thumb|right|Toni Morrison, 2008 thumb|Walter Mosley, 2007 Afroamerikansk litteratur er den litteratur som er skapt i USA av forfattere av afroamerikansk bakgrunn. Tradisjonen, ikke en sjanger, sporer sin opprinnelse tilbake til litterære verker som sent 1700-tall med Phillis Wheatley og Olaudah Equiano, nådde sitt tidlige høydepunkt med slavefortellinger og den såkalte Harlemrenessansen, og fortsetter i dag med forfattere som Toni Morrison, Nobelprisvinner i litteratur, og den prisbelønte Walter Mosley, som begge er rangert blant de fremste forfattere i USA. Blant de temaer og emner som er fremmet innenfor den afroamerikanske tradisjonen er afroamerikansk kultur, rasisme, slaveri, og like rettigheter. Afroamerikansk forfatterskap har tendert til å ta i bruk muntlige former som eksempelvis Spirituals, kristne prekener, gospelmusikk, blues og rap.
Da afroamerikaneres plass i det amerikanske samfunnet har endret seg i århundrenes løp, har også fokuset på afroamerikansk litteratur endret seg. Før den amerikanske borgerkrigen var litteraturen hovedsakelig fokusert på slaveris plager og uretteferdighet, slik som det er indikert ved sjangeren slavefortellinger. Ved århundreskiftet til 1900-tallet har bøker av forfattere som W. E. B. DuBois og Booker T. Washington diskutert hvorvidt rasisme og rasistiske holdninger skal konfronteres eller forsones. Under borgerrettsbevegelsen skrev forfattere som Richard Wright og Gwendolyn Brooks om emner som rasistisk segregering og svart nasjonalisme. Særlig på 1960-tallet markerte svart politisk protest seg, markert på ulikt vis med tekster og taler av Martin Luther King jr., selvbiografien til Malcolm X og Eldridge Cleavers ideologiske Sjel på is. I dag har den afroamerikanske litteraturen blitt akseptert som en integrert del av amerikansk litteratur med blant bøker som Røtter (1977) av Alex Haley, Purpurfargen (1982) av Alice Walker og Elskede (1987) av Toni Morrison, som alle har fått stor utbredelse og innflytelse både i USA og i oversettelser.
Karakteristikker og temaer thumb|Martin Luther King jr. holder sin tale «I Have a Dream» i 1963 I et bredt perspektiv kan afroamerikansk litteratur bli definert som litteratur skrevet av mennesker med en sort, afroamerikansk opprinnelse som lever i USA.Dickson-Carr, Darryl (2005): The Columbia Guide to Contemporary African American Fiction, New York: Columbia University Press, ss. 10-11. Afroamerikansk litteratur har generelt fokusert på den afroamerikanske rolle eller posisjon innenfor det bredere amerikanske samfunn og diskutert hva det betyr å være amerikaner. Coon, Katherine Driscoll (1998): «A Rip in the Tent: Teaching African American Literature» i: Teaching African American Literature, red. ved M. Graham, Routledge, s. 32. Som professor Albert J. Raboteau ved Princeton University har uttalt, all afroamerikansk studier «taler til den dypere mening av den afroamerikanske tilstedeværelsen i denne nasjonen. Denne tilstedeværelsen har alltid vært en prøvesak for nasjonens påstander om frihet, demokrati, likhet og at alle blir inkludert». Afroamerikansk litteratur undersøker emner som frihet og likhet som lenge ble nektet svarte mennesker i USA, sammen med øvrige emner som afroamerikansk kultur, rasisme, religion, slaveri, og en følelse av hjem og tilhørighet,Prince, Valerie Sweeney (2005): Burnin' Down the House: Home in African American Literature, New York: Columbia University Press. og mer.
Afroamerikansk litteratur er både påvirket av den store afrikanske diasporiske arv,Dickson-Carr, Darryl (2005): The Columbia Guide, s. 73. og formet i mange land. Den har blitt skapt innenfor den større verden av den postkoloniale litteratur, skjønt litteraturforskere skiller mellom de to og sier at «afroamerikansk litteratur skiller seg fra det meste av den postkoloniale litteraturen i at den er skrevet av medlemmer fra et mindretall i samfunnet som lever på siden av nasjonen i form av innflytelse og økonomisk situasjon».Mohanram, Radhika & Rajan, Gita (1996): English Postcoloniality: Literatures from Around the World, Connecticut: Greenwood Press, s. 135
Afroamerikansk muntlig litteratur er rik på poesi, inkludert spirituals, gospelmusikk, blues og rap. Denne muntlige poesien opptrer også innenfor den afroamerikanske tradisjonen med kristne prekener, som blant annet gjør bevisst bruk av gjentagelse, rytme og bokstavrim. Afroamerikansk litteratur — særlig skriftlig poesi, men også prosa — har en sterk tradisjon i sammenfatte alle de muntlige formene til en kraftfull helhet.Ward, Jr., Jerry W. (1998): To Shatter Innocence, s. 146 Den berømte talen til Martin Luther King jr. i Washington i 1963, «I Have a Dream», er et utmerket eksempel i så måte:
Let us not wallow in the valley of despair, I say to you today, my friends. And so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream. I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal».«I Have A Dream», hele talen
Disse karaktertrekkene skjer ikke innenfor alle verker i tradisjonen. En del forskere har også verget seg mot å benytte seg av vestlig litteraturteori for å analysere afroamerikansk litteratur. Henry Louis Gates, Jr. ved Harvard har uttalt at «Min anmodning har vært å tillate den svarte tradisjonen å snakke for seg selv om sitt vesen og dens ulike funksjoner framfor å bli lese den eller analysere den i henhold til litterære teorier lånt i sin helhet fra andre tradisjoner, bestemt utenfra.»Gates, Jr., Henry Louis (1988): The Signifying Monkey: A Theory of African American Literary Criticism, New York: Oxford, side xix. Ikke desto mindre har afroamerikanske forfattere blitt vurdert på tradisjonelt vis og blant annet vunnet Nobelprisen i litteratur.
Historie Tidlig afroamerikansk litteratur thumb| upright|Phillis Wheatley, portrettert av Scipio Moorhead på forsatsen av hennes bok Dikt om ulik emner, 1773 Afroamerikansk historie strekker seg lengre tilbake enn dannelsen av staten USA som et uavhengig land, og afroamerikansk litteratur har tilsvarende dype røtter.
Lucy Terry (ca. 1730–1821) er forfatteren av den eldste kjente stykke afroamerikansk litteratur, «Bars Fight», som ble skrevet i 1746, men diktet ble ikke trykket før i 1855 da det ble inkludert i Josiah Hollands History of Western Massachusetts.
Poeten Phillis Wheatley (1753–1784) utga sin bok Poems on Various Subjects i 1773, tre år før den amerikanske uavhengigheten. Wheatley var født i Senegal, tatt til fange og solgt som slave syv år gammel. Hun ble fraktet til Nord-Amerika som eiendommen til en handelsmann i Boston. Da hun var 16 år hadde hun mestret sitt nye språk engelsk. Hennes poesi er rost av mange de ledende figurer fra den amerikanske revolusjon, blant annet George Washington som takket henne for et dikt skrevet til hans ære. Mange hvite fant det vanskelig å forstå at en svart kvinne kunne forfatte dikt av slik opphøyd kvalitet og Wheatley måtte forsvare seg i en rettssak for bevise at hun faktisk hadde skrevet sine egne dikt. En del litteraturforskere har sitert Wheatleys suksessfulle forsvar som den første anerkjennelsen av afroamerikansk litteratur.Eichelberger, Julia (1999): The Norton Anthology of African American Literature Hun var særlig svak for å skrive i elegisk poesi foruten epyllion (korte episke dikt), og beundringen for hennes poesi førte til at hun bli satt fri og at hun kunne leve av sine inntekter som forfatter.«Phillis Wheatley», Women In History
En annen tidlig afroamerikansk forfatter var Jupiter Hammon (1711–1806?). Han er betraktet til å ha vært den første svarte som utga en bok i USA, således før Wheatley (som utga sine første dikt i England), med sitt dikt «An Evening Thought: Salvation by Christ with Penitential Cries» som et stort flyveblad så tidlig som 1761. I 1778 skrev han en ode til Phillis Wheatley hvor han diskuterte deres felles menneskelighet og bånd. Etter et liv i slaveri holdt han en tale, Adressering til negrene i staten New York (1806) da han var 76 år og uttalte at «Om vi noen gang kommer til Himmelen vil vi ikke finne noen som vil klandre oss for være svarte eller for å være slaver.»Sernett, Milton C. (1999): African American religious history: a documentary witness, Duke University Press., s.42. Sitat: «If we should ever get to Heaven, we shall find nobody to reproach us for being black, or for being slaves.» Det er antatt at Hammon var slave til han døde. Hans ovennevnte tale ble senere opptrykket av flere abolisjonistgrupper.
William Wells Brown (1814–1884) og Victor Séjour (1817–1874) produserte de tidligste skjønnlitterære prosaverkene av afroamerikanske forfattere. Séjour var født fri i New Orleans og flyttet til Frankrike da han var 19 år. Der utga han sin novelle «Le Mulâtre» («Mulatten») i 1837. Det er det første kjente skjønnlitterære prosastykket av en afroafrikaner, selv om det var skrevet på fransk og trykket i et fransk magasin. Séjour vendte aldri tilbake til afroamerikanske emner i hans senere tekster. Brown, på den annen side, var en framtredende abolisjonist, foreleser, historiker, og forfatter av romaner og skuespill. Han var født som fange i sørstatene, men flyktet nordover hvor han arbeidet for abolisjonistsaken og ble en profilert forfatter. Han skrev Clotel; or, The President's Daughter (1853), betraktet som den første roman skrevet av en afroamerikaner, selv om romanen ble først utgitt i England. Den var basert på et vedvarende rykte om at president Thomas Jefferson hadde blitt far til en datter med sin slave Sally Hemings.
Den første afroamerikanske roman som ble utgitt i USA var Harriet E. Wilsons Our Nig (1859). Den uttrykte vanskelighetene som frie svarte hadde med å leve i nordstatene. Boken var selvbiografisk, ble raskt glemt etter utgivelsen, muligens for at dens innhold om at selv frie svarte var ikke virkelige frie, var ikke i overensstemmelse med de faste temaene i slavefortellingene. Da romanen ble gjenoppdaget av Henry Louis Gates, Jr. i 1982 fikk den derimot nasjonal oppmerksomhet.
Slavefortellinger Se hovedartikkel, Slavefortellinger
En vesentlig, men ikke eksklusiv undersjanger til afroamerikansk litteratur er slavefortellinger. Disse redegjørelsene, vitnemålene og selvbiografiske fortellingene om livet som slave i sørstatene utviklet seg fra midten av 1800-tallet. På denne tiden førte kontroversen over slaveriet til følelsesladdet litteratur på begge sider av saken. Romaner som særlig Onkel Toms hytte (1852) av Harriet Beecher Stowe representerte abolisjonistsiden og motstanden mot slaveriet som et ondskapsfullt system. I kontrast ble det skrevet «Anti-Tom»-romaner av hvite sørstatsforfattere til støtte for slaveriet som en naturgitt rettighet, og for å bevare sørstatssamfunnet. Disse romanene ble også kalt for plantasjeromaner da de beskrev livet på plantasjene som idyllisk.
Slavefortellinger ble en integrert del av afroamerikansk litteratur. Rundt 6000 slaver fra Nord-Amerika og Karibia skrev eller vitnet om sine liv som slaver, og rundt 150 av disse ble utgitt som bøker eller pamfletter. De kan løselig skilles i tre kategorier: fortellinger om religiøs forsoning; fortellinger som inspirerte abolisjonistkampen; og fortellinger om framskritt. De agiterende skriftene som inspirerte abolisjonistkampen er de mest kjente da de tenderte til å ha sterke selvbiografiske motiver. Mange av dem er i dag anerkjent som de mest litterære tekstene på 1800-tallet skrevet av afroafrikanske forfattere, og hvor to av de best kjente er Frederick Douglass' selvbiografi og Harriet Jacobs’ Hendelsene i livet til en slavepike (Incidents in the Life of a Slave Girl, 1861).
Frederick Douglass thumb|upright|Skisse av Frederick Douglass fra hans selvbiografi fra 1845