Slaget ved Gorlice-Tarnow som startet den 2. mai 1915 mellom Gorlice og Tarnow, Galicja på Østfronten under den første verdenskrigen var en tysk-østerriksk offensiv mot den russiske tredje armé. Denne offensiven ble det største gjennombruddet i krigen, også et viktig vendepunkt på Østfronten. Kampene om Gorlice-Tarnow fram til 5. mai og den russiske retretten tilbake til San-elven ved 10. mai, ble begynnelsen på den strategiske Gorlice-Tarnow-offensiven. Gjennombruddet fram til San-elven startet en gradvis fremrykning som ikke stoppet før erobringen av Lemberg den 22. juni. Dette var det russiske keiserdømmets største militære nederlag målt etter tapstallene. I løpet av syv uker hadde storoffensiven, som egentlige besto av en rekke blodige slag og offensiver som involverte hele den sørlige delen av Østfronten, drevet russerne tilbake til østre Galicja, og blottstilte deres sørlige flanke i Polen for tysk angrep mot nord.
Forspillet
Etter krigsutbruddet i august 1914 ble mesteparten av den østerriksk-ungarske hæren konsentrert på «den russiske fronten» mot de russiske hærene. Men allerede i begynnelsen gjorde den østerriksk-ungarske overkommandoen under ledelse av Conrad von Hötzendorf, alvorlige feiltagelser som svekket habsburgimperiets militære respons enten mot Serbia eller Russland. Den russiske overmakten var for stor i møte med k.u.k.-hæren som dessuten led av problemet med å ha altfor ambisiøs planlegging på bordet som sjeldent tok for seg de faktiske forholdene. Østerrikerne hadde ikke vunnet en viktig seier i det første stadiet av krigen fram til desember, og ved nyttåret var de offisielle tapstallene på minst 1,3 million soldater hvorav 115 284 døde og 259 233 savnede. Tapene var så enorme at hæren fra fredstiden mer eller mindre hadde opphørt å eksistere. For å kunne fylle opp gapene i rekkene ble marschkompanien eller marschbatallione, såkalte «marsjerte kompanier» eller «marsjerte bataljoner», sendt til regimentene. Soldatene i slike mobiliseringsenheter var enten reservister eller rekrutter som erstattet hele enheter som hadde forsvunnet under kampene.
Til all hell for det østerriksk-ungarske forsvaret av deres imperium, deltok også Tyskland med den sterkeste militærmakten på det europeiske kontinentet i krigen, som deres allierte i den såkalte «Alliansen», bedre kjent som sentralmaktene. Etter å ha vunnet Slaget ved Tannenberg og deretter det første slaget om de masuriske sjøer i Øst-Preussen, ble det åpenbart at de tyske styrkene hadde bedre kvalitet i sammenligning med russerne. Det tyske overtaket innenfor utdanning, profesjonalitet og opplæring i stridsteknikk produserte en kvalitetsmessige styrke også innenfor deres reservestyrker. Den russiske hæren besto av tapre og seige soldater som ikke hadde de samme utdanningsmulighetene som deres tyske kolleger, som i tillegg hadde et offiserkorps med en del alvorlige skavanker.
Det russiske Polen var strategisk sett også kjent som «det polske salientet», en fremskutt landdel mellom Øst-Preussen i nord og Galicja i sør mot den tyske nasjonens grenser. Den russiske overkommandoen, Stavka, kunne med en slik beliggenhet, lansere offensiver mot begge parter etter egne valg. Den russiske offensiven mot Øst-Preussen hendte samtidig med den russiske offensiven med hovedparten av deres styrker i Galicja. To separate armégrupper eller «fronter», med meget stor selvstendighet, oppsto som et resultat – Nordvestfronten mot tyskerne og Sørvestfronten mot østerrikerne. Med to atskilte staber med hvert sitt ansvar og prioriteter på nordre og sørvestre sektorer av Østfronten, ble det vanskelig å konsentrere sine styrker mot étt mål.
Den galicjiske fronten som ble holdt av de østerriksk-ungarske forsvarerne, var i fare for å kollapse allerede under det russiske presset etter tapet av mesteparten av Galicja. De tyske allierte intervenerte for første gang med den tyske niende armé, som gikk til motangrep i begynnelsen av oktober sammen med de østerriksk-ungarske arméene. Startlinjen for denne motoffensiven var Tarnow-Gorlice-stillingen foran den strategisk, viktige byen Kraków i vestlige Galicja. Men motoffensiven startet bare en meget mobil krig på det sørlige Polen og Galicja der frontlinjen ble forskjøvet fram og tilbake i løpet av høsten.
Vinterens ankomst i november-desember på den galicjiske fronten forvarslet også den såkalte Karpatenwinter for de russiske, østerriksk-ungarske og tyske soldatene som hadde forskanset seg oppe i Karpatene rundt en rekke fjelloverganger. Den russiske offensiven rettet mot Kraków og de vestlige fjellovergangene, Dukla- og Lupkow-passene, hadde fordrevet østerrikerne tilbake til Tarnow-Gorlice-stillingen og deretter brutt gjennom over elven Dunajec. Den østerrikske fjerde armé rykket fram mot Lapanow og Limanova, og startet Slaget ved Limanowa den 5. desember.
Dette var Østerrike-Ungarns første militære seier, som ble et vendepunkt som tvang tilbake de russiske fremrykningene. Det var også andre gang tyskerne intervenerte på Galicja, for den fjerde armé var støttet av hjelpetropper, deriblant den tyske 47. reservedivisjon. Den russiske tredje armé som ble slått tilbake, var tvunget i sikkerhet bak Dunajec som munnet ut i øvre Wisła. I det nye året startet Conrad den første offensiven oppe i Karpatene, og deretter ble Slaget om Karpatene et faktum.
Mars-offensiven Karpaterslaget som begynte 23. januar 1915 med den østerrikske tredje armé ledet av general Boroevic, ble en av de største katastrofene i den østerriksk-ungarske militærhistorien. Opptil 800 000 mann ble ofret for å unnsette festningsbyen Przemysl med garnisonen på 120 000 mann. Tre ganger gikk Conrad til angrep, og tre ganger ble styrkene hans stoppet av russisk motstand og utmattelse mellom fjelltoppene oppe i Karpatene. Snøen og kulden over et vanskelige terreng med skogkledde åssider og strie fjellskrenter var stundom en vanskeligere fiende enn russerne. Litt annet enn små gevinster ble oppnådd, og etter overgivelsen av Przemysl den 22. mars rykket store russiske styrker mot og gjennom fjellovergangene, men kom ut for det samme som østerrikerne og ungarerne. Opptil 1 million russiske soldater ble tatt ut av rekkene, de fleste med frostskader eller sykdommer.
Mesteparten av operasjonene hendte langs fjellkjeden, i vest lå Dukla-, Lupkow- og Uzhok-passene på motsatt side av Przemysl som ligger langs elven San, i øst lå Verecke- og Wyszkow-passene. Fjellene utgjør en langstrakt «mur» mellom Galicja og den ungarske sletten, og deretter mellom Bukovina og Transilvania. De to fremste passene i vest lå meget nær Tarnow-Gorlice-stillingen som egentlige var en frontlinje langs elven Dunajec og bielven Biała, men forbindelsesvegene går i nordøstlige retning mot byene Jasło, Jarosław og Przemysl, som hadde jernbane fram til Lemberg. For en strategist ga denne plasseringen uante muligheter. En offensiv fra Tarnow-Gorlice-stillingen som når disse forbindelsesvegene, vil være i stand til å fange store russiske styrker oppe i Karpatene.
Så tidlig som i 15. januar kom de første østerriksk-ungarske angrepene på denne frontsektoren, som for det meste ble bruk av artilleri med tyngre skyts. Byene Tarnow og Gorlice var ved flere anledninger utsatt for bombardementer med tyngre granater opptil 42 centimeter i kaliberet. Et polsk øyevitne mente flere hundrer sivilister bke drept eller skadet.The Times history of the war 1914–1921 Den østerrikske fjerde arméen som holdte stand langs Tarnow-Gorlice-stillingen, forsøkt å avlaste sine kamerater i den tredje armé ved Dukla-passet med et vedvarende press på den russiske tredje armé. Men det russiske forsvaret var meget sterkt med tilstrekkelige befestninger og skyttergraver.
Den planlagte offensiven av den fjerde arméen ble forsinket av de stadige kampene mellom begge parter i taktiske sammenstøt og andre begivenheter oppe i fjellene. Det var først den 9. mars offensiven startet på Gorlice-området, og nesten umiddelbart kom de angripende styrkene ut for fryktelige snøstormer og kulde.Tunstall Blood on the Snow side 155 Dette startet et blodig slag langs Dunajec, som førte til stor tap for begge parter som var like sterke. På en halvtime mistet infanteriregimentet nr. 100 opptil 564 mann, hvorav 229 savnede. I flere uker gikk begge parter til angrep på hverandre om herredømmet over taktiske objekter, under det østerrikske angrepet på byen Gorlice ved 17. mars deltok fire divisjoner. Litt annet enn taktiske gevinster var vunnet av østerrikerne.
Etter det ble kjent at garnisonen i Przemysl hadde overgitt seg den 22. mars, ble den fjerde arméens offensiv stoppet for å reorganisere seg på defensiven. Russerne hadde gått til angrep på tredje og andre armé oppe i Karpatene, så den fjerde armé måtte sikre sin høyre flanke mot sør mot russiske manøvrering. Den russiske generalen i tredje armé, Radko-Dmitriev sammen med de andre offiserene i sørvestfronten og Stavka, var overbevist om at forsvarssystemet hadde bestått sin test under mars-offensiven.
Den tyske intervensjonen De østerriksk-ungarske tilbakeslagene under vinterslagene hadde kostet Conrad flere hundretusener soldater og svekket forsvaret mot russerne som i begynnelsen av april hadde brutt gjennom Karpatene og kunne se ned på begynnelsen av de ungarske slettene. Den tyske overkommandoens øverstkommanderende Falkenhayn, hadde sett seg tvunget til å sende tyske hjelpestyrker til det østerrikske forsvaret, som først utgjorde deler av Südarmée, deretter ble et selvstendig korps kalt beskiden-korpset sendt til Karpatene i mars-april. Disse tyske forsterkningene gjenopprettet forsvaret under de russiske angrepene som ble stoppet og tvunget tilbake i de første to ukene av april.
Men det var åpenbart at om det skulle komme en russisk storoffensiv oppe i Karpatene, ville ikke de østerriksk-ungarske forsvarerne holde ut ettersom man verken hadde strategiske reserver eller utholdenhet over lengre tid. Ivanov som kommanderte sørvestfronten, hadde stoppet all offensiv aksjon for å vente til vårløsningen var overstått og de svekkede enhetene på frontlinjene var styrket på nytt. Den planlagte storoffensiven skulle begynne den 3. mai med den niende armé på Bukovina langt til øst. For tredje gang måtte tyskerne intervenere på den galicjiske fronten, på dette tidspunktet var bare deler av vestlige Galicja fremdeles under kontroll av sentralmaktene. I likhet med Conrad hadde Falkenhayn studert kartene med sine rådgivere, og var rask med å konkludere med den strategiske betydningen av beliggenheten langs Tarnow-Gorlice-stillingen.
Mars-offensiven fra 9. til 22. mars hadde hendt med svake styrker midt under vinterføre, men til tross for at den hadde mislykkes utover taktiske vinninger, ble tyskerne oppmerksomme på denne frontsektoren som hadde fungerte som forsvarslinje siden september 1914, som lå relativt nært Kraków, og som var forbundet med det tyske kommunikasjonssystemet som besto av et omfattende jernbanenettverk. Som med den niende armé på slutten av september, var det mulig å flytte flere divisjoner medregnet deres utstyr og våpen samt artilleri til sektoren i korte perioder. Den tyske overkommandoen (OHL) begynte planleggingen på slutten av mars, og det var først den 13. april den østerrikske overkommandoen ble underrettet om de tyske planene for Tarnow-Gorlice-stillingen.
Dagen etterpå under en konferanse mellom de to overkommandoer i Berlin, ble Falkenhayn og Conrad enige om detaljene i angrepsplanen. Den ellevte armé som i løpet av vinteren ble dannet med nyopprettede divisjoner, ble sendt til den galicjiske fronten med en samlet styrke på åtte divisjoner og 634 skyts. Denne forflytningen som også medregnet utvalgte divisjoner fra vestfronten, tok bare ti dager fra 21. april. Den 25. april kom den nye armésjefen til hovedkvarteret for arméen i Neu Sandec, og allerede i forveien hadde de første enhetene kommet til oppmarsj-områdene. August von Mackensen sluttet seg til sin stabssjef Hans von Seeckt.
Forberedelsene
Den ellevte armé