet opprettelsen av et nytt statsselskap som skulle overta statlige forretningsmessige interesser i Nordsjøen. Dette ledet fram til opprettelsen av Statoil i desember 1972.
Etter funnet av Ekofiskfeltet i 1969 og flere felt i 1970, var interesser for å være med i Nordsjø-aktivitetene stor. Regjeringen Bratteli, som hadde overtatt høsten 1971, gjorde det klart at myndighetene kun vil åpne opp for ett eneste selskap ved siden av det statlige Statoil og det halv-statlige Norsk Hydro. NOCO tok da initiativet til at de norske-dominerte selskapene NOCOTO, Syracuse, Polaris og Pelican skulle gå sammen om å danne et nytt sterkt, privat oljeselskap. Bak disse fire selskapene sto igjen 96 ulike norske selskap.E. Helle: Norges olje... s.115 De fire selskapene annonserte i januar 1972 at de ville gå sammen, som et «integrert selskap med petroleum som grunnlag».
Saga Petroleum ble formelt etablert som kommandittselskap på et konstituerende møte 24. februar 1972.
Otto Grieg Tidemand ble valgt som styreleder, og Martin Siem ble daglig leder. Selskapet etablerte kontor på Høvik i Oslo. Saga hadde i starten felles administrasjon med NOCO, og direktør Carl Wilhelm Carstens i NOCO gikk også inn i ledelsen i Saga.
Tidlig aktivitet
Start i utlandet Kort tid etter etableringen annonserte Saga i juni 1972 at selskapet ville gå inn i oljeleting utenfor Sicilia, i samarbeid med Amoco og Agip. Fra Den norske Creditbank kjøpte Saga lisensene i ti blokker på norsk, britisk og nederlandsk kontinentalsokkel. Mot slutten av 1972 hadde selskapet engasjert seg i leting på nederlandsk sokkel.
Samarbeid på norsk sokkel I starten var det naturlig for Saga å bygge på samarbeidet som hadde blitt etablert mellom NOCO og Amoco. Det amerikanske selskapet hadde hatt enerett på samarbeide med NOCO, men norske myndigheter ville ikke godkjenne at denne avtalen også ble gjort gjeldende for Saga. Det var betydelig tyngde bak eierne til Saga, og staten var redd for å gi Saga for store fordeler på norsk sokkel. Selskapet ble oppfordret til å spre seg i valg av samarbeidspartnere før neste konsesjonsrunde.
Heimdalfeltet
Gjennom firmaet K/S Femogtyvefire Norsk A/S var Saga deleier i Heimdalfeltet, som var funnet i 1972 i blokk 25/4. Firmaet ble dannet sammen med Odfjell, Thor Dahl og Havtor, for å overta Syracuses lisenser i feltet.
Saga Petrokjemi
Saga Petrokjemi A/S ble startet som et prosjekteringsfirma i 1973, av Saga Petroleum og fem andre industriselskaper: Akergruppen, Dyno Industrier, Elkem-Spigerverket, Hafslund samt Årdal og Sunndal Verk. Selskapet skulle vurdere mulighetene for å etablere petrokjemisk industri, i Norge eller i England.
Stortinget vedtok i juni 1974 en plan for utbygging av et petrokjemianlegg på Rafnes som skulle bygges og eies an Hydro, Saga Petrokjemi og Statoil i fellesskap. Hydro og Saga Petrokjemi fikk operatøransvaret for hver sine deler av anlegget. Hydro var ikke fornøyd med løsningen og følte seg presset inn i en uheldig konstellasjon av selskaper.O. J. Sagafos: Hydro 1905-2005 s.248ff
Saga Petrokjemi ble solgt til Statoil ved årsskiftet 1983/1984, for 621 millioner kroner.
Tredje konsesjonsrunde
Tredje konsesjonsrunde ble utlyst i juli 1973, og Saga søkte om lisens på 14 blokker. Tildelinger i denne runden skjedde i flere omganger, og Saga fikk i første omgang kun én blokk, 35/3, sammen med Statoil og BP. Saga ble for første gang utnevnt til operatør. Selskapet boret flere brønner i denne blokken, men petroleumsforekomstene var for små til å bli kommersielt utnyttet.
Trekanten Statoil/Hydro/Saga
I hele levetiden til Saga foregikk det en drakamp, men også et samarbeid, mellom de tre norske oljeselskapene Statoil, Hydro og Saga. Konkurransen mellom de tre ble av mange betraktet som svært positiv for utviklingen på norsk sokkel. Som et hovedredskap for statlig styring og statlige inntekter ble Statoil favorisert, og Saga ble på mange måter «lillebroren» i trekanten.
Reduserte leteutgifter
Statoil var fra starten av også blitt gitt vilkår for redusert bidrag til leteutgifter. Saga og Hydro var ikke fornøyd med å måtte være med på å dekke inn Statoils andel av leteutgiftene, sammen med de utenlandske selskapene. I november 1979 vedtok Stortinget at ingen norske selskaper skulle bidra til leteutgiftene med en større andel en det de hadde som eierandel i lisensen. Dette ville redusere Hydro og Sagas bidrag til Statoils letekostnader. Vedtaket ble gjennomført etter et felles forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, med støtte fra Venstre.E. Helle: Norges olje... s.122
Beslutningen ble karakterisert som et «arbeidsuhell»: Arbeiderpartiet var mot vedtaket, men manglet to representanter i salen under avstemningen. Vedtaket var formelt sett gyldig og ble stående.
Gullblokken 34/10
Regjeringen Nordli signaliserte i mars 1977 at Statoil kanskje alene burde få ansvaret for leting og utvinning fra blokk 34/10. Denne blokken var så attraktiv at den på forhånd var bli døpt «gullblokken». I desember samme år foreslo imidlertid regjeringen i en stortingsmelding å gi Hydro og Saga 5 % eierandel hver. Det ble i meldingen gjort til et poeng at nesten hadde arbeid i de mange selskapene som eide Saga og at fortjeneste i Saga ville bli ført tilbake til disse selskapene. Hydro og Saga måtte imidlertid betale 10 % hver i leteutgiftene. For Saga ble det også gjort som vilkår at selskapet ble omorganisert fra kommandittselskap til aksjeselskap.E. Helle: Norges olje... s.116ff
Ved den endelige tildelingen i juni 1978 fikk Saga 6 %, Hydro 9 % og Statoil 85 % eierandel. Boring i blokk 34/10 førte til funn av Gullfaksfeltet.
Troll og Oseberg
Også i blokkene der Trollfeltet og Osebergfeltet ble funnet ble det en rivalisering om eierandeler og operatøransvar. Statoil fikk nå minst 50 % andel i alle ny konstellasjoner, og Hydro ble ofte gitt en noe større andel en Saga.
Operatørvirksomhet
Snorrefeltet
Saga fikk ved tildeling i fjerde konsesjonsrunde i april 1979 operatøransvaret for blokk 34/4 i nordlige Nordsjø, cirka 140 kilometer vest for Sogn. Statoil fikk 50 % eierandel, mens Saga som operatør ble gitt 15 %. Blant andre eiere ble Amoco utnevnt som teknisk assistent.
Boring startet i juli 1979, og brønnen fant en oljekolonne på over hundre meter. Boring av ytterligere en brønn i 1983 sannsynliggjorde at reservoaret kunne strekke seg over i naboblokken 34/7, som ikke hadde vært med i tildelingen i fjerde konsesjonsrunde. Blokk 34/7 ble framholdt som svært lovende, som en mulig ny «gullblokk» eller en «diamantblokk». I åttende konsesjonsrunde satset Saga for fullt, ved kun å levere søknad på denne ene blokken. Ved tildelingen i januar 1984 ble Snorre operatør også for 34/7. Snorrefeltet strekker seg over begge blokkene.
Snorre-prosjektet ble i perioden 1987-1988 kritisert for usikker økonomi, både på grunn av den valgte plattformløsningen, med bruk av stål istedenfor betong, og på grunn av svingende oljepriser. Olje- og energiminister Arne Øien i regjeringen Brundtland understreket risikoen, men ville likevel ikke utsette prosjektet. I januar 1988 uttalte han at «Sagas ville være drept som oljemiljø, hvis selskapet ikke fikk gjennomføre sine Snorre-planer». Tvil om økonomien i prosjektet gjorde at et borgerlig stortingsflertall i mai 1988 gikk inn for å selge ned statens andeler i lisensen. Esso på sin side var en pådriver for utbyggingen og ønsket å overta en større andel i feltet.
PUD for Snorrefeltet ble godkjent av Stortinget 27. mai 1988. Vedtaket var enstemmig, med unntak av Sosialistisk Venstreparti, som ønsket å utsette utbyggingen. Stortinget ga regjeringen fullmakt til å selge eierandeler i lisensen, et vedtak som også Arbeiderpartiet stilte seg bak.
Feltet kom i produksjon i august 1992.
Vigdisfeltet
Vigdisfeltet ble funnet i felt 34/7 i februar-mars 1986. Saga hadde fra starten av 9,8 % eierandel og var operatør, i et samarbeid der også Statoil, Hydro, Esso, Deminex Norge og DNO var med. Plan for utbygging og drift ble godkjent i desember 1994, og feltet kom i produksjon i januar 1997. I 1997 hadde Saga solgt seg ned til en eierandel på 7,7 %.
Feil på en gasskompressor gjorde at produksjonen fra Vigdisfeltet måtte stoppe en rekke ganger i løpet av 1997. Produksjonsstans på over hundre dager i løpet av året ga Saga et betydelig inntektstap.
Tordisfeltet
Tordisfeltet ble funnet i felt 34/7 i de siste månedene i 1987, i samme blokk og lisens som Vigdisfeltet. Plan for utbygging og drift ble godkjent i mai 1991, og feltet kom i produksjon i juni 1994.
Vargfeltet