Kunnskap er kjennskap til, oppmerksomhet om, forståelse av eller ferdigheter knyttet til noe eller noen. Kunnskap kan benyttes med hensikt.
Mange typer kunnskap skapes og forvaltes i fellesskap mellom mennesker og i denne sammenhengen kan den bli manipulert og behandlet på ulike måter. Kunnskap tilegnes i lys av det miljøet vi lever i – ifølge Thomas Kuhn dannes for eksempel vitenskapelig kunnskap innenfor et paradigme som former forskernes erfaringer.
Forutsetningene for å ha kunnskap er en sentral og omdiskutert del av filosofien, nemlig epistemologi (eller erkjennelsesteori, læren om sannhet).
Den klassiske kunnskapsdefinisjonen Kunnskap kan defineres som begrunnet sann oppfatning (på engelsk: «justified true belief»). Denne definisjonen stammer fra Platon, som selv kritiserte den, og kalles gjerne den klassiske definisjonen eller standarddefinisjonen av kunnskap. De tre betingelsene begrunnelse, sannhet og oppfatning er til sammen både nødvendige og tilstrekkelige kriterier for at noe skal være kunnskap for en person: At kunnskap er en spesiell form for oppfatning betyr at noe ikke kan være kunnskap for oss hvis vi ikke har en oppfatning av det. Samtidig er det ikke full enighet om akkurat hva en oppfatning er. Dette kriteriet innebærer også at f eks datamaskiner neppe kan ha kunnskap, siden de ikke er i stand til å tro i vanlig forstand. At kunnskap må være sann betyr at noe som er feil ikke kan være kunnskap, uansett hvor sterk oppfatning vi har om det. Dette kriteriet er ikke kontroversielt, selv om det finnes flere ulike syn på hva sannhet her. Siden vår forståelse av sannhet forandrer seg over tid, kan videre det som på et tidspunkt betraktes som kunnskap senere vise seg å bare være tro, som i beste fall i en periode var begrunnet. At kunnskap må være begrunnet betyr at for at noe skal være kunnskap må vi ha en grunn til å tro at det er sant - helst en grunn vi er i stand til å forklare for oss selv og til andre. Det at vi tror på noe «ut av det blå», det vil si uten grunn, gjør det ikke til kunnskap, selv om det tilfeldigvis skulle vise seg å være sant. Det er mange ulike syn på hva begrunnelse er. Et vanlig syn er at kunnskap må være begrunnet av evidens, det vil si av empiriske observasjoner som støtter kunnskapen. Når vi snakker om begrunnelse forutsetter vi gjerne at begunnelsen også skal være akseptabel. En litt mer presis variant av den klassiske kunnskapsdefinisjonen er derfor: velbegrunnet sann oppfatning.
Andre definisjoner Kunnskap kan også defineres som et nettverk av informasjon (faktuelt semantisk innhold) som er blitt organisert - gjennom f eks erfaring, kontekst, fortolkning og refleksjon - slik at deler av informasjonen i nettverket f eks forklarer eller utdyper informasjonen i andre deler. Slike ''nettverksdefinisjoner'' av kunnskap brukes blant annet i fagområder som kunstig intelligens, der datamaskinell bearbeiding og lagring av eksternalisert kunnskap (se under) står sentralt.
I likhet med informasjonen er kunnskapen fornybar ressurs som kan bli brukt om og om igjen, men kunnskap har også egenskaper som skiller seg fra informasjonens egenskaper:
Informasjon er fragmentert, kunnskap er plassert i en mental vev der det er meningsbærende koblinger mellom nodene. Informasjon kan overføres slik den er. Kunnskap må bli konstruert i en vev av meningsbærende koblinger. Informasjon trenger ikke være kontekstualisert. Kunnskap er alltid en del av en større sammenheng. Informasjon forutsetter klarhet. Kunnskap forutsetter intellektuelle utfordringer. Mestring av informasjon kan vises gjennom reproduksjon. Mestring av kunnskap vises gjennom nyskapende bruk.
Kunnskapstyper Uansett hvordan vi definerer kunnskap kan vi skille mellom ulike former for kunnskap.
A priori og a posteriori kunnskap Filosofen Immanuel Kant skiller mellom a priori og a posteriori kunnskap:
A priori («fra det tidligere», dvs «før erfaring») kunnskap er uavhengig av erfaring og ligger til grunn for sanseinntrykkene våre. Eksempler på a priori kunnskap finner vi i matematikken («1+1=2»), selvinnlysende sannheter (tautologier, f eks at «alle unkarer er ugifte») eller logiske resonnementer ut fra gitte antagelser.
A posteriori («fra det senere», dvs «etter erfaring») kunnskap er avhengig av direkte erfaring gjennom sanseinntrykk eller indirekte av empirisk evidens. Eksempler på a posteriori kunnskap finner vi i vitenskapene, i personlige erfaringer og i skolelærdom.
Kunnskap de dicto, de re og de se Filosofien skiller også mellom en persons kunnskap om fakta (de dicto), kunnskap om ting (de re) og kunnskap om personen selv (de se). Hvis man får høre av andre at en navngitt person er svært musikalsk, men ikke selv kjenner personen, er dette faktakunnskap (de dicto). Hvis man derimot møter den samme personen og hører henne spille kan man få kunnskap de re. Og hvis en person selv vet at han er musikalsk er dette kunnskap de se for personen. (I disse eksemplene antar vi at det er grunn til å oppfatte personene som musikalske og at det er sant at de er det.)
Overfladisk og dyp kunnskap Vi kan også dele kunnskap inn i overflatekunnskap og dybdekunnskap:
Overflatekunnskap er spesifikk kunnskap om faktiske forhold. Eksempler på overflatekunnskap er at Irak ble grunnlagt som en britisk koloni og at Irak i dag er politisk ustabilt. Overflatekunnskap er like viktig som dybdekunnskap, men har lavere overføringsverdi.
Dybdekunnskap er kunnskap satt i en større sammeheng. Dybdekunnskap er knyttet sammen med annen kunnskap blant annet gjennom betydninger, årsakssammenhenger og underliggende prinsipper. Dybdekunnskap er dermed nært knyttet til forståelse og forklaring. Et eksempel på dybdekunnskap er at den politiske ustabiliteten i dagens Irak kan skyldes at landet ble dannet ved sammenslåing av befolkninger som tidligere hadde vært i konflikt med hverandre. Dybdekunnskap kan være overførbar til nye situasjoner ved at betydningene, årsakssammenhengene og prinsippene er de samme, eller ligner, selv om overflatekunnskapen endrer seg. Eksempler på overføring av kunnskap er at politisk ustabilitet i Nigeria kan ha lignende årsaker som i Irak, mens politisk ustabilitet i Egypt antagelig har andre årsaker.
Implisitt og eksplisitt kunnskap Forskere som har studert kunnskapsorganisasjoner understreker skillet mellom implisitt (eller taus) og eksplisitt kunnskap:
Implisitt (eller taus, eller stille) kunnskap er kunnskap som det er umulig, eller i det minste svært vanskelig, å overføre eller utveksle til andre, dvs å kommunisere. Bl a bruker man taus eller stille kunnskap om kunnskap som en person ikke er i stand til å uttrykke verbalt (ved å bruke naturlig språk). Kunnskapen om å sykle er et vanlig eksempel på implisitt kunnskap.
Eksplisitt kunnskap er kunnskap som det er enkelt for en person å overføre eller utveksle til andre (kommunisere). For at kunnskap skal kunne overføres må den eksternaliseres (eller innkodes) av senderen(-e) - og siden internaliseres (eller avkodes) av mottageren(-e) (se mer under Kommunikasjonsprosessen). En vanlig form for eksternalisering er verbal (eller språklig), men det finnes en rekke andre former, som bruk av avbildninger, piktogrammer og diagrammer, kroppsspråk og -bevegelser, ikke-språklige lyder osv (se mer under Verbal og (ikke-) non-verbal kommunikasjon).
Hva som er taus kunnskap for en person vil avhenge av hvor dyktig personen er til å eksternalisere og av hvordan informasjonen skal eksternaliseres (f eks ved språk eller avbildninger). Det er neppe mulig for noen å verbalisere all kunnskapen som er nødvendig for å kunne sykle, men noen klarer kanskje å forklare med ord hvordan man knyter et pålestikk. Det siste er enda enklere å eksternalisere ved bruk av avbildninger eller piktogrammer.
Internalisert og eksternalisert kunnskap Fordi standarddefinisjonen sier at kunnskap er oppfatninger, er det strengt tatt bare tenkende vesener som kan ha kunnskap. Likevel brukes kunnskapsbegrepet også i en videre forstand, både om artefakter (f eks fagbøker: «Det finnes mye kunnskap i bøker.») som inneholder og overfører kunnskap og om noen maskiner (f eks intelligente agenter) som behandler kunnskap automatisk.
Internalisert (eller personlig) kunnskap sitter (for det meste) i nervesystemet til en levende person (eller et høyerestående dyr) og forsvinner derfor når personen (dyret) dør. De fleste typene kunnskap vi har nevnt så langt i denne artikkelen har vært internalisert kunnskap: f eks kan internalisert kunnskap være både implisitt og eksplisitt.
Eksternalisert kunnskap er kunnskap innkodet som informasjon. Eksternalisert kunnskap må derfor være eksplisitt. Den kan innkode den personlige kunnskapen til en person eller til flere personer som har samarbeidet. Den eksternaliserte kunnskapen vil eksistere så lenge det finnes data som representerer informasjonen, selv etter at skaperne (eller avsenderne, eller innkoderne) er døde. Eksempler på eksternalisert kunnskap er sakprosa, instruksjonshefter, monteringsanvisninger.
Internalisert kunnskap (i «hodet» til en person) kan altså være enten implisitt eller eksplisitt. Hvis personen velger å kommunisere (eller overføre, eller utveksle) noe av den eksplisitte informasjonen til andre må den først eksternaliseres (eller innkodes). Resultatet av denne innkodingen, som eksisterer uavhengig av personen, er det vi kaller eksternalisert kunnskap.
Subjektiv oppfatning, intersubjektiv og objektiv kunnskap Subjektiv oppfatning er begrunnet av personlige holdninger, følelser og synspunkter, f eks at «Rembrandt er en mer interessant maler enn Rubens». En slik oppfatning kan både føles sann og virke velbegrunnet for personen det gjelder, men sannheten kan ikke vurderes objektivt. Det er derfor riktigere å snakke om subjektiv oppfatning (eller vurdering) enn om «subjektiv kunnskap».
Objektiv kunnskap er oppfatninger som kan være sanne eller usanne uavhengig av holdninger, følelser og synspunkter, f eks at «Rembrandt bodde i Amsterdam i året 1632». Når slike oppfatninger er både velbegrunnede og sanne kan vi også kalle dem objektive fakta.
Skillet mellom subjektiv oppfatning og objektiv kunnskap er uavhengig av om kunnskapen/oppfatningen er implisitt eller eksplisitt, f eks: følelsen av sensualitet i Rubens malerier er subjektiv og implisitt for de fleste ikke-spesialister; kunnskap om hvordan man maler kjeruber er i stor grad implisitt men objektiv, fordi andre kan vurdere ens malerier; «Jeg synes Rubens er fantastisk!» er både eksplisitt og subjektiv; mens «Rubens bodde mange år i Antwerpen» er eksplisitt og objektiv.
Overgangen mellom subjektiv oppfatning og objektiv kunnskap er glidende. Absolutt subjektivitet er problematisk fordi den er privat, og absolutt objektivitet er vanskelig eller umulig å oppnå fordi alle observasjoner og resonnementer vi velger å gjøre i noen grad vil preges av våre subjektive oppfatninger. I vitenskapelige sammenhenger brukes derfor ordet intersubjektivitet som en mellomvei, om kunnskap som er kommuniserbar (og altså ikke helt privat), uten at man forsøker å påberope seg fullstendig objektivitet:
Intersubjektiv kunnskap er kunnskap som er gjort kommuniserbar ved at det er mulig å forstå og evaluere metodene som er brukt til å frembringe kunnskapen og å gjøre lignende observasjoner (etterprøvinger) for å validere empirien og konklusjonene bak kunnskapen. Intersubjektiv kunnskap må derfor være eksplisitt og eksternaliserbar. Intersubjektivitet regnes som god praksis i vitenskapen.
Kunnskap ved kjennskap og ved beskrivelse Filosofen Bertrand Russel legger vekt på skillet mellom kunnskap gjennom direkte kjennskap til ting og kunnskap gjennom indirekte beskrivelse av tingene.