Hallvard Vebjørnsson (død 1043), trolig fra storgården Huseby i Lier, er kjent som Sankt Hallvard. Han regnes som både katolsk og ortodoks helgen, og har blitt hyllet i Norge fra midten av 1000-tallet og framover, og han ble spesielt feiret over Østlandet på begynnelsen av 1200-tallet. Den såkalte «hallvardsvaka» var i så måte en kirkelig begivenhet som ble feiret natten til 15. mai, til ære for .
St. Hallvard er Oslos skytshelgen og gjengis i hovedstadens byvåpen, bærende på to av sine helgenattributter, en møllestein og en pilebunt. Han er også kjent som Hallvard Vebjørnsson den Hellige, Hallvard den Hellige og Hellige Hallvard med mer.
Hallvardlegenden Man vet egentlig svært lite om Hallvard Vebjørnssons liv, men islandske annaler hevder ble han ble drept i år 1043. Ifølge lokal tradisjon skal Hallvard ha vokst opp på farsgården Huseby i Lier, som sønn av storbonden Vebjørn og kona Thorny, hvis mor skal ha vært datter til Gudbrand jarl. Gudbrand skal også ha vært far til Åsta Gudbrandsdatter, mor til Sankt Olav (med sin første ektemann, Harald Grenske) og Harald Hardråde (med sin andre ektemann, Sigurd Syr), som begge dermed var nært beslektet med Hallvard.Gjerløw, L. (1988). Oloph Odenius' tryckta skrifter-en kommentar. Fornvännen, 83, 258-262. Hallvard ble ifølge sagnet ofte med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland.
En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid kvinne løpende opp til ham og ba om å bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som urettmessig beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. Hun rømte fra dem i frykt for sitt liv. Kvinnen sa seg villig til å bære jernbyrd for å bevise at hun ikke hadde stjålet noe. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne med i båten.
Da de så vidt var kommet ut i fjorden, nådde kvinnens forfølgere stranden. Fra strandbredden prøvde de å overtale Hallvard til å utlevere kvinnen, men han nektet. En av mennene spente da buen sin i sinne, og pilen boret seg inn i Hallvards bryst. Også kvinnen ble drept og begravd på stranden. Deretter skal drapsmennene ha bundet en stein til Hallvards hals, og senket ham i sjøen for å skjule ugjerningen.
Likevel fløt den døde opp. Venner av Hallvard soknet etter ham, fant ham og ga ham en praktfull begravelse i hjembygden hans. Snart skal det ha vist seg jærtegn ved graven hans; vidjekvistene som skal vært bundet sammen til soknereip - men ikke er nevnt i legenden - begynte å spire, og hans ry som hellig mann vokste. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr.
Helgenkultus Det tidligste vitnemålet om Hallvards helgenkåring er Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, en krønike skrevet av presten Adam av Bremen mellom 1073 og 1076, altså rundt 30 år etter Hallvards død.<ref>Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum] Liber tertius, capitulum 53</ref>Den eldste Noregs-historia, med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bemen, Det norske samlaget, Oslo 1921. Side 74-75: Fotnote med forklaring, av oversetter Halvdan Koht. Adam av Bremen beskriver her en «Alfward» som kan være Hallvard, og som «lenge ubemerket levde blant nordmennene» og angivelig ble drept av venner da han forsvarte en fiende. Adam nevner også at ved Alfwards hvilested «opplever folk ennå i dag store helbredelsesundere». Hallvards grav på den tiden er ukjent, men Harald Hardråde kan ha fått den døde flyttet til Mariakirken i Oslo. Senere ble den døde flyttet til Oslos daværende domkirke.
Kvelden 14. mai ble i middelalderen kalt «hallvardsvaka»,https://naob.no/ordbok/hallvardsvaka tilsvarende feiringen av andre helgener, som «olsok» og «jonsok».
Sankt Hallvard ble dyrket i Norge og på Island, men også i Skara i Sverige.Om Hallvardkultusen på Katolsk.no Viktigst ble Hallvardkultusen i Sør-Norge og spesielt på Østlandet på 1200-tallet. Da Oslo-bispen i første del av 1100-tallet skulle innvie den nye Kristkirken i Oslo, trengte han relikvier. St. Hallvards døde kropp ble vurdert som passende og flyttet fra sin opprinnelige grav og skrinlagt i kirken, hvoretter relikvieskrinet ble satt opp over høyalteret. Kristkirken fikk deretter navnet Hallvardskatedralen, og skrinet skal ha befunnet seg der frem til november 1532. Etter reformasjonen i Norge vet imidlertid ingen hvor det ble av skrinet.Jørgen Haavardsholm: «St. Hallvard - Oslos skytshelgen», Dagbladet 21. mai 2000
Oslos byvåpen thumb|upright|Oslos byvåpen ble utformet og godkjent i 1892, men tatt i bruk først ved Christianias jubileum i 1924. Motivet med St. Hallvard har imidlertid versert i ulike varianter, helt siden middelalderen.Oslos byvåpen St. Hallvard er gjengitt i Oslos byvåpen. Utgangspunktet for avbildninger av St. Hallvard er Oslo bys segl fra 1300-tallet. Her sitter han på en trone med armlener formet som to løver, bærende på to av sine helgenattributter, en møllestein og en pilebunt. Under tronen ses en halvt liggende skikkelse, senere feiltolket som den druknede kvinnen. At det dukker opp en møllestein i seglet og senere i byvåpenet, skyldes trolig påvirkning fra legenden om biskop Quirinius fra Sisak i Kroatia, som ble druknet med en møllestein i 309. Legenden om Hallvard sier ingenting om noen møllestein; den nevner bare en stein.Jørgen Haavardsholm: «St. Hallvard - Oslos skytshelgen», Dagbladet 21. mai 2000
Men Quirinius, som er gravlagt i en krypt ved via Appia i Roma,St. Quirinius, Catholic Encyclopedia ble ofte avbildet i tyske middelalderkirker med en møllestein som attributt. Da den nye byen ble anlagt ved Akershus festning i 1624, trengte man et nytt byvåpen og tok utgangspunkt i det gamle seglet. Nå ble skikkelsen på tronen endret til en kvinne med tre piler. Møllesteinen ble endret til en slange som biter seg selv i halen, og under kvinnens føtter lå en soldat i full rustning. Denne endringen medførte at Hallvard-motivet ble glemt. Først mot slutten av 1800-tallet våknet et ønske om å vende tilbake til det opprinnelige helgenmotivet, og riksarkivar H.J. Huitfeldt-Kaas utarbeidet malen som seglet gjengis etter i dag. Flere kunsthistorikere, deriblant Erla Bergendahl Hohler, har påpekt at Huitfeldt-Kaas feiltolket skikkelsen ved helgenens føtter som en kvinne, enda det var en kriger i brynje, fremstilt hvilende med beina i kryss. Dette var et tradisjonelt middelaldermotiv, basert på et eldgammelt orientalsk herskermotiv der seierherren tramper på den overvunne. Skikkelsen under St. Hallvards føtter var den beseirede drapsmannen, ikke den druknede kvinnen han forsøkte å redde.Jørgen Haavardsholm: «St. Hallvard - Oslos skytshelgen», Dagbladet 21. mai 2000
Oslo rådhus Man finner blant annet byvåpenet på vestveggen i Oslo rådhus. Det viser St. Hallvard, som i sin høyre hånd holder møllesteinen som drapsmennene bandt fast til ham. De tre pilene Hallvard holder i den andre hånden representerer de tre som ble skutt av forfølgerne; Hallvard selv, kvinnen han prøvde å berge og hennes ufødte barn.
St. Hallvard kuriosa Hallvardsmerket er en sjelden, bevart skipsfløy fra middelalderen, som viser St. Hallvard med møllestein og pilebunt. St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen er sognekirke for den katolske menigheten for Oslo øst for Akerselven. «Sankt Hallvards brønn» er en fontene på Bragernes torg i Drammen.Sankt Hallvards brønn, Drammen På Gilhusodden i Lier holdes annethvert år et utespill, Hallvards valg, om hendelsen.Brageteatret: Hallvards valg I Lier finnes St. Hallvard videregående skole som har røtter tilbake til 1911, selv om skolen først fikk «St. Hallvard» i navnet i 1965. Hellige Hallvard ortodokse menighet er en ortodoks kirke som ligger på Grefsen i Oslo og er viet til St. Hallvard. Kirken har også sterke tilknytninger til andre ortodokse menigheter i Oslo som; Hellige Olga menighet, Hellige Nikolai ortodokse menighet og Maria Bebudelses kirke. I Oslo feires St. Hallvards festdag hvert år den 15. mai, gjennom ulike arrangementer i Middelalderbyen. Denne dagen kalles også Oslo-dagen. St. Hallvardsdagen er også datoen for utdeling av St. Hallvard-medaljen. «St. Hallvards menn» er ett av kallenavnene til fotballaget Vålerenga.
Litteratur Høisæther, O. R. (2020). Sankt Hallvard: helgen og symbol. Orfeus. ISBN 9788293140696 Antonsson, Haki (2020). [https://discovery.ucl.ac.uk/id/eprint/10135176/1/Antonsson_StSunniva_2020_korr1-2701_kap.pdf Ei heilag dronning for nordlege strender –St. Sunniva og den nordiske helgenverda''.
Referanser Martin Blindheim (1982) De gylne skipsfløyer fra sen vikingetid. Bruk og teknikk. s. 85–111. I Viking – Tidsskrift for norrøn arkeologi. Bind XLVI – 1982. Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo 1983. ISSN 0332-608X
Eksterne lenker Hl. Hallvard fra Lier – en ortodoks helgen i Norge ved Thomas Arentzen Sankt Hallvard nettsted ved Svend Asbjørn Sylling Hallvards biografi katolsk.no
Kategori:Norske helgener Kategori:Nordmenn fra vikingtiden Kategori:Ortodokse helgener Vebjørnsson, Hallvard Kategori:1000-tallet