Nederlandsk er språket som snakkes i nåværende Nederland, Belgia og i områder som historisk har vært påvirket av Nederland. Språket blir også feilaktig kalt hollandsk, flamsk eller nedertysk. Det tales av om lag 24 millioner mennesker og ligger på om lag førtiendeplass på en liste over språk med flest språkbrukere.
Denne artikkelen setter språket i sammenheng med andre språk og gir en kortfattet språkhistorisk oversikt. Deretter følger en presentasjon av språket og dialektene som brukes i Nederland i dag før det settes opp en oversikt over utbredelse av språket.
Klassifisering Nederlandsk hører til den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Denne grenen deles inn i flere grupper etter geografisk utbredelse, og nederlandsk finnes i den vestgermanske gruppen.
Det er et vestgermansk språk som brukes først og fremst i Nederland, i den flamske delen av Belgia og Surinam. Språket brukes og undervises også på Aruba, Curaçao og Sint Maarten (som er en del av kongeriket Nederlandene), i karibisk Nederland, og videre helt nord i Frankrike i et område som kalles «det franske vesthjørnet» (en del av franskspråklig Flandern), og i små tyske områder fortrinnsvis ved Nederlands østgrense.
Afrikaans, språket som brukes i deler av det sydlige Afrika, utviklet seg fra nederlandsk slik språket var i det 17. århundre da VOC hadde handelsstasjoner og kolonier i området. Det finnes omkring 24 millioner nederlandsktalende, afrikaanstalende ikke medregnet, av disse har rundt 22 millioner nederlandsk som morsmål. Innen Den europeiske unionen har nederlandsk en periode vært på syvendeplass med hensyn til mest brukte språk.
Politiske forhold sammen med religiøs motstand førte til at et eget nederlandsk skriftspråk ble utviklet, og nederlandsk ble utskilt fra det tyske språkområdet.
Historikk Den eldste formen av nederlandsk
Den eldste kjente nederlandske boken som nå er kjent, er det håndskrevne manuskriptet Wachtendonckse Psalmen (Wachtendoncks salmer). Dokumentet er oppkalt etter kanniken Arnold Wachtendonck fra fyrstbispedømmet Liège. Da Justus Lipsius fant dette dokumentet i Liège i 1591 daterte han det til rundt år 900. Det viste seg at manuskriptet hadde blitt skrevet i området der det ble gjenfunnet rundt 700 år senere. Det kan ha blitt skrevet i klosteret Munsterbilzen, som i det 10. århundre var et fornemt abbedi for nonner av adel. Manuskriptet, Wachtendonkse psalmen, er ingen selvstendig nederlandsk tekst, men en glosa fra en samling tonsatte salmer på latin. I dette manuskriptet ble for første gang det nederlandske ordet for «bok», stavet buok, funnet. I tidens løp har originalmanuskriptet forsvunnet, og vi kjenner til det via en kopi av en del av den.
Dette er den eldste boken på nederlandsk. Den er antagelig skrevet rundt år 1100, og kommer fra benediktinerabbediet i Egmond. Det er blant annet kjent som Willeram fra Egmond, og oppbevares siden ca. 1600 i universitetsbiblioteket i Leiden.
thumb|400px|center|Faksimile av fragmentet Hebban olla vogala... (har alle fuglene...) En av de eldste litterære setningene på nederlandsk har gitt boken dens navn, Hebban olla vogala, mens den eldste formelle diplomen som har blitt skrevet på nederlandsk er de schepenbrief van Bochoute ved Gavere i Øst-Flandern. En schepen er et motstykke til våre dagers fylkesmenn og ministre. Dette brevet tinglyste et eierskifte av et jordstykke mellom herrebonden Boudewijn Molenijzer fra Dallem og patrisieren Hendrik van den Putte fra Gent.
Utviklingen av det nederlandske språket
Det nederlandske språket har sin opprinnelse i gammelnederlandsk, et språk fra før 1170 som er lite dokumentert. Dette går over i middelnederlandsk (1170–1500), hvis staving fulgte det muntlige språket som kunne ha store variasjoner fra område til område. I løpet av det 16. århundre forsøkte man gjentatte ganger å komme frem til en felles staving for de ulike områdene.
Til slutt ble det av Staten-Generaal gitt i oppdrag å oversette Bibelen fra grunnteksten til nederlandsk, resultatet ble publisert i 1637. Oversettelsen er oppkalt etter oppdragsgiveren, og er fremdeles kjent som «de Statenbijbel» eller «de Statenvertaling». Oversetterne valgte å søke den gylne middelvei mellom alle de ulike regiodialektene og -språkene som fantes i området der nederlandsk ble brukt. Som basis ble de frankiske dialektene fra det tidligere grevskapet Holland og hertugdømmet Brabant brukt. Saksisk kjennes igjen i verbformene som ender på -acht (bracht, gebracht; dacht, gedacht) og bruken av det refleksive pronomenet «zich». Frisisk var den tredje store dialektgruppen i de lave landene på denne tiden. Det spilte allikevel nesten ikke noen rolle ved utviklingen av det standardiserte nederlandske språket. De som oversatte bibelen til nederlandsk har skapt mange ord og uttrykk som fremdeles er i bruk. Enkelte kirkesamfunn bruker fremdeles denne bibeloversettelsen, mens stavemåten i denne idag anses som foreldet.
Sammenligning med andre germanske språk Merk at dette er en sammenstilling av ordenes etymologi, og at deres betydninger kan ha endret seg over tid. engelsk Frisisk Afrikaans Nederlandsk Nedertysk Tysk Svensk Norsk (bokmål)Apple Appel Appel Appel Appel Apfel Äpple Eple Beech Boeke/ Boekebeam Beuk Beuk Böke Buche Bók Bøk Book Boek Boek Boek Boek Buch Bók Bok Breast Boarst Bors Borst Bost Brust Bröst Bryst Brown Brún Bruin Bruin Bruun Braun Brun Brun Day Dag Dag Dag Dag Tag Dag Dag Dead Dea Dood Dood Dood Tot Död Død Die Dee Stjerre Sterven Sterven Döen/ Starven/ Sterben Dö Dø Enough Genôg Genoeg Genoeg Noog Genug Nog Nok Finger Finger Finger Vinger Vinger Finger Finger Finger Give Jan Gee Geven Geven Geben Giva / Ge Gi Glass Glês Glas Glas Glas Glas Glas Glass Gold Goud Goud Goud Gold Gold Guld/ Gull GullHand Hân Hand Hand Hand Hand Hand Hånd / HandHead Holle Hoof / Kop Hoofd/ Kop Kopp Haupt/ Kopf Huvud HodeHigh Heech Hoog Hoog Hoog Hoch Hög Høy Home Hiem Heim / Tuis Heim / Thuis Heim Heim Hem Hjem / HeimHook Hoek Haak Haak Haak Haken Hake/ Krok Hake/ Krok House Hûs Huis Huis Huus Haus Hus Hus Many Menich Menige Menige Mennig Manch Många Mange Moon Moanne Maan Maan Maan Mond Måne Måne Night Nacht Nag Nacht Natt/ Nacht Nacht Natt Natt No Nee Nee Nee(n) Nee Nein Nej Nei Old Âld Oud Oud Oll Alt Gammal (men: äldre, äldst) Gammel (men: eldre, eldst) One Ien Een Een Een Eins En En Snow Snie Sneeu Sneeuw Snee Schnee Snö Snø / Sne Stone Stien Steen Steen Steen Stein Sten Sten / SteinThat Dat Dit Dat, Die Dat (Dit) Das Det Det / DenTwo/Twain Twa Twee Twee Twee Zwei/ Zwo/ Zwan Två To Who Wie Wie Wie Wokeen Wer Vem Hvem engelsk Frisisk Afrikaans Nederlandsk Nedertysk Tysk Svensk Norsk
Staving I 1804 ble en avhandling om staving av nederlandske ord skrevet av Matthijs Siegenbeek. Dette ble til den første offisielle «ordboken» for det «nynederlandske» språket. Siegenbeek var professor i nederlandsk språk ved universitetet i Leiden fra 1796 til 1803. Stavemåtene han innførte ble bestridd av dikteren Willem Bilderdijk, men til ingen nytte. Siegenbeeks staving ble brukt frem til Matthias de Vries og Lammert te Winkel ga ut sin «Woordenboek der Nederlandsche Taal» med ny staving i 1864/1883.
Siegenbeeks staving introduserte blant annet den typisk nederlandske bokstaven ij som tidligere ble skrevet y (blij/bly). Stavingen som De Vries og Te Winkel innførte, ble Belgias offisielle stavemåte i 1864, mens Nederland ikke fulgte etter før i 1883. Denne rettskrivingen ble håndhevet frem til 1934. Da ble den forenklet for skolene. Den nye rettskrivningen ble oppkalt etter ministeren for undervisning som innfrørte den, og er fremdeles kjent som «spelling-Marchant», eller «Marchants staving». Pamfletten Niet zóó, maar zó ble utgitt for å forklare hvordan de doble vokalene ble byttet ut med enkle. Sch forsvant til fordel for en enkelt s (med unntak av i stedsnavn) og kasus ble fjernet fra det nederlandske språket (ik zie den man (jeg ser mannen)). Denne rettskrivningen ble nesten uten endringer innført ved regjeringsvedtak i Belgia i 1946, og i 1947 fulgte Nederland etter. Den første utgaven av ordboken som er kjent som «Groene Boekje» (den lille grønne boken) kom i 1954.
Blant annet inneholdt den nyeste utgaven foretrukne stavemåter, noe som i en del tilfeller gjorde det uklart hva som var rett og hva som var galt. Disse foretrukne stavemåtene ble fjernet i 1995-utgaven av boken. En annen stor forandring som ble gjennomført i 1995 var innføringen av -e eller -en i sammensatte ord, slik at for eksempel pannekoek ble pannenkoek (pannekake).
Disse endringene førte til mange diskusjoner, der hovedargumentet mot dem var mangelen på logikk i reglene for når en -e eller -en skulle brukes i sammensatte ord. Videre fant kritikerne mange andre feil i ordboken, som blant annet ble publisert i tidsskriftet «Onze Taal». Hvert tiende år blir boken gitt ut i en ny og gjennomarbeidet utgave, slik får også moderne ord som webcam (1998), sms'en (sende sms) (1999) og googelen (søke ved hjelp av google) (2003) en plass i den. I den siste utgaven ble det først og fremst ryddet opp i unntak og tvilstilfeller i hvordan stavereglene skal brukes.
I august 2006 ble en alternativ ordbok utgitt, den såkalte «Witte boekje» (den lille hvite boken). Denne utgaven var et resultat av klagene på den «Groene Boekje». En del aviser, tidsskrift og andre media-bedrifter har kunngjort at de vil bruke den hvite boken, som griper tilbake til rettskrivningen før 1995. Blant disse er for eksempel avisene Volkskrant, Trouw og NRC Handelsblad, tidsskriftene Elsevier og Vrij Nederland samt Tekst-TV og NOS. Rettskrivningen som er fastlagt i «Groene Boekje» er fastlagt som gjeldende form i grunnskolen og i offisielle (statlige) dokumenter.
Grammatikk og morfologi
Nederlandsk er et SVO-språk. Inntil første halvdel av det 20. århundre brukte man kasus i skrevne tekster, men da man allikevel hadde en rigid setningsstruktur bortfalt dette.
Substantiver bøyes i to kjønn, som har felles ubestemt artikkel, een. Den bestemte artikkel de er felles for han- og hunkjønn (utrum), mens intetkjønn har egen artikkel, het. Adjektivene samsvarsbøyes og gradbøyes. Diminutivsformer er svært utbredt.
Det finnes svake og sterke verb, og dessuten regelmessige og uregelmessige. I entall bøyes de i person, mens det er en felles form for alle personer i flertall.
Den nederlandske språkunion Siden 1980 kaller Den nederlandske språkunionen de formene for nederlandsk som brukes i Nederland, Belgia og Surinam henholdsvis for nord-nederlandsk, belgisk-nederlandsk og surinamsk-nederlandsk. I Sør-Afrika og Indonesia (den tidligere nederlandske kolonien) brukes nederlandsk først og fremst som kildespråk. Gamle dokumenter og lovtekster er ofte skrevet på nederlandsk, og mer enn ti tusen studenter i disse områdene leser og forstår nederlandsk.
I 2005 underviste 500 lærere i det nederlandske språket på mer enn 220 universiteter i 40 land. Bare i Tyskland var det 30 institutter, mens det i USA og Frankrike ble undervist på 20 universitet. 0,7% av New Zealands innbyggere sier at språket de bruker privat er nederlandsk.
Lyder Standardnederlandsk har rundt førti ulike lyder, disse beskrives mer utførlig i inventarisasjon av lyder i nederlandsk. Et eksakt antall er ikke kjent, det avhenger av hvilken definisjon som brukes. Generelt sett kan en lyd uttalt feil, gi et ord gal betydning. Et eksempel er at dersom kaas (ost) uttales som kas snakker man om et drivhus.
Lydene i det nederlandske språket deles inn i konsonanter, affrikater, vokaler, halvvokaler og diftonger. Lingvistene er uenige hvorvidt nederlandsk har affrikater eller ikke. Enkelte mener at lydene tsj, sch, ps, ks og ts i visse varianter er en rekke konsonanter, andre mener de er affrikater.