Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832–1910) var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev.Halvdan Koht regnet med rundt brev. Som dikter og samfunnsaktør agerte Bjørnson både i nasjonal og nordisk ånd.
Mens forfatterens bondefortellinger er forankret i norsk nasjonalromantikk med hensyn til form, stil og menneskeskildring, beveget Bjørnson seg siden over det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama til de første realistiske problemdramaene.
Bjørnson var også en produktiv lyriker, og mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Også andre nordiske komponister har tonesatt hans dikt. En av hans fedrelandssanger, Ja, vi elsker dette landet med tone av Rikard Nordraak, er blitt Norges nasjonalsang.http://www.nb.no/bjornson/bjoernsons-beste/maanedens-sang/mai-ja-vi-elsker-dette-landet.Se også omtale og opptak av «Der ligger et land»:
Stortinget bevilget ham kunstnerlønn i 1863. I 1903 ble han som første norske dikter tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er også kjent som Riksmålsforbundets grunnlegger. Sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland, ble Bjørnson i mellom- og etterkrigstiden markedsført av Gyldendal forlag som en av de fire store norske dikterne.
Barndom og ungdom thumb|Bjørgan, hvor Bjørnson ble født, tegnet av Gerhard Munthe. Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak, komponisten som skulle sette tone til flere av Bjørnsons sanger, var søskenbarn. Dikterens mor Inger Elise, var født Nordraak (1808–1897) og var søster av komponistens far, malermester Georg Marcus Nordraach (1811–1891). I likhet med Nordraak nedstammet Bjørnson fra skogfinnen Mads Mikkelsen Finne i Land.«Den ukjente Finnskogen i Oslomarka», Dagbladet 18. september 1994 Dikterens far Peder Bjørnson (1798–1871) var av storbondeslekt, men måtte i ung alder gi opp slektsgården Skje i Land. Han begynte å studere, tok teologisk embetseksamen i 1829, og fikk kall i 1831. Han kom da til fjellbygda Kvikne, som på den tid var egen kommune. På den avsidesliggende prestegården Bjørgan ble den første sønnen, Bjørnstjern (senere Bjørnstjerne), født.
Peder Bjørnson søkte seg etter hvert vekk, og i 1837 fikk han Nesset prestedømme i Romsdal. Det var i «Romsdalens stride land»Jf. diktet Romsdalen, Samlede digter-verker b. VIII, s. 369–373 Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp og kjente seg hjemme. Ifølge biografen Christen Collin var han som barn en vilter krabat med et stort hjerte og utpreget fortellerevne, «især var det bøndenes verden, han levet sig ind i». Også tjenestefolkene ble hans fortrolige i barndommen: «Han foretrak stadig borgstuen og de steder, der arbeidsfolkene var».Chr. Collin 1923, Bjørnstjerne Bjørnson : Hans barndom og ungdom, b. 1 s. 40 At han ikke lenge etter at han var fylt ni år måtte overvære henrettelsen av Per Hagbø, kan muligens forklare hans engasjement mot dødsstraff senere i livet.Dommen over den unge Per Hagbø som sto anklaget for å ha myrdet sin gravide kjæreste, ble bekreftet i Overretten i Trondheim 15. mars 1841. Henrettelsen fant sted vinteren etter.Edvard Hoem: Faderen s. 112 i paperbackutgaven fra 2009.«Et stygt barndomsminde»
I fem år gikk han på middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen. I det selvbiografiske diktet «Gamle Heltberg» omtales middelskolen som «en liden, meget pyntelig skole» som både kirke og stat kunne stole på, men som sjelden ble smurt av «åndens talg». Og videre: «Vi måtte gå der, til vi blev store. / Jeg gik der også, – men læste Snorre.» Hans første publiserte dikt, Frihetens tale, om februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 ble utgitt samme år.
I 1850, da Bjørnson var 17 år gammel, ble han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet. Her kom han sammen med blant annet Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje, og tok, ikke minst, sterke inntrykk av Heltberg selv. Bjørnson ga ham følgende attest:Hvær tolkning, han gav, blev som syn, vi havde haft:
det øget vor unge personlige kraft.»Bjørnstjerne Bjørnson 1920: Samlede Digter-verker b. VIII, v. Francis Bull s. 338Bjørnson fullførte examen artium i 1852, men kom aldri til å begynne på noe fagstudium. I likhet med Ibsen og Vinje var han opptatt av Marcus Thranes arbeiderbevegelse. Han begynte å virke som journalist, skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for fornorsking av scenekunsten. «Bjørnson større som politiker enn dikter», Aftenposten 1. november 2009 I sin første litteraturanmeldelse, omtalen av En Nytaarsbog, trykt i Morgenbladet 15. januar 1854, spår han en kommende ny norsk «digterslegt», og gir innblikk i sin egen poetikk, idet han etterlyser ekthet, friskhet og sannhet. Han tar avstand fra lyrikk som betjener seg av «færdiglavet poetisk Tærminologi», og advarer mot hulhet, falske følelser, motepregede måneskinnsvermerier og «den evige Lamenteren over Verdens og Tidernes pinagtighed».http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/art/1854/bb_sakprosa000012.html thumb|Bjørnstjerne og Karoline giftet seg i Søgne gamle kirke 11. september 1858. Kirken er fra 1600-tallet og er i dag fredet. I 1856 stilte han seg i spissen for et teaterslag i Christiania Theater for å markere et krav om norske skuespillere ved teateret, og ble støttet av bl.a. Jonas Lie og A. O. Vinje. I juni samme år kom han med på et studentertog til Kalmar, Uppsala og Stockholm. Her ble han tilhenger av skandinavismen,Norgeshistorie.no, Ruth Hemstad: «Skandinavisme og skandinavisk samarbeid». Hentet 19. des. 2016. og så for seg en frigjøring av Slesvig-Holstein fra Preussen, der mellom fem og ti tusen bondesoldater skulle stille for å vinne grenseområdet tilbake til Danmark. «Bjørnson større som politiker enn dikter», Aftenposten 1. november 2009 Etter hjemkomsten skrev han skuespillet Mellem Slagene. Deretter dro han til København der han skrev bondefortellingen Synnøve Solbakken, det første verket han fikk trykt. Sagadramaet Halte-Hulda, ble påbegynt i København våren 1857 og fullført samme sommer.
I november 1857 overtok han som kunstnerisk leder ved Ole Bulls teater i Bergen etter Henrik Ibsen. I løpet av Bergensoppholdet, som varte i knappe to år, gjorde han seg gjeldende som teaterleder og dikter, men også som redaktør og politiker. I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers. Bryllupet sto i Søgne der faren var sogneprest fra 1853 til 1869. Ekteskapet ble livsvarig.Jf. diktet «Mit følge», månedens sang for oktober
Bondefortellinger Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger er preget av nasjonalromantiske strømminger, som var typiske for den kulturelle samtiden, imidlertid er forfatteren også opptatt av å skildre mørkere sider ved norsk folkeliv, slik som for eksempel alkoholisme i Synnøve Solbakken. Bildet Bjørnson gir av bønder og fattigfolk er mangfoldig og slett ikke entydig idyllisk. En skikkelse som Aslak i Synnøve Solbakken peker fram mot naturalismen. . De første mindre bondefortellingene kom på trykk anonymt i Illustreret Folkeblad som Bjørnson selv utga i årene 1855–57. Thrond (1857), en kort kunstnernovelle, ble først trykt i København, og siden i Folkebladet. I 1857 publiserte han Synnøve Solbakken. Før fortellingen kom i bokform, hadde den gått som fortsettelsesfortelling i Illustreret Folkeblad. Synnøve Solbakken ble i de to første år etter utgivelsen den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk.E. Beyer Norges litteraturhistorie b. 3, s. 105
Synnøve Solbakken ble etterfulgt av Arne i 1859 og i 1860 av En glad Gut.
Første kapittel anslår hovedtemaet i boka. Det handler om hvordan Arne Kampen (fra plassen, senere gården, Kampen) modnes og finner sin livsoppgave. Han velger å sette kreftene inn – også som kunstner – for bidra til å dyrke opp og videreutvikle Kampen.Jf. http://www.nb.no/bjornson/aktuelt2010/bjoernson-foredrag-i-p2-akademiet
En glad gut (1860) er en prosafortelling med barneskildringer. Samme året utkom også novellen Faderen.
Bondefortellingene sett under ett er ikke først og fremst «folkelivsbilder», men «karakterstudier».Norsk litteraturhistorieved Beyer og Beyer, s. 205.
Tidlige sagadramaer
Bjørnson ønsket å «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men og i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av dem var Mellem Slagene, en énakter der handlingen dreier seg om konflikten mellom birkebeinere og baglere i det 12. århundre. Skuespillet ble skrevet i 1856, altså før Synnøve, men oppført og trykt senere. kong Sverre, spiller en sentral rolle i dette stykket. Ekteskapskonflikten peker fram mot skuespillet De Nygifte (1866).
Mellem Slagene ble skrevet i København. Stykket gjorde suksess da det ble oppført på Christiania Theater i 1857. Samme år ble det trykt.
Han fulgte opp med Halte-Hulda i 1858. Det er skrevet på blankvers, men har likevel en slags sagastil, ispedd lyriske partier.
Teatersjef i Bergen og Christiania Etter invitasjon fra Ole Bull ble Bjørnson kunstnerisk leder ved Det norske Theater i Bergen i snaue to år, fra november 1857 til september 1859. Han spedde på økonomien med journalistarbeid. Han drev politisk kamp som redaktør av Bergensposten og klarte å få nye representanter inn på Stortinget. Dette førte til at han ble ønsket som redaktør i Aftenbladet i Christiania. Han vendte tilbake til hovedstaden i september 1859, og han ble teatersjef på Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund.
Den 1. oktober 1859 sto «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hs. M. Kong Carl» anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker». Diktet var skrevet i Bergen sommeren 1859. Da ble også Arne fullført og En glad Gut påbegynt. Bjørnson ble snart medredaktør i Aftenbladet. Han skrev politiske artikler til støtte for Reformforeningen, en forening som på den tid ble stiftet av Johan Sverdrup og Johannes Steen i allianse seg med et flertall av stortingsbøndene under Ole Gabriel Uelands ledelse.
Midt under stattholderstriden inviterte Ibsen og Bjørnson stiftelsen av Det Norske Selskab. Det ble etablert 29. november 1859, og Bjørnson ble formann. Målet var å fremme nasjonale verdier, men synes tildels å ha vært av personlig art, slik som å få oppført forfatternes egne stykker.
Bjørnson holdt imidlertid så høy profil i stattholderstriden at han ble presset ut av Aftenbladet alt midt i januar 1860. Han fortsatte å skrive innlegg i avisen, men av upolitisk karakter. Blant annet gikk flere kapitler av En glad Gut som føljetong senhøstes 1859 og i vårhalvåret 1860. Nederlaget som redaktør var årsak til at han søkte stipendium for å komme seg utenlands.
Til København og Roma thumb|En 28 år gammel Bjørnstjerne Bjørnson Etter et opphold i Søgne hos foreldrene sammen med Karoline og den førstefødteSønnen Bjørn, født 15. november 1859 fra midt i mai 1860, der han fullførte En glad Gut, forlot han Norge i juni og dro utenlands, i første omgang til København. Dit kom også Karoline og Bjørn etter i september. Da stipendpengene kom i november, dro han videre til Roma. Karoline og Bjørn oppholdt seg hos familie på Als, men omsider kom også de etter til Roma. Da hadde familien vært adskilt i ca. syv måneder.