Sjur Lindebrække (1909–1998) var en norsk politiker, banksjef og jurist.

Lindebrække var stortingsrepresentant for Bergen fra 1945 til 1953 og formann i Høyres sentralstyre fra 1962 til 1970.

Ifølge historiker Francis Sejersted omtales Lindebrække med rette som «det moderne Høyres far». Sammen med John Lyng tildeles Lindebrække den største æren for at partiet i etterkrigstiden fornyet sin politiske tenkning og «fremstod med en økonomisk politikk bygd på kravet om full sysselsetting og en sosial profil».

Familie, utdannelse og yrke Han var sønn av direktør (og senere fylkesmann) Gjert Lindebrække og sangerinne Ida Bessesen Lie Lindebrække. Moren var niese av forfatteren Jonas Lie, og Sjur Lindebrække var nevø av forfatteren Bernt Lie, fetter av billedhuggeren Emil Lie og tremenning av Vidkun Quislings politiminister, Jonas Lie. Sjur Lindebrækkes søster var motstandskvinnen Tikken Manus, gift med Max Manus. Navnet Lindebrække (Lindbakke) er registrert i Ulvik så tidlig som i 1312.

Han ble født på Voss og vokste opp i Bergen. Han tok artium i 1927 og juridisk embetseksamen, med den svært sjeldne karakteren ren laud, i 1931. Han var universitetsstipendiat før han i 1936 flyttet tilbake til Bergen og fikk en stilling i Bergens Privatbank. Han tok senere den juridiske doktorgraden ved Universitetet i Oslo.

Lindebrække var banksjef i Bergens Privatbank fra 1945, administrerende direktør fra 1959 til 1968 og arbeidende styreformann fra 1968 til 1976. Han hadde permisjon fra banken da han var sjef for Erstatningsdirektoratet fra 1945 til 1946. Han styrte Bergens Privatbank gjennom en periode preget av kraftig ekspansjon både nasjonalt og internasjonalt, og kjempet for en uavhengig norsk banknæring – som han anså som en grunnleggende forutsetning for et demokratisk samfunn – gjennom hele sin yrkeskarrière. Han var formann i Den norske Bankforening fra 1954 til 1960.

Lindebrække hadde verv i flere private bedrifter og institusjoner: styremedlem i Vaksdal Mølle (senere en del av Norgesmøllene), styremedlem i Hygea Bergen, medlem av representantskapet i Vesta, formann i bedriftsforsamlingen i Hansa bryggeri, styremedlem ved Chr. Michelsens Institutt og styremedlem i VG.

Politisk arbeid Stortingsrepresentant thumb|Stortinget i 1950-årene.

Lindebrække ble innvalgt på Stortinget fra Bergen mot sin vilje i 1945. Han var ikke medlem av Høyre, og forsøkte forgjeves å bli fritatt fra å være listekandidat. Han viste til Grunnloven og sitt virke i Erstatningsdirektoratet, men dette ble ikke godtatt som gyldig grunn til å nekte ettersom denne jobben bare var midlertidig. I Bergen ble det – mer enn spøkefullt – sagt at «Høyre sendte en Venstre-mann til Stortinget, Venstre en Høyre-mann».

Han gjorde seg allikevel raskt gjeldende som medlem av Stortingets finans- og tollkomité, og var Høyres ledende finanspolitiker i sin tid på Stortinget. I årene etter krigen utøvde han også press overfor C.J. Hambro for å få Høyre til å støtte norsk NATO-medlemskap, hvilket han lyktes i. I 1947 fastslo han at full sysselsetting var et overordnet mål for Høyre, og vakte oppsikt både i og utenfor partiet. Arbeiderpartiet mente å ha monopol på den slags uttalelser, men det ble ikke godtatt av Lindebrække. I 1949 meldte han seg til slutt inn partiet og lot seg renominere, men da hadde han til gjengjeld skrevet partiprogrammet selv.

I 1950 møtte han på Stortinget samtidig som sin første barnepike fra Voss, Arbeiderparti-kvinnen Gurid Almenningen. Da skal Almenningen ha uttalt: «Vær snill med han Sjur. Han var slik en god gutt!»

Høyres formann I 1950 ble han valgt til partiets første organisatoriske viseformann, mens Alv Kjøs og C.J. Hambro ble valgt til henholdsvis politisk viseformann og formann. Lindebrække var åpenbart partiets oppadstigende stjerne og ble lansert som formannskandidat i 1952, men ble stoppet av Hambro. Hambro mente at Lindebrække var altfor samarbeidsvillig, og hindret formannsvalget med følgende utsagn: «Høyre bør ha en formann de andre partiene helst ser blir skiftet ut.» Etter sin avgang som viseformann i 1954 fortsatte han som medlem av Høyres sentralstyre. Hverken Lindebrække eller John Lyng våget å ta det endelige oppgjøret med den politiske organisasjonen Libertas, noe de eldre lederne Hambro og Kjøs fullbyrdet istedenfor.

Etter press kom han tilbake til politikken for fullt som partiformann i 1962, og sørget dermed for et generasjonsskifte ti år senere enn planlagt. Med seg som viseformenn gjennom hele sin formannstid hadde han Svenn Stray og Håkon Kyllingmark. Hans formannstid ble preget av en rekke uortodokse initiativer og en styrking av organisasjonsarbeidet, men den ble allikevel ikke så lysende som mange hadde ventet, og det blir gjerne sagt at hans største bidrag til partiet var gitt før han ble dets formann. Partiets sosiale profil og iver for borgerlig samarbeid ble imidlertid styrket, og i 1963 kunne John Lyng danne sin kortvarige regjering som banet vei for dannelsen av Per Bortens regjering i 1965. Francis Sejersted skrev i Høyres historie: «Ingen har som Lindebrække bidratt til å modernisere Høyres profil, til å tilpasse partiet til tidens problemer.» I 1970 overlot Lindebrække formannsvervet til Kåre Willoch, men var formann i Høyres politiske råd 1971–1981 og medlem av sentralstyret igjen fra 1974.

En gjenganger i Lindebrækkes taler og virke var det han formulerte som «tillitspolitikk»: At mennesker skulle møtes med størst mulig tillit og frihet, som i sin tur førte til at mennesker tok større personlig og sosialt ansvar. Disse tankene gjenfinnes fortsatt i Høyres idégrunnlag. Kort sagt bygde tillitspolitikken på «et sterkt forsvar for liberale ideer om enkeltmenneskets verdighet og rettigheter, eiendomsrett og økonomisk frihet,» ifølge Kristin Clemet.

Lindebrække var varamedlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1970 til 31. desember 1975, fungerende medlem fra 29. august 1970 til 17. mars 1971 og fra oktober 1973 til 31. mai 1974. Fra 1. januar 1976 til 31. desember 1981 var han fast medlem. Det er i ettertid kommet fram at han – sammen med Bernt Ingvaldsen – samarbeidet med den brasilianske ambassadøren i Oslo for å hindre at biskop Hélder Câmara fikk Nobels fredspris. Câmara var en sterk kritiker av militærdiktaturet i Brasil.

Utmerkelser I 1960 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter, også kalt Menneskerettighetsprisen, utdeles årlig under Høyres landsmøte. Utdelingen skjer etter vedtak i en uavhengig priskomité. Ifølge Ine Marie Eriksen Søreide blir prisen tildelt «enkeltpersoner eller organisasjoner som i Sjur Lindebrækkes ånd aktivt og konsekvent fremmer grunnleggende politiske og økonomiske friheter og rettigheter, og som arbeider for å styrke demokratiske institusjoner og prosesser, i samfunn der demokrati og menneskerettigheter er undertrykket eller truet.»

Bibliografi – Oversikt over erstatningsretten. – Oversikt over negotiable dokumenter og andre omsetningspapirer. – Eiendomsrettens overgang ved frivillig overdragelse av løsøre. – Rembursretten. – Eiendomsrett og konkursbeslag. – Til ettertanke. Mål og midler i næringspolitikken. – Tillit og tillitspolitikk. – Kapitalbehov, kredittrestriksjoner og forretningsbankenes utlånspolitikk. – Norsk Høirepresse (1935-1960). – Politiske alternativer. – Ved et tideverv. – Samfunn i samarbeid. – Veien videre. Et konservativt utsyn. – Tro og tillit. Personlige og politiske erindringer.

Referanser

Litteratur – Tillit og kontakt. Festskrift til Sjur Lindebrække på 60-årsdagen 6. april 1969.

Eksterne lenker

Kategori:Høyres ledere Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949 Kategori:Stortingsrepresentanter 1950–1953 Kategori:Norske konsernsjefer Kategori:Norske bankfolk Kategori:Norske jurister Kategori:Norske embets- og tjenestemenn Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer Kategori:Personer fra Voss kommune