Sinaihalvøya, eller kun Sinai, er ei trekantet halvøy mellom Middelhavet i nord og Rødehavet i sør. Den ligger i Egypt, og den eneste delen av landet som ligger i Asia og er således en landbro mellom Asia og Afrika. Landgrensene er Suez-kanalen og Suezbukten i vest og grensen til Gazastripen, Israel og Akababukten i øst. I Sørvest-Asia kalles halvøya blant annet for «Vest-Asia».«Political Map of Countries of Western Asia», Nationsonline.org Sinai har et landareal på rundt km² som utgjør 6,8 prosent av Egypts totale areal.Total inhabited area of Egypt as of 2021, by governorate, Statista og en befolkning på omtrent mennesker.Befolkningsdata for januar 2018 gir nord- og sør-guvernørenes befolkning på omtrent (per «Pop. Estimates by Governorate 1/1/2018», Capmas.gov.eg Arkivert kopi 2. november 2018). I 1997 utgjorde disse to guvernørene 97 % av halvøyas befolkning. Greenwood, Ned (1997): The Sinai: A Physical Geography. University of Texas Press. ; s. 5. Sitat: «Over 94 percent of the area and probably 97 percent of the population are found in the large governorates, leaving less than 6 percent of the area and 3 percent of the population attached to As Suways (Suez), Al Ismailiyah (Ismailia),and Bur Said (Port Said) governorates.» Administrativt er det store flertallet av området på Sinai-halvøya delt inn i to guvernører: Sør-Sinai-guvernementet og Nord-Sinai-guvernementet. Tre andre guvernementer spenner over Suezkanalen, og krysser inn i det afrikanske Egypt: Suez-guvernementet på den sørlige enden av Suezkanalen, Ismailia-guvernementet i sentrum og Port Said-guvernementet i nord.
I antikken i romersk tid var regionen kjent som Arabia Petraea. Halvøya fikk navnet Sinai i moderne tid på grunn av antagelsen om at et fjell nær Katarinaklosteret (det offisielt fulle navnet er «Det hellige kloster av det gudbesøkte fjellet Sinai», gresk Ιερά Μονή Θεοβαδίστου Όρους Σινά) er det bibelske Sinaifjellet, omtalt som fjellet hvor de ti bud ble gitt til Moses av Jahve (Gud), i henhold til Andre Mosebok i den hebraiske bibelen (Det nye testamente).Nettbibelen: Andre Mosebok 19, «Herren åpenbarer seg på Sinai»De Vaux, Roland (1978): The Early History of Israel. Darton, Longman & Todd. ; s. 429. Sitat: «The name 'Sinai peninsula' is modern. It is derived from the Christian tradition, according to which Sinai was located in the south of the peninsula. This Christian tradition goes back to the fourth century, to the time when the Spanish pilgrim Egeria (or Etheria) visited Sinai in A.D. 383. From this time onwards, Christians grouped all the Old Testament memories round the Jebel Musa.» Sinaifjellet er et av de mest religiøst betydningsfulle stedene i abrahamittiske trosretningene.
Sinaihalvøya har vært en del av Egypt fra 1. egyptiske dynasti i oldtidens Egypt (ca. 3100 fvt.). Dette står i sterk kontrast til regionen nord for den, Levanten (dagens territorier Syria, Libanon, Jordan, Israel og Palestina), som, hovedsakelig på grunn av sin strategiske geopolitiske plassering og kulturelle konvergenser, historisk sett har vært sentrum for konflikt mellom Egypt og ulike oldtidsstater i Mesopotamia og Anatolia. I perioder med utenlandsk okkupasjon var Sinai, som resten av Egypt, også okkupert og kontrollert av fremmede imperier, i nyere historie av Det osmanske riket (1517–1867) og Storbritannia (1882–1956). Israel invaderte og okkuperte Sinai under Suezkrisen (kjent i Egypt som «trepartsaggresjonen» på grunn av det samtidige koordinerte angrepet fra Storbritannia, Frankrike og Israel) i 1956, og under seksdagerskrigen i 1967. Den 6. oktober 1973 startet Egypt Jom kippur-krigen for å gjenerobre halvøya, noe som ikke lyktes. I 1982, som et resultat av fredsavtalen mellom Egypt og Israel fra 1979, trakk Israel seg fra hele Sinaihalvøya bortsett fra det omstridte territoriet Taba, som uansett ble gitt tilbake etter en kjennelse av en voldgiftskommisjon i 1989.
I dag har Sinai blitt et turistmål på grunn av dets naturlige omgivelser, rike korallrev og bibelsk historie.
Navn miniatyr|Sinaihalvøya sett fra rommet.
Oldtidens Egypt Ettersom Sinaihalvøya var hovedregionen der gruvedrift av turkis, et sjeldent mineral og dets unike blå til grønne fargetone har blitt anvendt til smykker og dekorative innlegg i flere tusen år, ble utført i oldtidens Egypt ble området kalt Biau («Gruvelandet») Gauthier, Henri (1925): Dictionnaire des Noms Géographiques Contenus dans les Textes Hiéroglyphiques. Bind 2. Kairo: Egyptian Royal Geographic Society; s. 12. og Khetiu Mafkatv («Stiger av turkis») Gauthier, Henri (1927): Dictionnaire des Noms Géographiques Contenus dans les Textes Hiéroglyphiques. Bind 4. Kairo: Egyptian Royal Geographic Society; s. 189. av oldtidens egypterne.
Det moderne kristne navn Sinai Roland de Vaux har skrevet at halvøya fikk navnet Sinai i moderne tid på grunn av den kristne antagelsen om at et fjell nær Katarinaklosteret er det bibelske Sinaifjellet.
Sinais gamle religiøse røtter? Opphavet til navnet Sinai er omstridt eller preget av akademisk diskusjon. Navnet Sinai (hebraisk: סִינַי; gammelsyrisk: ܣܝܢܝ) kan ha blitt avledet fra oldtidens mesopotamiske måneguden Nanna-Suen som på semittisk ble kalt Sin. «Sinai Peninsula (peninsula, Egypt)», Britannica Online Encyclopedia Måneguddommen Sin er knyttet til området; den gamle egyptiske måneguden Tot er også assosiert med Sin, og hans tilbedelse kan ha vært utbredt over hele sørspissen av Sinaihalvøya, noe som den tysk-nederlandsk teologen Daniel Völters har argumentert for; han fremmet en spekulativ tilstedeværelse av en tilbedelse av Tot og en forbindelse til den hebraiske lederen Moses.Völter, Daniel (1912): Die Patriarchen Israels und die ägyptische Mythologie; (1913): Wer War Mose?; (1919): Jahwe und Mose im Licht aegyptischer Parallelen, Brill, Leyden, via Google BooksJewish Encyclopedia (1901–1906) siterer en rabbinsk kilde, Pirke De-Rabbi Eliezer fra 800- eller 900-tallet, som henter navnet fra det bibelske hebraiske ordet seneh (hebraisk: סֶ֫נֶּה), Jacobs, Joseph; Seligsohn, Max; Bacher, Wilhelm (1901–1906): «Sinai, Mount», Jewish Encyclopedia et ord bare kjent fra to forekomster i den hebraiske bibelen, i begge tilfeller refererer til den brennende busken, en gjenstand som er beskrevet i Andre Mosebok.Nettbibelen: Andre Mosebok 3:2. Sitat: «Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk.»Jastrow, M.; Ginzberg, L.; Jastrow, M.; McCurdy, J.F. (1906): «Burning Bush», Jewish Encyclopedia Rabbi Eliezer mener at Horebfjellet først fikk navnet Sinai etter at Gud viste seg for Moses i form av en brennende busk.
Arabisk navn Dets moderne arabiske navn er سِينَاء , Sīnāʼ (egyptisk arabisk سينا, Sīna). Den moderne arabisk er en adopsjon av det bibelske navnet; den arabiske betegnelsen på Sinai fra 1800-tallet var Jebel el-Tūr''. Aṭ-ṭūr betyr «fjellet» og Sinaifjellet er nevnt og referert til i Koranen i flere suraer, men Koranen hevder ikke dens nøyaktige plassering. Zainab_M: «Mount Sinai or طور سيناء, Ṭūr Sīnā’ (in Arabic)», Muslimvilla.smfforfree.com
Geografi miniatyr|Sinais villmark, 1862.
Sinai er trekantet i form, med den nordlige kysten liggende i det sørlige Middelhavet, og dens sørvestlige og sørøstlige kysten ved Suezbukten og Akababukten i Rødehavet. Halvøya er knyttet til det afrikanske kontinentet av Suezneset, en 125 kilometer bred landstripe hvor den menneskeskapte Suezkanalen er. Den østlige delen, som knytter den til det asiatiske fastlandet, er på rundt 200 kilometer bred. Halvøyas østlige kyst skiller geologisk den arabiske platen fra den afrikanske kontinentalplaten.Homberg, Catherine; Bachmann, Martina (2010): Evolution of the Levant Margin and Western Arabia Platform Since the Mesozoic, The Geological Society of London, ; s. 65 Den østre grensen for halvøya er en geologisk forkastning kjent som den østafrikanske riftdalen.
Det meste av Sinaihalvøya er delt inn i to regioner. I nord ligger regionen Shamal Sina' (norsk: Nord-Sinai) med hovedstaden Al 'Arish, og i sør regionen Janub Sina' (norsk: Sør-Sinai) med hovedstaden El-Tor. Greenwood, Ned (1. januar 2010): The Sinai: A Physical Geography. University of Texas Press. ; s. 4–. Al 'Arish ligger ved middelhavskysten. Den er Sinaihalvøyas største by med sine omtrent innbyggere i 2005, noe som hadde økt til ved folketellingen i 2021. Egypt: Governorates, Major Cities & Towns – Population Statistics, Maps, Charts, Weather and Web Information, Citypopulation.de Andre større bosetninger er Sharm el-Sheikh og El-Tor, på den sørlige kysten. Innlandet til Sinai er tørt (reelt sett en ørken), fjellrike og tynt befolket, de største bosetningene (relativt sett) er Katarinaklosteret og Nekhel.
Som nevnt er halvøya er nesten utelukkende ørken, men har bosetninger langs Sabah-kysten ved Taba (nær den israelske byen Eilat) med hotell og kasino. Sørover langs kysten ligger Nuweiba, Dahab og Sharm el-Sheikh. Det finnes også bosetninger i nord langs Gazastripen ved Al 'Arish.
Omtrent halvparten av innbyggerne på halvøya er beduiner, fordelt på ca. 20 stammer, som fortsatt lever et delvis nomadisk liv. De lever av dyreavl (geiter, sauer, dromedarer), og som ledere for kamelkaravaner i ørkenen, eller kamelturer for turister ved kysten.
Klima Sinaihalvøya har et ekstremt ørkenklima som kan bli svært varmt. Samtidig er Sinai en av de kaldeste provinsene i Egypt på grunn av sine høye høyder og topografien i fjellene. Vintertemperaturer i noen av Sinais byer og tettsteder når −16 °C. Det er knapp vegetasjon. Temperaturene kan variere mellom 50 ℃ i dagslys til 6℃ etter solnedgang. I vintersesongen kan det forekomme frost, spesielt i fjellene.Climate in Sinai Peninsula (Egypt), WorldData.info«South Sinai, Egypt Climate», Weather and Climate
Historie miniatyr|venstre|Katarinaklosteret er det eldste fungerende kristne klosteret i verden og den mest populære turistattraksjonen på halvøya. miniatyr|Canadiske og panamanske UNEF I FNs fredsbevarende styrker i Sinai, 1974.
Sinaihalvøya ble opprinnelig befolket av monitufolket, som på egyptisk kalte området «Mafkat», eller «turkislandet». Under det 1. egyptiske dynasti eller tidligere utvant egypterne mineralen turkis på Sinaihalvøya ved to steder. Disse stedene heter nå på arabisk Wadi Maghareh og Serabit el-Khadim. Gruvene fungerte på sesongbasis i tusenvis av år, men gruvedrift i moderne tid har vist seg å være ulønnsomt. Turkisgruvene på Sinaihalvøya kan være verdens eldste kjente gruver.
Sinaifjellet i Sinai er kjent fra Bibelen som stedet hvor Moses mottok De ti bud. Ved foten av nabofjellet til det som i dag heter Sinaifjellet, Katarinafjellet, ligger Katarina-klosteret, etter sagnet grunnlagt i år 337 evt. Klosteret er blant kristenhetens eldste kloster, og er fortsatt i bruk.
Mamelukkene i Egypt kontrollerte halvøya fra 1260 til 1518, før den osmanske sultanen Selim I drepte dem i slagene ved Marj Dabiq og al Rayadaniyya. Etter dette og fram til tidlig på 1900-tallet var Sinaihalvøya, som del av Egypt, under direkte eller indirekte osmansk styre. Etter britisk press i 1906 ble halvøya en del av det britisk-kontrollerte Egypt. Grensen som ble fastsatt av britene, en nesten rett linje fra Rafah ved middelhavskysten til Taba ved Akababukten, har siden vært Sinaihalvøyas østlige grense. Dette er nå hovedsakelig den internasjonale grensen mellom Israel og Egypt.