For spillsjangeren, se battle royale-spill.
Battle Royale er en japansk dystopisk action-thriller fra 2000 regissert av Kinji Fukasaku. Handlingen foregår i et fremtidig Japan der makthaverne årlig tvinger en utvalgt ungdomskoleklasse til å kjempe mot hverandre i en dødskamp. Filmen er basert på Koushun Takamis roman Battle Royale fra 1999. De fremste rollene spilles av Tatsuya Fujiwara, Aki Maeda, Tarō Yamamot, Chiaki Kuriyama, Kou Shibasaki, Masanobu Andō og Takeshi Kitano.
Battle Royale ble meget godt mottatt av filmkritikerne. Den fikk blandet mottakelse av de norske kritikerne.
Filmen er indirekte en kritikk mot Japans konkurransepregede skolesystem og det prestasjonsjaget som preger utdanningen. Den inneholder også hentydninger til reality-TV og gameshow.
Handling 42 ungdommer, en skoleklasse på 40 stykker og to andre ungdommer, blir kidnappet under en skoletur for så å bli kastet inn i en statsstyrt dødslek. Ungdommene landsettes på en øde øy og blir fortalt at det kun kan være én som forlater øya i live. De utstyres med forskjellige våpen og får tre dager på seg til å utrydde sine konkurrenter. For å forhindre juks, får hver av dem sitt eget halsbånd som også fungerer som pulsmåler, og som er satt til å eksplodere dersom de prøver å rømme.
Gamle venner settes mot hverandre og må kjempe for sitt liv. De som nekter å gjøre dette, begår enten selvmord eller blir drept av dem som har bestemt seg for å forlate øya i live.
Rolleliste
Tatsuya Fujiwara som Shuya Nanahara Aki Maeda som Noriko Nakagawa Tarō Yamamoto som Shogo Kawada Chiaki Kuriyama som Takako Chigusa Kou Shibasaki som Mitsuko Souma Masanobu Andō som Kazuo Kiriyama Beat Takeshi som Kitano Takashi Tsukamoto som Shinji Mimura Sousuke Takaoka som Hiroki Sugimura Eri Ishikawa som Yukie Utsumi Hitomi Hyuga som Yuko Sakaki Yukihiro Kotani som Yoshitoki Kuninobu Sayaka Ikeda som Megumi Eto Takayo Mimura som Kayoko Kotohiki Sayaka Kamiya som Satomi Noda Yutaka Shimada som Yutaka Seto Minami som Keiko Onuki Yūko Miyamura som jente på treningsvideo
Produksjon
Rollebesetning Omtrent 6000 skuespillere prøvespilte for filmen, noe som ble redusert til 800 potensielle kandidater. Disse finalistene gjennomgikk en seks måneder lang fysisk treningsperiode under oppsyn av regissør Kinji Fukasaku, som til slutt valgte ut 42 av de 800.
Selv om rollefigurene var ungdomsskoleelever, var Aki Maeda, Yukihiro Kotani, Takayo Mimura og Yukari Kanasawa de eneste fire som var mellom 15 og 16 år. De øvrige skuespillerne hadde fullført videregående utdanning, og Tarō Yamamoto og Masanobu Andō var de eldste, begge 25 år.
Skuespiller, regissør og komiker Takeshi Kitano (også kjent som Beat Takeshi) fikk rollen som læreren. Som en av de mest kjente japanske kjendisene de siste tiårene, både i Japan og internasjonalt, bidro han til å trekke et stort publikum til filmen. Han var også en reell gameshow-programleder, kjent for å ha ledet populære programmer som Takeshi's Castle (1986–1990), noe som ga en ekstra følelse av realisme til filmens ekstreme gameshow-konsept.
Kreativ prosess Kinji Fukasaku uttalte at han bestemte seg for å regissere filmen fordi romanen den er basert på, minnet ham om hans tid som 15 år gammel arbeider ved en ammunisjonsfabrikk under andre verdenskrig. I juli 1945 ble fabrikken utsatt for artilleriangrep fra amerikanske marinefartøy. Barna kunne ikke rømme og søkte dekning under hverandre. De overlevende i klassen måtte deretter ta seg av likene. Fukasaku innså da at den japanske regjeringen løy om krigen, og utviklet et langvarig hat mot voksne.
Beat Takeshi uttalte under innspillingen at han mente «en skuespillers jobb er å tilfredsstille regissøren … Jeg beveger meg slik jeg får beskjed om. Jeg prøver å se ut slik jeg får beskjed om. Jeg vet ikke så mye om den emosjonelle siden», før han la til: «Mr. Fukasaku ba meg spille meg selv. Jeg forsto det ikke helt, men han ba meg spille meg selv slik jeg vanligvis ville gjort! Jeg prøver bare å gjøre det han sier.»
I et intervju med The Midnight Eye ble Fukasaku spurt om filmen var «en advarsel eller et råd til de unge». Han svarte at ordene virket «veldig sterke» for ham, og at filmen, som han beskrev som «en fabel», tok opp temaer som ungdomskriminalitet, som i Japan «er svært reelle, moderne problemstillinger». Han mente det var opp til seeren å avgjøre om budskapet skulle oppfattes som et råd eller en advarsel.
Musikk Filmmusikken til Battle Royale ble komponert, arrangert og dirigert av Masamichi Amano, fremført av Warszawa filharmoniske orkester, og inneholder både klassiske verk og Amanos egne komposisjoner. Korbevegelsen som brukes i filmens ouverture og trailer er «Dies Irae» fra Giuseppe Verdis Requiem.
Sangen som brukes under rulleteksten, «Shizuka na Hibi no Kaidan o» av Dragon Ash, er ikke inkludert i den japanske eller franske utgaven av lydsporet.
Kinovisning
Kontroverser Ukasaku motsatte seg opprinnelig aldersgrensen R15+ fastsatt av det japanske filmklassifiseringsorgane, med bakgrunn i sine egne erfaringer som tenåring, romanens skildring av 15-åringer og det faktum at mange av skuespillerne var omtrent femten år gamle. Etter å ha levert en klage, og før Eiga Rinri Kanri Iinkai kunne behandle den, uttalte medlemmer av Japans riksdag at filmen skadet tenåringer. De kritiserte også filmindustriens selvregulerende aldersklassifisering. Fukasaku trakk klagen for å blidgjøre nasjonalforsamlingen, i håp om at de ikke ville forfølge strengere regulering av film ytterligere. Han kritiserte likevel vedtaket, siden filmen allerede var blokkert for personer under 16 år.
Filmen ble omtalt som «grov og smakløs» av medlemmer av riksdagen og andre myndighetspersoner etter en forhåndsvisning før den generelle kinopremieren. Fukasaku uttalte at nasjonalforsamlingens medlemmer hadde forutinntatte holdninger, noe som gjorde dem ute av stand til å forstå filmens poenger. Filmen skapte debatt om statlig regulering av medievold, og Fukasaku oppfordret publikum i aldersgruppen til rollefigurene til å snike seg inn på visningene. Flere konservative politikere brukte filmen til å gi populærkultur skylden for en bølge av ungdomskriminalitet. Ilya Garger i Time mente at Battle Royale fikk «gratis reklame» og en kinosuksess vanligvis forbeholdt tegnefilmer og TV-drama. Reaksjonene i Japan på begynnelsen av 2000-tallet har blitt sammenlignet med den britiske reaksjonen på A Clockwork Orange på 1970-tallet. Fukasaku sa at han følte ubehag ved oppmerksomheten, selv om publisiteten økte.
Kritikere har påpekt at Battle Royale står i stil med en stadig mer ekstrem trend innen asiatisk film og har likhetstrekk med reality-TV.
I elleve år ble filmen aldri offisielt utgitt i USA eller Canada, med unntak av visninger på ulike filmfestivaler. Den ble vist for et testpublikum i USA tidlig på 2000-tallet, kort tid etter Columbine-massakren, noe som resulterte i negative reaksjoner på filmens innhold. Ifølge boken Japanese Horror Cinema fordømte store deler av testpublikummet filmen for «meningsløs» og unødvendig vold, på en måte som minnet om den britiske mottakelsen av Sam Peckinpahs Straw Dogs (1971) ved dens utgivelse.
Ingen nordamerikansk distribusjonsavtale ble inngått på grunn av juridiske og forretningsmessige hensyn hos både japanske Toei Company, Ltd. og potensielle distributører, til tross for gjensidig interesse.Max Allan Collins, «Where the Battle Began», i Battle Royale: The Novel. Viz Media, 2009. I 2005 uttalte en representant for en potensiell amerikansk distributør at amerikanske advokater som hadde vært på testvisningene tidlig på 2000-tallet, advarte japanske Toei ledere om at «de ville havne i fengsel» dersom filmen ble masseutgitt i USA. Toei satte strenge betingelser, høye kostnader og juridiske krav for enhver mulig distribusjon av filmen i Nord-Amerika. Ifølge selskapet skyldtes tilbakeholdelsen av filmen at innholdet og temaet ble ansett som problematisk. En potensiell amerikansk distributør mente imidlertid at Toeis forventninger var urealistiske, ettersom en bred kinolansering ville være svært vanskelig i USA. Uten en godkjent aldersgrense fra bransjeorganet Motion Picture Association of America, som de fleste store kinokjeder krever, ville filmen neppe bli satt opp. For å oppnå en R-rating – tilsvarende 17-årsgrense der ungdom under 17 må være i følge med en voksen – måtte filmen redigeres kraftig ned, noe som ville fjernet mye av dens opprinnelige innhold.
I april 2013 ble filmen forbudt i Tyskland, men forbudet ble senere opphevet etter en klage fra den tyske distributøren Capelight Pictures.
Arv og ettermæle I 1999 plasserte Moviefone filmen blant topp tre på sin liste «50 beste filmer fra tiåret». Jon Condit fra Dread Central beskrev den som «en av de beste filmene [han] noensinne har sett». Bloody Disgusting rangerte filmen som nummer femten på listen «Tiårets 20 beste skrekkfilmer», og beskrev den som «et alt-eller-ingenting-show: Morsom, provoserende, ultravoldelig og garantert å vekke kontrovers (noe den gjorde) … filmen er mer enn bare en tom provokasjon; den bygger karakter gjennom handling, en metode alle gode filmskapere bør forsøke å etterligne».
I 2010 rangerte det britiske filmmagasinet Empire den som nummer 235 på listen «De 500 beste filmene gjennom tidene» og som nummer 82 på listen «De 100 beste filmene innen verdenskinoen». Time inkluderte filmen på sin liste over «Topp 10 latterlig voldelige filmer». I 2012 tok The Independent den med på listen «10 beste sportsfilmer noensinne laget». Magasinet Complex rangerte filmen som nummer 47 på listen «De 50 beste actionfilmene gjennom tidene».
Elever