Provinsen Rhinland (tysk: Provinz Rheinland), også kjent som Rhinprovinsen (Rheinprovinz) og Rhinpreussen (Rheinpreußen), var en provins som eksisterte fra 1822 til 1918 innenfor Kongedømmet Preussen og deretter fra 1918 til 1946 innenfor Fristaten Preussen og Weimarrepublikken. I mai 1939 hadde den et areal på 24 477 km² (hvis vi ser bort fra Hohenzollern Land), og en befolkning på 7 931 942 innbyggere.
Provinsens overpresident og andre statlige forvaltningsorganer hadde sitt sete i Koblenz. Düsseldorf var i tillegg forvaltningshovedstaden for Provinsialforbundet Rhinprovinsen. Dette var et eget forvaltningsorgan for overkommunale oppgaver med hovedorganene Landeshauptmann og Provinsiallanddagen.
Provinsen grenset i nord til Nederland, i øst til provinsen Westfalen og provinsen Hessen-Nassau (fra 1918: Folkestaten Hessen), i øst og sør til Storhertugdømmet Hessen, i sørøst til Kurpfalz, i sørvest til Saarland, og i vest til Frankrike, Belgia og Luxembourg.
Provinsen ble opprettet den 22. juni 1822 og eksisterte frem til 23. august 1946 etter slutten på andre verdenskrig. Den var lokalisert i den historiske regionen Rhinland mellom de to byene Bingen am Rhein og Kleve.
Wienerkongressen i 1815 overførte Rhinland fra Frankrike til Preussen, og denne provinsen ble etablert på grunnlag av De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg, de kirkelige provinsene Kurfyrstedømmet Köln og Kurfyrstedømmet Trier, fristadene Aachen og Köln og nær hundre små kirkelige og adelseter.
Den nordligste delen av provinsen befant seg i det som idag er Nordrhein-Westfalen, den sørlige delen i Rheinland-Pfalz og i Saarland. Mindre deler tilhørte dagens Hessen (Landkreis Wetzlar) og Belgia (Eupen-Malmédy).
Den tidligere Regierungsbezirk Sigmaringen i Provinsen Hohenzollern, idag Baden-Württemberg, var bare i militære anliggender underlagt overpresidenten i Rhinprovinsen.
Historie
Versaillestraktaten og tiden etter første verdenskrig
thumb|left|Franske tropper forlater Mainz i 1930. Som følge av Versaillestraktaten annekterte Belgia de delene av Rhinland som hadde vært en del av hertugdømmet Limburg, og som senere hadde tilhørt det østerrikske Huset Habsburg som en del av de østerrikske Nederlandene. Eupen, Malmedy og Sankt Vith ble omdannet til den østlige belgiske kantonen Eupen-Malmédy. Eupen og Sankt Vith forble dominert av tysk kultur og språk, og idag er tysk det tredje offisielle språket, ved siden av fransk og nederlandsk.
Under sin okkupasjon fra 1919 til 1930 oppmuntret Frankrike til etableringen av en uavhengig Rhinens republikk, basert på tradisjonelle anti-prøyssiske holdninger. Separatistene mislyktes imidlertid i å oppnå tilstrekkelig støtte blant befolkningen.
I Versaillestraktaten var det blitt presisert at hele Rhinland skulle demilitariseres for å sørge for en buffersone mellom Tyskland på den ene siden, og Frankrike, Belgia, Luxembourg og i en mindre grad også Nederland på den andre siden. Dette innebar at ingen tyske soldater var tillatt i området etter at de allierte styrkene var trukket tilbake. Vanskelig å tillate fra et tysk perspektiv, tillot også traktaten de allierte å okkupere Rhinland på nytt etter eget forgodtbefinnende, dersom de allierte unilateralt mente at den tyske siden var ansvarlig for noen som helst krenkelse av traktaten.
Remilitariseringen av Rhinland
I det siste frie valget i Tyskland den 5. mars 1933, vant nasjonalsosialistene 33 av 35 valgdistrikter. De to eneste distriktene hvor partiet ikke hadde flertall var i to av fire distrikter i Rhinprovinsen – Köln-Aachen og Koblenz-Trier. Disse distriktene ble vunnet av Det katolske sentrumspartiet. thumb|Valget i Tyskland 5. mars 1933: 33 av 35 distrikter ble vunnet av Nazipartiet. De to distriktene Köln-Aachen og Koblenz-Trier ble vunnet av Det katolske sentrumspartiet. Som en krenkelse av Versaillestraktaten, og i ånden til Locarnotraktaten, ble Rhinland remilitarisert av Nazi-Tyskland lørdag den 7. mars 1936. Okkupasjonen ble gjort med svært liten militær makt: Troppene ankom på traktorer og ingen bestrebelser ble gjort for å forhindre dem, selv om Frankrike hadde en overveldende militær styrke like i nærheten. Frankrike kunne ikke handle på grunn av politisk ustabilitet på denne tiden, og ettersom remilitariseringen fant sted i en helg, kunne ikke den britiske regjeringen diskutere nødvendige reaksjoner før den påfølgende mandag. Som et resultat av dette, ble begge lands regjeringer tvunget til å se på remilitariseringen som et fait accompli.
Hitler tok en stor sjanse da han sendte soldatene til Rhinland. Han ba dem om å «vende tilbake og ikke gjøre motstand», dersom de ble stanset av den franske hæren. Frankrike prøvde likevel ikke å stanse dem, fordi landet akkurat avviklet det franske parlamentsvalget i 1936 og presidenten ikke ønsket å starte en krig med Tyskland midt oppi dette.
Den britiske regjeringen reagerte ikke prinsipielt mot handlingen; Lord Lothian uttalte seg at «tyskerne tross alt bare har gått inn i deres egen bakgård»,Shirer, William L. (1959). The Rise And Fall Of The Third Reich (Paperback ed.). New York: Simon & Schuster. p. 293. selv om han kritiserte måten det ble gjort på. Winston Churchill forsvarte likevel en militær aksjon gjennom samarbeid mellom briter og franskmenn. Remilitariseringen av Rhinland ble også forsvart av deler av den lokale befolkningen, på grunn av en gjenoppvåknet tysk nasjonalisme og en fastlåst bitterhet over den allierte okkupasjonen av Rhinland frem til 1930 og av Saarland frem til 1935.
En sidevirkning av de franske okkupasjonene av Rhindalen var avkommet av franske soldater og tyske kvinner. Disse barna ble ansett som en vedvarende fransk forgiftning av tysk kultur. De ble utstøtt av det bredere tyske samfunnet og ble kjent under det rasistiske skjellsordet «Rhinlandbastarder». Barn av fedre blant de franske kollonitropper i Afrika møtte en særlig avsky og ble mål for de nazistiske steriliseringsprogrammene i 1930-årene. En kjent skikkelse som ble født på denne tiden var den amerikanske poeten Charles Bukowski. Han ble født i Andernach i Rhinprovinsen i 1920 som sønn av en tysk mor og en far av polsk avstamning. Faren tjenestegjorde blant USAs hærstyrker, etter det tyske nederlaget under første verdenskrig i 1918.
Andre verdenskrig thumb|Tysk infanteri i Hürtgenskogen, november 1944
Under andre verdenskrig ble det utkjempet to større militære felttog i Rhinland. Det første var den allierte Arnhem-operasjonen fra 17. til 26. september 1944, som hadde som formål å hjelpe den andre britiske armé med å passere gjennom den nordlige flanken av Siegfriedlinjen og på denne måten trenge seg inn i det industrialiserte Ruhrområdet. Operasjonen mislyktes, og i de fem påfølgende måneder – fra 19. september 1944 til 12. februar 1945, kjempet den første armé fra USA en kostbar krig i slaget om Hürtgenskogen for å erobre et 129 km² lite område. Det tett skogvokste og ravinepregede terrenget forhindret de allierte styrkene i å avansere gjennom luftstøtte, artilleri og flytting av våpen, og favoriserte de tyske forsvarstroppene. De amerikanske styrkene mistet 32 000 soldater, mens tapene på tysk side var omkring 12 000. Den militære nødvendigheten av disse ofrene har i ettertiden vært omstridt blant militære historikere.
Etter en vinter med en langvarig fastlåst situasjon, satte de allierte styrkene i det nordvestlige Europa tidlig i 1945 seg som mål å komme frem til Rhinen. Fra deres vinterbaser i Nederland, ble den første canadiske armé under ledelse av general Henry Crerar, med støtte fra den andre britiske armé under ledelse av Miles Dempsey, forflyttet til Rhinland i den første uken av februar 1945. Operasjon Veritable varte i flere uker – fra 8. februar til 11. mars 1945, og endte med at den vestlige siden av Rhinen ble rensket for tyske tropper. Støtteoperasjonen fra den første armé fra USA, Operasjon Grenade, var planlagt å falle sammen med denne fra elven Rur i sør. Operasjonen ble imidlertid utsatt i to uker grunnet oversvømmelser av Rurdalen. thumb|Winston Churchill og feltmarskalk Bernard Law Montgomery på østbredden av Rhinen, den 25. mars 1945. Den 7. mars 1945 ble den siste intakte broen over Rhinen var jernbanebroen Ludendorff-broen ved Remagen erobret av et infanterikompani fra den niende divisjon fra USA. Den tredje armé under ledelse av general George Patton krysset også elven dagen før den mye forventede kryssingen av Rhinen i tredje uke av mars 1945 av den 21. armégruppe (den første canadiske og den andre britiske armé) under ledelse av Feltmarskalk Bernard Law Montgomery.
Operasjon Varsity var et massivt, luftbårent angrep i sammenheng med Operasjon Plunder, som var kryssingen med amfibiske kjøretøy. Tidlig i april 1945 var Rhinen blitt krysset av alle de allierte styrkene som hadde operert vest for Rhinen, og kampene om Rhinland var over.
I de offisielle historiene til det britiske og det canadiske forsvaret, refererer Rhinland til kampene vest for Rhinen i februar og mars 1945, mens de resterende operasjonene på elven og øst for denne er kjent som «kryssingen av Rhinen» (Rhine Crossing). Begge begrepene er offisielle ærestitler i styrkene til Samveldet av nasjoner.
Slutten på provinsen Etter andre verdenskrig ble den nordlige delen av Rhinprovinsen, som bestod av de tre Regierungsbezirke Aachen, Düsseldorf og Köln omdannet til Nordrheinprovinsen (Nordrheinprovinz), som igjen var en del av den britiske okkupasjonssonen. I juni 1946 besluttet det britiske parlamentet å oppløse de prøyssiske provinsene i den britiske okkupasjonssonen. Beslutningen ble iverksatt den 23. august 1946, i form av «Forordning nr 46: Angående oppløsning av provinsene i det tidligere landet Preussen i den britiske sonen og deres nydannelse som selvstendige land» (Betreffend die Auflösung der Provinzen des ehemaligen Landes Preußen in der Britischen Zone und ihre Neubildung als selbständige Länder).Verordnung Nr. 46 – Oppløsning av provinsene i det tidligere landet Preußen i den britiske sone og deres nydannelse som selvstendige land. Forordningen i PDF (218 KB) Samme dag ble Nordrheinprovinsen slått sammen med provinsen Westfalen til den nye tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Dette inngikk i de franske territoriale kravene etter krigen om å tilegne seg hele den vestlige delen av Rhinen.
Den sørlige delen med de to Regierungsbezirke Koblenz og Trier ble del av den franske okkupasjonssonen. I en overgangstid dannet de sammen med deler av Nassau (Montabaur) den provisoriske provinsen Rheinland-Hessen-Nassau. Den 30. august 1946 ble dette området innlemmet i den nye tyske delstaten Rheinland-Pfalz. I juli 1946 var fortsatt mer enn 100 kommuner, på begge sider av Saar, innlemmet i Saarland. Gjennom en overføring av områder mellom Rheinland-Pfalz og Saarland den 8. juni 1947, ble disse områdene i stor grad flyttet tilbake til Rhinland.
I påfølgende folkeavstemninger besluttet det sørlige Rhinland og det tidligere bayerske Pfalz å beholde status quo for sine grenser, og dermed også for den nye tyske delstaten Rheinland-Pfalz.
Den nåværende landegrensen mellom Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz faller sammen med en relativ skarp dialektgrense mellom de ripuariske og nederfrankiske dialektene i nord og den moselfrankiske dialektgruppe i sør.
Samfunn Religion Provinsen Rhinland var overveiende katolikker, med en stor minoritet av evangelisk kristne. Tabellen nedenfor viser konfesjonell tilhørighet i seks ulike år:verwaltungsgeschichte.de
Livssyn 1871 1890 1900 1925 1933 1939Katolikker2 628 1733 351 8644 021 3884 845 1525 115 3155 194 483Evangeliske906 8671 265 6731 663 2182 187 5102 236 2632 234 138Andre kristne5 83414 39121 6669 0373 15338 208Jøder38 42347 23452 25158 22352 42623 773Andre5031 2291 275157 056224 566425 228Sum3 579 3474 710 3915 759 7987 256 9787 631 7237 915 830
Stat og forvaltning
Regierungsbezirke